ALBUM: Shining-sjef og saksofonist Jørgen Munkeby har uttalt at bandets femtealbum skulle låte dyrt. Det må i så fall være lyden av svarte penger han snakker om.

For her blir man umiddelbart bergtatt av den bekmørke energien som pulserer gjennom hele plata.

Intensiteten er svimlende og låtene suser av gårde med matematisk presisjon, og det hele er pakket inn i dollarproduksjon signert amerikanske Sean Beavan, blant annet kjent for sitt arbeid med Slayer og Nince Inch Nails.

Mye har skjedd siden Shining begynte som et jazzlinjeband med Coleman/Coltrane-fascinasjon i 1999.

I 2010-utgaven av bandet er det ikke enkelt å skjelne mange jazza sakslyder i de voldsomme kaskadene av prog, maniske synther, black metal og kunstrock.

Albumet er ifølge omslaget brygget på «depresjon, aggresjon og koffein», men det må understrekes at dette er en plate det også er moro å høre på.

Både i form av å være en fryktinngytende musikalsk berg-og-dalbane-tur, men også på en øldrikkende headbanger-måte.

«Blackjazz» befinner seg nemlig et sted midt mellom velskrudd, bredbeint tungrock i stadionformat og sortmetallens tungsindige, intrikate og ubehagelige sider — men med en egenrådig jazzmusikers utforskerstrang i bunn.

Den låten som skiller seg tydeligst ut på «Blackjazz» er samtidig den som kanskje tar albumtittelen mest på kornet.

På «Omen» knurrer Enslaved-vokalist Grutle Kjellson over seige, iskalde gitarer før Munkeby slipper løs en feit og patosfylt saksofonsolo. Et øyeblikk er det nesten som å høre Clarence Clemons i samspill med Darkthrone.

Her viser Shining fram en moderne form for black metal som bevarer den rette stemningen, men samtidig utvider sjangerens palett på en ubesværet måte.

Sammenlignet med den ypperlige forgjengeren «Grindstone», som ble kåret til årets norske album her i avisa i 2007, er «Blackjazz» mindre allsidig og mer monoton.

Likevel forblir den fascinerende lytting lenge etter at hårstråene har lagt seg til ro på hodet etter det første lydbølgesjokket.