- Jeg har aldri vært så ensom som det siste året, sier operasjef Paul Curran (45) lett.

Han snakker fort. Nøler ikke, leter ikke etter ord. Den lille skikkelsen hviler på de hvite putene i sofaen i den tomme operarestauranten i Bjørvika. Den lave, intense stemmen klinger mellom glass som ennå er uberørte av vin og faller til ro i foldene av serviettdamask.

- Jeg er en latterlig workaholic. Du må være det i denne jobben. Det ville være vanskelig å møte noen nå. Og kjærlighet er ikke noe du kan tvinge fram. Men jeg skulle gjerne hatt noen å dele alle disse opplevelsene med.

For to dager siden kom Curran fra Beijing, der Den Norske Opera har hatt en gjesteopptreden. I går var han på jobb til halv tolv om natta. Det synes ikke på ham. Paul Curran får ikke jetlag. Han har ikke tid. Til helgen er det Paris og Wien. Det tar på. Men han klager ikke. Curran elsker jobben sin. For et år siden begynte han å gråte da han krysset brua over veien til Operaen, og for første gang virkelig tok innover seg at dette var arbeidsplassen hans.

Det er litt over to og et halvt år siden det ble kjent at den skotske operaregissøren og tidligere ballettdanseren Paul Curran skulle bli ny operasjef ved Den Norske Opera og Ballett. Norske kommentatorer hevet øyenbrynet. Reportere tygget på pennen og skrev om «den ukjente Paul Curran» i avisene.

- Kanskje jeg ikke var så kjent i Norge.

Det lille snøftet ville vært umerkelig om ikke rommet hadde vært så stille.

- Men operasjefen på Metropolitan kjente meg. Sjefene for Covent Garden, La Scala og Deutsche Oper Berlin kjente meg. Jeg har satt opp forestillinger overalt.

Kommentatorene hevet et øyenbryn til da det ble kjent at Curran hadde fått inn i kontrakten sin at han skulle få fortsette å pleie sin internasjonale regissørkarriere og reise rundt til verdens store scener, samtidig som han skulle føre an i Bjørvika. Det ble spurt om han ikke var overmodig. Om den første tiden i den nye operaen, en sårbar periode for fugleungene i det hvite marmorredet, ville tåle at fuglemor gjorde stadige utflukter til mer eksotiske strøk.

- Plukk opp telefonen!

Curran himler med øynene.

- Vi lever i 2009. Jeg er kanskje i Hong Kong, men jeg er ikke på Mars. Jeg holder videokonferanser og svarer på mail klokka tre om morgenen. Den eneste dette er tøft for, er meg selv. Jeg vil være i Oslo så ofte jeg kan. Men det er viktig for oss at jeg beholder disse forbindelsene.

Da Curran i mars satte opp en forestilling på Kennedy-senteret i Washington DC, så han at «Operasjef for Den Norske Opera» sto øverst under navnet hans i biografien i programmet. Da banket hjertet hans ekstra sterkt.

- Alle sa: «Åh, er det den nye operaen i Oslo, så fantastisk». Du kan ikke kjøpe den slags reklame. Alles øyne er på dette huset. Vi må holde den internasjonale interessen ved like. Jeg har jobbet med Plácido Domingo. Han hyrer meg fordi han kjenner meg. Men med en gang vi møtes nå, begynner han å snakke om dette huset. Ingen snakket om operaen på Youngstorget.

I det ytre er det noe mykt og dust over Curran. Buede linjer i kroppen og ansiktet. Lysrosa skjorte under en gråbeige jakke. Kasjmir rundt halsen, fra Gucci. Men flint i blikket. Om Paul Curran er rund i kantene og polert på overflaten, er det fordi han har blitt slipt til mot livet.

Da Curran var fem år gammel, ble han og foreldrene flyttet fra hjemmet i den ruinaktige bydelen Maryhill i Glasgow, der de aller tarveligste scenene i kultfilmen «Trainspotting» er spilt inn, til en subsidiert leilighet i et nesten like karrig strøk av byen som het Easterhouse. To barn til kom til verden, og familien på fem hutlet seg sammen på to soverom og kjøkken. Av de to ovnene hadde de bare råd til å fyre i én. Foreldrene var på jobb, og Paul måtte løpe hjem i storefri og lage lunsj til småsøsknene, løpe tilbake, og skynde seg hjem etter skolen for å lage middag.

