CD: Mandag utkommer Pat Methenys «Orchestrion», et album som kommer til å innta en spesiell plass både i gitaristens omfangsrike diskografi og i platehistorien, uansett hvordan anmeldere og publikum måtte motta det.

  GRUNNEN er måten det musiseres på. Det som høres ut som en sedvanlig supersamspilt Pat Metheny Group langs sedvanlig intrikat-enkle melodilinjer og rytmemønstre i et sedvanlig komplekst lydbilde, er rett nok gitaristen Pat Metheny i kjent stil. Men denne gang i «virkelig-tid»-samspill med et arsenal av selvspillende instrumenter. Ingen andre musikere er med. Grovt sagt handler det om pianola-prinsippet, overført ved hjelp av avansert elektromagnetisk teknologi til pianoer, gitarroboter, marimba, vibrafon, basser, bjeller, symbaler, trommer, flasker og flere spesialkonstruerte mekaniske instrumenter pluss diverse synther. Etter fire års utviklingsarbeid sammen med oppfinnere, sitter Metheny med et mekanisk instrumentarium som han kan styre fra gitaren og som kan gi ham orkestrale omgivelser fra akustisk trio til noe nær symfoniske klangmasser.

(Nysgjerrige kan oppleve Metheny og hele det selvspillende sirkuset «live» i Oslo Konserthus lørdag 6. februar, eller finne en smakebit på video på hjemmesidene til Nonesuch Records.)

«ORCHESTRION» er i all sin «gal-professor-i-sitt-lydlaboratorium»-velde en tankevekkende plate. Ikke fordi musikken som sådan er oppsiktvekkende — de fem nye Metheny-komposisjonene er gode og bærer hans ulike, men tydelige fingeravtrykk — men fordi den låter nøyaktig så organisk og interagerende frambrakt som om den skulle vært spilt av intuitivt kommuniserende musikere i ett og samme rom. En blindtest av «Orchestrion» ville garantert fått 99 av 100 jazzanmeldere til å utbryte: «Pat Metheny Group!», og det er et tankekors at robotinstrumenter kan lage musikk som til forveksling låter som om den er skapt av improviserende musikere. Metheny tar sine soli med all den virtuositet og skaperkraft vi er vant til, men rundt ham er det altså selvspillende trommer, basser og tangenter som komper, i storm og stille. Riktig nok slik Metheny bestemmer at de skal gjøre det, men så dynamisk og smidig og på et så frapperende «ferdighetsnivå» at spørsmål uvilkårlig trer fram: Er det her, etter mer enn 30 år med plateutgivelser og uopphørlige turneer, at Metheny kommer aller nærmest det å gjenskape musikken slik han hører den «inne i seg»?
Og er dette bare begynnelsen på en ny form for musisering, der den suverene musikeren får være gud i sitt eget skaperverk med kontroll over hele lydbildet ned til det fineste vispestrøk?

UT av NRKs radioarkiver kommer det nå enda en perle. «Live» er et klubbopptak med Magni Wentzel i formidabelt slag på restaurant Håndverkeren under Oslo Jazzfestival i august 2003. Med pianist Jørn Øien, kontrabassist Carl Morten Iversen og trommeslager Espen Rud som kjerneband og den amerikanske tenoristen Jon Gordon som gjest synger og swinger hun seg lekent og tilbakelent gjennom et knippe låter fra den store amerikanske sangboka, og det på en måte som ville brakt henne applaus på en hver jazzklubb i verden.

Stemmekontrollen er uten plett og lyte. Fraseringene bærer fram teksten så den blir mer enn munnfyll og hun timer med den elegante friheten og sikkerheten som bare drevne vokalimprovisatører fikser. Dave Frishbergs ironiske og treffsikre «I?m Hip» blir et bravurnummer i Wentzels versjon, hun gjør Blossom Dearies «Sweet Georgie Fame» til sin og presterer også å pumpe liv i «Bye Bye Blackbird» — hele veien i dynamisk samhandling med det på alle måter utmerkede kompet. Avslutningen, Frishbergs «Peel Me A Grape» til eget gitarakkompagnement, er også et høydepunkt fra en sanger som, når hun som her er på sitt beste, går utapå det aller meste i sjangeren.