Verden har forandret seg. Galaksen også. Kinofilmene «Avatar» og den animerte «Planet 51», som har premiere denne uken, gir mennesker og romvesener nye roller i kampen om makt og territorium.

På femtitallet handlet science fiction-filmer flest om trusselen utenfra, om uskyldige amerikanere i hatter og kjøkkenforklær som fikk livene sine snudd opp ned, og ikke sjelden blåst i fillebiter, av en fremmed invasjonsskare med hyperavansert teknologi og onde hensikter.

Den dramatiske effekten er åpenbar: Det er mer opprivende og skremmende å se blind ufo-vold ramme alminnelige mennesker midtveis i en beige hverdag, på vei til jobben eller bøyd over grytene, enn å følge en snarrådig helts siste kamp mot fienden. Forestillingen om en invasjon fra rommet spiller på menneskenes sårbarhet: At vi er små i den store sammenhengen, at det finnes krefter større enn oss, at alt som er nært og selvsagt kan tas fra oss i løpet av noen sekunder.

Også nyere filmer som «Independence Day» tar seg god tid til å vise alminnelige mennesker som blir utradert av en ufølende ytre makt. Budskapet er enkelt: Det kunne vært deg.

Metoden viste seg effektiv allerede i 1938, da Orson Welles? hørespill «The War of the Worlds», som åpnet med en serie falske nyhetsinnslag om liv på Mars, skapte panikk i USA og fikk lyttere til å insistere på at de så blinkende lys på himmelen fra en utenomjordisk angrepsstyrke.

Men det var den gang.

72 år etter «The War of the Worlds», fem år etter Steven Spielbergs blockbuster basert på samme fortelling, er det menneskene som er de slemme. I «Avatar» er menneskene imperialister som trenger seg inn på enemarkene til en vennlig rase med blå hud og et lett hippieaktig syn på hvordan man lever i pakt med naturen.

I familiefilmen «Planet 51» sprer paranoiaen og frykten for invasjon seg i et fredelig romvesensamfunn etter at skipet til en harmløs, men brautende amerikansk astronaut lander midt i hovedgata.

Møtet mellom raser skildres fremdeles fra de invadertes synsvinkel, men de invaderte er ikke lenger oss. Det er dem.


Særlig «Avatar» kan leses politisk. Den blå Na?vi-rasen lever på planeten Pandora, en tydelig allusjon til Pandoras eske, den forbudte kisten som ifølge gresk mytologi ble åpnet av grådige og nysgjerrige mennesker, og viste seg å inneholde all verdens sykdommer.

Flere anmeldere har sett en parallell mellom «Avatar» og filmer som har skildret de hvites hærtog mot de amerikanske indianerne på 1800-tallet, som «Danser med ulver» og «Pocahontas», og tolker filmen som en advarsel mot å ta seg til rette i en verden som ikke tilhører oss, å ha for høye tanker om våre egne planer med verden, å tukle med et Eden som burde få forblitt urørt.

Den virker romantisk og utopisk i sin preferanse for natur fremfor kultur, for primitiv uskyld fremfor realpolitisk kynisme.

Denne måten å nærme seg fenomenet rominvasjon på er mykere og mer moderne enn femtitallets «forsvar deg eller dø»-mantra. Det kan også virke ganske moraliserende.

De nye science fiction-filmene hevder at vi er like på innsiden og at vi må huske hvordan det vi gjør, oppleves for andre. Men ett skal sies om de gammeldagse romvesnene, de som var supersmarte og empatiløse, på utrettelig jakt etter verdensherredømme: De var mye skumlere.