- Hadde vi ikke hatt TV og sett hvordan andre levde, ville vi kanskje ikke visst hvor elendig det sto til med oss, sier Curran.

- Men vi hadde TV og vi visste. I Easterhouse var ingen sikre på om de vil ha råd til mat uka etter. Fattigdom skaper stress. Stress skaper vold. Det var et brutalt, patriarkalsk samfunn. Det var viktig å være en mann. Barna lekte voldsomme leker. Det var ingen mykhet noe sted. Jeg fikk kysse min mor på kinnet en gang i året, nemlig på 1. januar, som var bursdagen hennes.

Foreldrene til Paul var begge alkoholikere.

- Faren min kom hjem torsdag kveld og var full og hadde drukket opp nesten alle pengene sine. Han begynte å slå moren min, og seinere også meg, da jeg ble gammel nok til å blande meg inn. Ofte ble vi kastet inn i en taxi og sendt til bestemoren min, for å sove der. Det var et ulykkelig ekteskap. Men vi var katolikker, og skilsmisse var ikke noe alternativ. Ingen ville tenkt tanken.

Var han redd?

- Jeg har aldri vært redd. Ikke for noe. Det er kanskje en svakhet. En dumhet.

Var han sint?

- Absolutt. Jeg hadde ingen av bekvemmelighetene andre hadde. Jeg vokste opp på et sted der alle forteller deg at du må huske din plass i livet, at du er og alltid vil være arbeiderklasse. De fleste aksepterer det og følger den stien. Jeg var tilfeldigvis ikkeen av dem. Først i voksen alder har jeg forstått hvor vanskelig det må ha vært for dem å ha en sønn som meg. Jeg var sånn en raring.

Hadde tenåringen Paul kommet hjem med skinnjakke og sikkerhetsnål gjennom øreflippen, ville det kanskje vært greit. Men Paul meldte seg på et ungdomsorkester og kom hjem med en klarinett og en Mozart-konsert.

- Foreldrene mine ble provosert av lyden av klarinetten. De skammet seg. Vi hørte ikke på klassisk musikk. Det var for middelklassen.

Paul lånte plater med klassisk musikk av musikklæreren på skolen. Iblant når faren var full, rev han platene vekk fra platespilleren, knakk dem i to eller kastet dem i ovnen.

- Jeg måtte gå tilbake på skolen med tomme plateomslag. Musikklæreren min sa jeg ikke skulle tenke på det, at hun kunne kjøpe en ny. Hun klandret meg aldri.

Lærerne ble redningen. De oppmuntret den skoleflinke gutten som slukte Dante på originalspråket og elsket teatret. De ville han skulle begynne ved universitetet.

- Men foreldrene mine ville jeg skulle bli mekaniker eller rørlegger. Det var sikre penger. Moren min ville ikke at jeg skulle fullføre ungdomsskolen engang. Jeg husker at vi kranglet, og at jeg sa til henne: «Jeg trenger ikke hjelp. Om jeg faller, så skal jeg komme meg på bena igjen. Men ikke prøv å holde meg nede».

En dag, da han var seksten, kom han hjem og fant moren med villskap i blikket og et åpnet brev i hånda. Brevet var til Paul fra en klassekamerat, som fortalte at han ble seksuelt misbrukt av en kvinnelig lærer og ba om råd. Gutten betrodde ham også at han trodde han var homofil. Brevet var undertegnet med kjærlig hilsen. Det var dét som hadde fått det til å svartne for Mrs Curran. «Han skriver kjærlig hilsentil deg», sa hun. «Du må være homofil».

- Jeg spurte om hun ikke syntes det var verre at en gutt ble seksuelt misbrukt av læreren sin, enn at han, eller jeg, var homofile. Det syntes hun ikke.

