Med sine 129 cm skiller regissør Kjersti Horn (32) seg ut. Det har også sine fordeler.

Tips oss 2400
Far og datter: Med pappa Per fra bekymringsløse
dager før skilsmissen.

Far og datter: Med pappa Per fra bekymringsløse dager før skilsmissen.

Førstegangsmamma: Kjersti kom tilbake fra
Stockholm med samboer i bagasjen og datter i
magen. Her er den nybakte moren på sykehuset.

Førstegangsmamma: Kjersti kom tilbake fra Stockholm med samboer i bagasjen og datter i magen. Her er den nybakte moren på sykehuset.

Teaterfamilie: Med en far som er scenograf, en mor som er skuespiller
og teatersjef, er det neppe noen overraskelse av både Kjersti og lillesøsteren
Emilie også skulle velge teateret.


Foto:Mette Møller

Teaterfamilie: Med en far som er scenograf, en mor som er skuespiller og teatersjef, er det neppe noen overraskelse av både Kjersti og lillesøsteren Emilie også skulle velge teateret. Foto:Mette Møller

Kjersti Horn

Født: 30. juni 1977

Familie: Samboer med Erik Hedin, to barn: Molly (2) og Bobo (10 måneder)

Aktuell: Regiansvarlig for Broadwaymusikalen «Spring Awakening» på Oslo NyeTeater.

Dette provoserer meg:— Når mannen min ikke står opp om natta når barna skriker.

Beste egenskap:— Gjennomføringskraft og utholdenhet.

Dårligste egenskap:— Svartsynt til tider.

Skulle ønske at jeg ... :

— ... var flinkere til å rydde.

Redd for:— Nynazister. Køer utenfor utesteder og iblant store mengder barn.

Leser:— I hovedsak manus.

Hvem beundrer du:— Søsteren min Emilie. Hun spiller i «SpringAwakening», og jeg er opptatt av å ikke værefor streng mot henne.

Om jeg kunne reise tilbake i tid ... :

— ... ville jeg reist tilbake til den gang jeg varutvekslingselev i Canada. Bodde hos en litenfamilie langt inni villmarken. Helt fantastisk.

Du har fri og kan dra hvor du vil.
Budskapet fra de seks unge skuespillerne på scenen er direkte. De synger om å være pubertale, hormonelle, søkende - og å finne seg en plass i verden. Ute i salen, helt på kanten av en stol, sitter regissør Kjersti Horn.

- Det øyeblikket man blir bevisst på seksualiteten i seg selv, er ofte det samme øyeblikket man definerer seg som innenfor eller utenfor, sier hun.

Horn vet en god del om å kjempe seg til en plass og vinne respekt. Gjennom sitt 32 år lange liv har hun utviklet evnen til å se løsninger i stedet for problemer. Hun har ikke hatt noe annet valg.

Det er på Oslo Nye Teater i sentrum av hovedstaden Kjersti Horn jobber om dagen, morgenen og kvelden for tiden. Hun har regiansvaret for «Spring Awakening», teaterets store vårsatsing med premiere neste fredag. Det er en musikal, og akkurat det har vakt en del oppsikt i teaterkretser. For Kjersti Horn er den unge regissøren som har spesialisert seg på «midt i trynet»-teater. Moderne stykker om og av sinte, unge mennesker der stor smerte og brå død ofte står sentralt. Stykker som utfordrer og provoserer publikum. Og gleder kritikerne. «En svart perle», «en forestilling som bør sees», konkluderte Dagbladet om oppsetningen «Valerie Solanas skal bli president i Amerika» i fjor høst.

Vi har forflyttet oss til skuespillerfoajeen, et velbrukt rom med utsikt mot blindgata utenfor. Hun er kledd i svart fra topp til tå i sterk kontrast til det peroksidblonde, struttende håret. Antrekket, håret og de markerte vinkelrette øyenbrynene gir henne et strengt utseende. Men den rødmalte munnen trekkes ofte oppover og latteren sitter løst.

