FILM: Under overskriften «Fittfilm» omtaler Dagbladets Vegard Larsen forslagene i rapporten «Ta alle talentene i bruk!», nylig
utarbeidet av Bransjerådet for film.

Han gir sin støtte til rapportens mål, men midlene gir ham «bismak i munnen.»

Dersom tiltak skal settes i verk for å rekruttere flere kvinner til filmbransjen, lurer han på om ikke det neste må bli minoriteter som innvandrere, samer og homofile. Først må jeg få minne Larsen på at kvinner faktisk ikke er en minoritet. Når kvinner ikke er synlige på filmlerretet, og glimrer med sitt fravær også bak kamera, er det halve den norske befolkningen som er underrepresentert (i spillefilm, 20 prosent kvinner mot 80 prosent menn, i 2008).

Film er en uttrykksform som i stor grad forvalter fortellingene om vår samtid. At talentene finnes, er godt dokumentert, både i inntaket på filmskolen og den sterke kvinnerepresentasjonen hos en tung dramaprodusent som NRK.

At norsk publikum ønsker seg fortellinger fra både menns og kvinners ståsted, kan populariteten til en rekke dramaserier — i tillegg til blockbusterfilmer som «Mamma Mia» — vitne om. I USA kåres nå 2009 til kvinnenes store vinnerår (nettstedet Wrap), også «at the box-office.»

LARSEN MENER videre at Bransjerådet heller skulle ha diskutert hvordan vi får flere gode filmer og filmskapere med visjoner.

Der er vi helt på linje, og jeg kan glede ham med nyheten om at det faktisk primært er det vi har gjort. I likhet med avdelingsdirektør Ivar Køhn i Norsk Filminstitutt (intervjuet i bransjemagasinet Rusprint), er mange av oss bekymret for at norsk film kan komme til å stagnere hvis mannsdominansen fortsetter.

Vi ønsker oss filmer som speiler hele det norske samfunnet, og vi synes det er på tide å gi en naturlig, men treg endringsprosess
en dytt. Vi tror dessuten at enkjønnethet avler ensidighet og at nærværetav begge kjønn skaper større dynamikk og høyere kreativitetsnivå på alle samfunnsarenaer.

Hvis Larsen bekymrer seg for minoritetene, er det en trøst at det finnes både homser, innvandrere og samer i kvinnenes leir.

I DEBATTEN om rapporten har det stigmatiserte begrepet «kvotering» vært flitting brukt. Ordet utløser sterke følelser og skrekkvisjoner om middelmådige kjerringer som bulldoses inn på filmsettene for å skvise ut talentfulle menn.

Som motgift mot slikt ubehag anbefaler jeg nærlesning av Bransjerådets rapport.

Nyttig kan det også være med en revurdering av det avskydde k-ordet.

Det finnes knapt et område i samfunnet der endring har funnet sted uten en viss form for bevisst stillingstaken og styring, kall det kvotering om du vil. Arbeiderpartiet fikk pappaene til stellebordet. En djerv næringsminister fra Høyre fikk damene inn i styrerommene. En tøffing fra KrF fikk røykerne ut på gata, og jaggu ble det liv i byen. For hundre år siden hylte man over kvinners stemmerett og adgang til universitetet.

Forandring smerter og fryder.

AT UBEVISST kvotering allerede finner sted, hersker det liten tvil om. Eksempler på bevisst kvotering i menns favør finnes
også: I flere år hadde Statens teaterhøgskole overvekt av kvinner blant de best kvalifiserte søkerne.

Å velge de best ville ha betydd å lage rene kvinneklasser. Jeg har selv sittet i juryen og kvotert inn unge menn med den
beste samvittighet — fordi interessant og dynamisk skuespillerarbeid på skolen og i bransjen ville ha vært umulig uten nærvær
av begge kjønn.

Dette siste kan sikkert gi forskjellig slags smak i munnen, men det har utvilsomt også gitt noen talenter
til norsk film.