Curran hadde hele tiden visst han var homofil. Eksperimenter hadde gjort ham enda mer overbevist om at jenter ikke var hans greie. Men blant mannemennene i Glasgow visste han at han måtte holde tett. Helt til foreldrene sto skjelvende foran ham og forlangte svar. At de hadde funnet ut at sønnen hadde tatt dansetimer i hemmelighet, hjalp ikke. Krangelen varte hele natta. På morgenkvisten ble Paul kastet ut. De neste tre dagene haiket han til London.

- Om jeg hadde vært knyttet til den verdenen, ville det gjort vondt. Men det var jeg ikke. Jeg ville bare vekk derfra.

I London møtte han en ballettlærer som hørte på historien hans, ringte foreldrene sine og hørte om de ikke kunne re opp på gjesterommet. Curran fikk jobb som billettkontrollør på Nasjonaloperaen og plass på en ballettskole. Livet var godt.

To år etter atskillelsen fra foreldrene, gjenopptok han kontakten med moren. Da fikk han høre at faren var blitt invalidisert i en arbeidsulykke. Han hadde falt tretti meter rett ned og ødelagt begge bena. Det skulle gå 26 år før far og sønn snakket sammen.

- Det var på min mors dødsleie. I det øyeblikket han så meg, brast han i gråt. Fra den dagen var det som om de siste 26 åra ikke hadde hendt. Vi ble nære venner. Jeg snakket med ham på telefon hver dag, fram til han døde to og et halvt år seinere.

En gullring glimter på hånda til Curran. Det er en arv fra faren.

- Rett før han døde, sa faren min at de alltid hadde vært stolte av meg. De klarte bare ikke å vise det. Jeg sa vi ikke trengte å snakke om det. Jeg hadde ingen planer om å ødelegge tiden som var igjen med å bitche og syte over hvordan jeg ble behandlet da jeg var seksten.

Er han bitter?

Currans lille hånd gjør en utålmodig bevegelse. Stålet i blikket er plutselig hørbart i stemmen.

- Hva ville jeg fått ut av det? Et sertifikat der det sto: «Jeg ble banket opp som barn, vær snill med meg»? Jeg tillater ikke meg selv å være ødelagt. Jeg mener, hvem bryr seg? Man må komme seg opp og videre.

Man kan bare fable om hva for et romanverk som hadde kommet ut av det hele om Curran hadde liknet mer på Karl Ove Knausgård. Men operasjefen, som lever av å trekke publikum inn i den oppdiktete verden på scenen, nærmest gjesper når han gjenforteller de dramatiske omstendighetene rundt sitt eget liv.

- Jeg er lei av historien min. Men hvis den kan hjelpe en eller annen tenåring der ute så de skjønner at de ikke er alene, vil jeg fortsette å fortelle. Budskapet er at du må komme deg opp, prøve på nytt. Jeg har blitt sparket rundt, jeg har gjort katastrofale feilgrep. Men jeg har alltid kommet på bena igjen.

En kveld danset Curran den russiske dansen i «Nøtteknekkeren» på en scene i Stuttgart. I det han hoppet opp i en spagat, kjente han hoften svippe ut av hofteskålen. Publikum hylte. Dirigenten merket ingenting. Idet han traff gulvet, skjønte Curran han var ferdig som danser. Han begynte på teaterskole i Sydney, i klassen til Cate Blanchett og Toni Collette, og tok deretter fatt på sitt nomadiske regissørliv. I den grad han er forankret noe sted, er han nå bundet fast til Oslo, til en liten leilighet på Majorstuen og et hvitt slott i Bjørvika.

Fra første dag på jobben forlangte han at alle møter skulle foregå på norsk. Et år seinere kan han kaste seg ut i små digresjoner på et lett stakkato, syngende norsk, midt i strømmen av engelsk.

- Norge er ennå i ferd med å bli et moderne land. Denne bygningen holder på å bli kjent som Oslos eiffeltårn. Den sier noe om hva Norge er i dag. Og det er flott. Men nordmenn er selvhjulpne, de liker ikke å bli fortalt hva de skal gjøre. Det kan være vanskelig å forstå for en utlending som kommer fra et mer hierarkisk system.

For det er jo ikke slik at alle kan stå forrest i den store kjolen og bruke syv minutter og fem oktaver på å dø av tæring. Og Curran insisterer på å strebe etter det sublime.