- Jeg kan egentlig ikke fordra musikaler, sier hun og bøyer fingrene bakover. Langt bakover. Knekk, knekk, knekk, sier det.

- Nei, jeg kan ikke si jeg har sett mange musikaler som har imponert meg. Det handler ofte om fjollete mennesker med fjollete parykker som gjør fjollete ting.

- Ganske fjernt fra den typen teater du har jobbet med før?

- Ja. Med min bakgrunn blir jeg nødt til å utfordre musikalsjangeren. Samtidig er denne musikalen helt unik, den skiller seg ut.

Kjersti Horn skiller seg også ut. Hun er 129 centimeter høy, og det blir selvfølgelig lagt merke til. Når muligheten byr seg, mener hun det er viktig å snakke om å være kortvokst. Ifølge henne finnes det to typer funksjonshemmede: De som gjemmer seg bort og de som stikker seg fram.

Horn er født med en skjelettsykdom som heter - hold deg fast: spondylo-epyphyfysealdysplasi. Spondylo-epy-phyfyseal-dysplasi. Men det skulle gå 18 år før hun endelig fikk denne tungegymnastikkøvelsen av en diagnose. Opp gjennom åra har hun vært gjenstand for utallige utredninger og undersøkelser, og har gjennomgått en rekke operasjoner.

- Dette er vanskelig å snakke om, sier hun oppgitt. - Nesten uansett hva jeg sier virker det som jeg ber om medlidenhet. Det er det jeg er mest redd for, at folk skal tro jeg vil de skal synes synd på meg, sier hun.

Men det har vært mye smerte. Kanskje aller verst var det å måtte iføre seg korsett, en slags rustning av hardplast hun ble stengt inne i - i tre år.

- Mamma og pappa måtte stramme det hver kveld, og det var helt forferdelig - også for foreldrene mine. Jeg mener det var et overgrep, både mot meg og mot dem. De orker nesten ikke snakke om det i dag. Hensikten var å forhindre at jeg skulle få ekstremt skeiv rygg. Men da jeg til slutt nektet å gå med det, fortalte legene at de likevel ikke helt visste om det hadde gitt noen merkbar effekt. Etter tre år!

De vinkelrette øyenbrynene skyter opp i pannen og hun ler - hjertelig? Infamt? Latteren er i hvert fall smittende.

Regissøren lever i dag med samboer og datteren Molly på to år og sønnen Bobo på 10 måneder. At hun i det hele tatt skulle få barn, var slett ikke gitt. Allerede som 16-åring kunne en lege fortelle henne at akkurat det var det virkelig ingen grunn å bekymre seg over.

- Legen fortalte at når det eventuelt ble aktuelt ville vi da ha så gode teknikker til å finne ut om barnet var friskt. Hvis det ikke var det, kunne vi bare ta det bort. Helt sinnssykt, det er jo ingen dødelig sykdom. Det går fint an å leve med den uten for store problemer.

Det var femti prosent sjanse for at barna kunne arve Horn skjelettsykdom. Det skjedde ikke. Men å få barn er likevel alltid en utfordring. Ikke minst for henne.

- Som mamma til to barn ble konsekvensene av sykdommen min tydeligere. Jeg har en liten sønn som veier elleve kilo, og jeg kan rett og slett ikke bære ham. Det er en stor sak, både i forhold til praktiske ting og selvfølgelig i forhold til omsorg. Samtidig er det ting jeg syntes var problematiske før, som nå har bleknet. Som funksjonshemmet er bare det å ha en familie ikke selvsagt. At jeg har det, utfordrer stereotypien og gjør meg på en måte mer normal.

- Er det bra?

Hun rynker på nesen.

- At jeg har lært meg å takle problemer betyr ikke at de forsvinner, sier hun og forteller om problemene hun møter hver eneste dag. Ting de fleste av oss ikke skjenker en tanke. Å forsere brøytekanter. Å gå i minibanken. Å betale med kort i butikken. Å ta trikk og buss. Det siste gjør hun nå uten å betale, med god samvittighet.

