«Casanegra» endrer på bildet av Casablanca.
FILM: Norsk-marokkanske Nour-Eddine Lakhmaris «Casanegra» har gjort det usedvanlig godt på kino i Marokko, og filmen er av enkelte kritikere blitt omtalt som en marokkansk «Mean Street» (1973). Sammenlikningen er ikke helt håpløs, men «Casanegra» er altfor lite høytidelig i sin framtoning til at beskrivelsen virkelig treffer.
Store penger
Handlingen utspiller seg i Casablancas bakgater, og vi møter Adil og Karim, to småkjeltringer som forsøker så godt de kan få endene til å møtes for å forsørge både seg selv og sine foreldre. Adils høyeste ønske er å begynne et nytt og bedre liv i Malmö, en by han har hørt utopiske ting om, mens Karim mest av alt ønsker seg suksess, slik at han kan klatre på samfunnets rangstige og gifte seg med en overklassekvinne som har et antikvariat i nabolaget.
Men for å nå drømmene sine trenger guttene penger, og i Casanegra - slang for de fattigere strøkene i Casablanca - er det alltid muligheter for å tjene penger. Penger med høy risiko.
Flott fotografert
«Casanegra» har en rekke kvaliteter. Hovedpersonene er karismatiske og interessante og historien som fortelles er god, men også unødvendig lang. Filmen inneholder en rekke repeterende sekvenser, som dessverre setter en nokså apatisk stemning. På den andre siden er filmen flott fotografert. Tonen i filmen er i det hele tatt ujevn. Dramaet som utspiller seg, guttenes nokså triste skjebne og skildringen fra det ugjestmilde miljøet i byen, er intenst, men berører i for liten grad.
Selvhøytidlig
Grunnen er at filmen til tider er for lystig og karikert i sin framtoning, der verken byens gangsterkonge eller Adils voldelige stefar oppleves som særlig truende - i stedet nærmer det seg til tider parodien.
Slik sett er det mer naturlig å trekke linjer til filmer som «Lock, Stock and Two Smoking Barrels», enn «Mean Street», uten at filmen faller under definisjonen gangsterkomedie. Til det er «Casanegra» for langsom og for selvhøytidelig.
Store penger
Handlingen utspiller seg i Casablancas bakgater, og vi møter Adil og Karim, to småkjeltringer som forsøker så godt de kan få endene til å møtes for å forsørge både seg selv og sine foreldre. Adils høyeste ønske er å begynne et nytt og bedre liv i Malmö, en by han har hørt utopiske ting om, mens Karim mest av alt ønsker seg suksess, slik at han kan klatre på samfunnets rangstige og gifte seg med en overklassekvinne som har et antikvariat i nabolaget.
Men for å nå drømmene sine trenger guttene penger, og i Casanegra - slang for de fattigere strøkene i Casablanca - er det alltid muligheter for å tjene penger. Penger med høy risiko.
Flott fotografert
«Casanegra» har en rekke kvaliteter. Hovedpersonene er karismatiske og interessante og historien som fortelles er god, men også unødvendig lang. Filmen inneholder en rekke repeterende sekvenser, som dessverre setter en nokså apatisk stemning. På den andre siden er filmen flott fotografert. Tonen i filmen er i det hele tatt ujevn. Dramaet som utspiller seg, guttenes nokså triste skjebne og skildringen fra det ugjestmilde miljøet i byen, er intenst, men berører i for liten grad.
Selvhøytidlig
Grunnen er at filmen til tider er for lystig og karikert i sin framtoning, der verken byens gangsterkonge eller Adils voldelige stefar oppleves som særlig truende - i stedet nærmer det seg til tider parodien.
Slik sett er det mer naturlig å trekke linjer til filmer som «Lock, Stock and Two Smoking Barrels», enn «Mean Street», uten at filmen faller under definisjonen gangsterkomedie. Til det er «Casanegra» for langsom og for selvhøytidelig.