- Det kan være vanskelig for enkelte å forstå når noen velges og andre vrakes. Men dette er ingen barnehage. Dette er et internasjonalt operahus. Godt nok er ikke godt nok. Det handler ikke om å delta, det handler om å være enestående.

Curran er sikker på at motstanden kommer. Om et år eller to.

- Det ligger i jobbens natur. Teaterlivet er ikke hyggeligeller koselig.

De norske ordene synges sarkastisk fram mellom spisse lepper.

- Alt handler om kreativ konflikt. Hvis det ikke er noen friksjon, ingen som provoserer deg, ingen som får deg til å tenke nytt - hvor er kunsten? Hvor er kampen, stemmen? Hvorfor uttrykke seg i det hele tatt? I det øyeblikket du dytter, provoserer noen, og de reagerer - da får du kunst.

Det lyder nådeløst. Men operasjefen legger fort til at et annet currensk imperativ er omsorg.

- Jeg insisterer på at alle skal ta seg godt av kollegaene og gjestene som kommer inn. Det gjenspeiles i det de gjør på scenen. Og det gjør at en stjerne som Cecilia Bartoli spør om å få komme tilbake. Alle som har gjestet oss, bemerker at vi virkelig tar oss av dem. At huset er spesielt, men at menneskene er enda mer spesielle.

Det er ett norsk ord Paul Curran er like skeptisk til som koselig.

- Folkelig.

Han smaker på ordet som på en sitronskive.

- Det ordet misbrukes hele tiden. Det burde ikke brukes om minste felles multiplum. Det burde referere til noe som er tilgjengelig, noe som alle vil ha forutsetning for å kunne like. Jeg misliker krav om at alle skal forstå alt. Jeg er mot å fordumme noe, både overfor barn og voksne. Til den som synes opera er vanskelig, vil jeg si: Ikke prøv så hardt. Bare sitt der, lukk øynene og la musikken skylle over deg.

Currans holdning er holdningen til fjortenåringen som leste Dante med den største selvfølge, fordi ingen hadde fortalt ham at det var vanskelig. Og når man ser på såpeoperaene som er musikkhistoriens store operaer, er det vanskelig å forstå at noen kan se noe avskrekkende elitistisk i dem. «Grey's Anatomy» er Dostojevskij sammenlignet med handlingen i «Cosi fan tutte».

- Kompleksiteten i operaene er å finne i musikken, sier Curran.

- For å regissere opera, må du ha sterke meninger om hva musikken faktisk sier. Det er musikken som bærer frem de emosjonelle ideene. Den tar deg på en reise uavhengig av teksten, den legger lag og dimensjoner oppå historien.

Paul Curran kommer fra et møte. Han er straks på vei til et annet. Han knastrer meldinger på en avansert utseende mobiltelefon mens han nynner lavt. Forteller lett om forrige gang han var forelsket. Det er snart et år siden. Det ble ikke noe av det.

- Den første jeg var forelsket i, var en danser i Glasgow. Det var han som fikk meg interessert i ballett. Jeg var gal etter ham. Men det var ikke gjengjeldt. Han var interessert i sex, men ikke noe mer.

For to år siden møtte Curran sin ungdoms kjærlighet for første gang på nesten tretti år.

- Jeg innså at jeg ikke hadde kommet over ham. Han var mye eldre, men fremdeles veldig pen. Jeg så ham og ble helt wow. Men det underlige var at han nå beundret meg mer enn jeg noen gang beundret ham. Han hadde hørt om meg, lest om meg. Jeg ante ikke hva han holdt på med.

Han har hatt flere kjærester etter det.

- Jeg har hatt noen vidunderlige kjærlighetshistorier. Men jeg vet ikke om jeg har møtt den store kjærligheten. Jeg tror ikke jeg vet hva det betyr. Kjærlighet er ingen konstant. Det lar seg ikke definere, det arter seg forskjellig for forskjellige mennesker. Men jeg tenker det er noen forhold jeg burde jobbet mer for å redde.

Paul Curran tenker etter. Og jammen er det ikke noe der, noe den ultimate overleveren er redd for.

- Jeg er redd for å være alene resten av livet. For det vil jeg ikke.

magasinet@dagbladet.no