For en stund siden skulle Oslo Sporveier innføre et nytt billettsystem og flyttet stemplingsautomatene høyt opp. Da hun skrev til Sporveien, ble hun oppfordret om å spørre sine medpassasjerer om hjelp. Siden har Horn nektet å stemple billetten.

- Hvordan er det å møte andre kortvokste?

- At jeg var medlem i Norsk interesseforening for kortvokste, betydde mye for meg da jeg var barn. Jeg har på en måte alltid lengtet etter å omgås andre kortvokste, og jeg har hatt et veldig behov for å kjenne noen som har samme erfaringer.

- Men du gikk på vanlig skole?

- Ja, foreldrene mine tok en del smarte valg. Det er lett å overbeskytte. Jeg tror de tenkte motsatt. Jeg lærte også å takle mobbing. Hvis noen sa: «Å så liten du er!», så skulle jeg ta et skritt fram og si: «Ja, nå skal du høre her...». Jeg lærte å sette meg i respekt.

- Er det noen fordeler med å være kortvokst?

- Jeg skiller meg ut. Det er en erfaring jeg har fått god hjelp av på mange måter. På jobb faller jeg heller ikke automatisk inn i en slik «ung, kvinnelig regissør»-rolle. Jeg blir ikke automatisk sett på som en «snygg tjej», noe som kan være en klar ulempe for kvinnelige regissører. Jeg setter meg i respekt ved å være den jeg er, med de åpenbare ulempene jeg har.

- Er det sånn at du automatisk hilser på kortvokste du ikke kjenner på gata?

- Nei, men samtidig føles det unaturlig ikke å gjøre det. Jeg vil gjerne lese litteratur om kortvokste. Gjerne se bilder av dem. Jeg ville på en måte også veldig gjerne ha kortvokste barn. Det må jeg si. Ja, jeg kjenner litt sorg over at jeg ikke fikk det. Det høres helt perverst ut, jeg vet det. Men det er sant.

- Hvorfor ønsket du det?

- Fordi det å være kortvokst er en så stor del av meg. Man lengter alltid etter barn som likner på en selv.

I 1980 skjedde det to ting som skulle komme til å prege Kjersti Horn kraftig.

Klokka var så vidt over ni denne oktoberkvelden i 1980, og andre akt av lystspillet «Isfuglen» hadde nettopp begynt, da høye flammer plutselig slo opp på venstre side av Nationaltheatrets hovedscene. En stund seinere, i en barnehage noen kilometer unna, var tre år gamle Kjersti i full gang med sin tolkning av det store dramaet «Brannen på National». Mens de andre barna fikk roller som publikum og brannmenn, hadde jentungen selv valgt Wenche Foss-rollen, oppsetningens diva.

- Det er mamma som pleier å fortelle den historien, men jeg husker brannen veldig godt. Den gjorde virkelig inntrykk. Jeg så for meg at Wenche Foss hadde klatret opp i kuppelen på toppen av teateret og ropt: Det er brann! Det er brann! I virkeligheten var hun jo svært rolig. Hun gikk jo bare fram på scenen og fortalte publikum at de dessverre måtte forlate salen fordi det brant.

- Var det allerede da naturlig for deg å ta regien?

- Det var vel det, da. Men det er godt mulig at det bare er en myte som passer bra siden jeg nå er blitt regissør.

Den andre hendelsen det året var også dramatisk, men på et langt mer personlig plan. Dette året bestemte foreldrene hennes, scenograf Per Horn og skuespiller og seinere Nationaltheater-sjef og kulturminister Ellen Horn seg for å gå fra hverandre.

- At jeg var skilsmissebarn har preget meg hele livet. Da mamma og pappa skilte seg, utviklet de to ganske forskjellige liv. Pappa stiftet ikke noen ny familie, men det gjorde mamma. Det var to forskjellige verdener, og jeg bodde ei uke hos hver av dem. Jeg lærte meg å gli inn begge steder uten friksjon. Det er en rar egenskap mange skilsmissebarn utvikler. At foreldre har opplevd en stor konflikt gjør at man føler et ekstra ansvar for å ta seg av dem også.

- Kom du nærmere foreldrene dine etter at de ble skilt?

- Jeg vet ikke. Jeg har vært heldig med foreldrene mine. Pappa og jeg har alltid hatt et nært forhold. Jeg har for så vidt også hatt det med mamma, men hun drev med så mye annet. Så på en måte har jeg alltid lengtet etter å være mer sammen med henne. At jeg har valgt en karriere innen teateret kan skyldes et ønske om å komme enda nærmere dem, sier Horn.

Når en kommer fra en slik bakgrunn som Horn gjør, er det uansett ikke unaturlig å ende opp i nærheten av rampelyset.

- Mamma og pappa er helt sykt opptatte av teater, og hele oppveksten har jeg sett på prøver og forestillinger. Man lærer mye av det.

- I hvor stor grad har du benyttet deg av nettverket du automatisk har fått?

- Teateret er som en stor familie, og det er ikke så unikt å ha et stort nettverk. Men jeg har snarere vært redd for å bruke det. Derfor var jeg kjempeglad da jeg kom inn på regilinjen til Dramatiska institutet i Stockholm. Der visste ingen hvem foreldrene mine var, og jeg slapp å bli forbundet eller bedømt ut fra det.

Åra i Stockholm forsterket interessen for moderne dramatikk. I motsetning til her hjemme, jobber registudentene der i all hovedsak med nyskrevne tekster.

- Der har man et reelt ønske om å forandre Teater-Sverige. At teater skal handle om virkeligheten, om nåtiden. Vi jobbet ikke med klassikerne i det hele tatt.

- Er ikke det litt spesielt?

- Jo, men man kan samtidig si at det er litt spesielt at det ikke jobbes med noe nyskrevet dramatikk på regilinja til teaterskolen her.

Rent sosialt begynte ikke studiene i Stockholm så bra. Horn forteller at hun knapt åpnet kjeften det første året. Hun holdt seg mye for seg sjøl og skygget unna kantina. Men siden undervisningen i stor grad er basert på gruppearbeid, gikk det ikke i lengden.

- Vi drev med noe som de kalte «gruppeutvekslingskurs», som gikk praktisk talt hele døgnet. Jeg var på gruppe med en som het Erik og studerte lyddesign. Han bodde langt utenfor byen, mens jeg bodde like ved skolen. Så var det en som foreslo at han kunne overnatte hos meg. Og slik ble det. Han sov på en madrass på gulvet og vi hadde det veldig hyggelig. Jeg husker at jeg lo fælt. Og mye, sier hun.

Dagen etter skulle de intervjue hverandre.

På grunnlag av intervjuet skulle de finne ut hvilke personlighetstyper de var og plasseres på et kart. Alle fikk hver sin prikk, og Erik og Kjerstis prikk havnet oppå hverandre.

- Da tenkte jeg: «Ok, that's it». Det var ikke noen grunn til å stresse, det kommer til å bli oss.

- Forelsket du deg ofte da du var yngre?

- For så vidt. Men jeg var desillusjonert, hadde dårlig selvtillit og følte meg helt utenfor det spillet. Det var destruktivt. Vårt menneskeverd blir definert av hvorvidt vi tror et annet menneske kan elske en eller ikke. Jeg var forberedt på å leve alene resten av livet.

- Hadde du dårlige erfaringer med gutter?

- Jeg hadde hatt andre relasjoner som stoppet med utsagnet: «Hvis du bare ikke hadde vært så liten...» Det var sjokkerende, fordi det ble en bekreftelse på den angsten jeg hadde. Jeg husker første gang Erik og jeg var på date. Vi kjente hverandre knapt, men han fortalte at han hadde snakket med sine kamerater om meg. At jeg var liten og sånn. Da en av kameratene lurte på hvorfor i all verden han ville være sammen med meg, svarte han at han måtte stole på sine egne følelser.

- Dette fortalte han på deres første date?

- Ja. Og jeg tenkte at det var spesielt at han var så direkte. Det er få som i det hele tatt nevner at jeg er kortvokst.

- Du kjente deg igjen i hans ærlighet?

- Absolutt. Da var vi ferdige med den saken. Det finnes en sterk kraft i å si ting som de er. Å hele tiden prøve å skrelle bort det som ikke er det. Å komme fram til en kjerne. Opp gjennom åra har jeg mange ganger fått høre at alle kan finne en de passer sammen med.

- Men du har ikke helt trodd på det?

- I vårt samfunn er det ikke på noen måte noe attraktivt knyttet til å ha fysiske defekter. Så alt dette har kommet som en overraskelse, både for meg og familien min. Erik har nok hjulpet meg til å tenke annerledes enn jeg gjorde før.

Om studietiden fikk en vanskelig start, endte den bra. Etter studiene kom hun hjem med til Oslo med vitnemål, samboer og barn i magen.

Verken regissører eller lyddesignere er ofte fast ansatt. Så de neste åra innebærer en del reising for den lille familien. Men hvis hun ikke skulle valgt teateret, hva hadde det da blitt?

- Jeg innbiller meg at hvis man er et pasjonert menneske, kan man egentlig jobbe med hva som helst. Jeg jobbet et år i billettluka på Nationaltheatret og ble maks engasjert i hvordan vi kunne forbedre billettsystemet, hvordan vi kunne selge flere billetter. Om jeg hadde jobbet i pølsebod ville jeg ganske snart brukt mye krefter på å få akkurat min pølsebod til å bli den beste og mest lønnsomme.

- Teateret er en mannsdominert og tidvis tøff arbeidsplass. Det er også forholdsmessig langt mellom de kvinnelige regissørene. I hvilken grad påvirker det ditt arbeid?

- Jeg prøver å være bevisst i forhold til kjønn i alt jeg gjør. Både i forestillingene jeg lager og i mine handlinger ellers.

- Anser du deg sjøl som feminist?

- Absolutt.

- Hvis jeg sier at vi har likestilling i dag?

- Da sier jeg at det er feil. Det er lureri! Vi er lurt til å tro at vi har likestilling i Norge. Det er store forskjeller i de små ting. Det er helt ko-ko hvor lite bevisste vi er i forhold til det i dag. Bare se på det å bli mor. Amming? Stort spørsmålstegn. Jeg mener ikke at vi ikke skal amme, men jeg ammet barna mine fordi jeg ble utsatt for ammeterror fra helsepersonell. Jeg vet ikke hva som hadde skjedd om jeg ikke hadde gjort det, men det hadde nok vært noe helt grusomt. Helt sikkert. Jeg begynte å jobbe tre måneder etter fødselen, og det gikk helt greit.

- Dette engasjerer åpenbart...

- Vær sikker. Jeg blir også provosert av jenter som kaller seg feminister og kler seg som pornostjerner. At man går på strippekurs og kaller det frigjøring blir merkelig. Når selverklærte feminister kan skrive ting som at «hvis det at jeg går i stiletthæler kan få unge jenter til å forstå at feminisme er kult, så gjør jeg gjerne det». Herregud! Det er så langt ut på viddene det går an å komme. Jeg blir så provosert av sånt at jeg nesten begynner å gråte.

Når folk som kjenner Kjersti Horn godt skal beskrive henne, dukker ordet ureddhet stadig opp. Oslo Nyes teatersjef Catrine Telle sa en gang at hvis de hadde ringt fra Metropolitan i New York og spurt om Kjersti ville sette opp «La Traviata», så hadde hun takket ja uten å nøle.

Hun ler igjen.

- Ja, ja. Alt kan jo gå helt på trynet, jeg vet det. Men det er nettopp vissheten om at det virkelig kan gå rett til helvete som gir meg et kick.

Hun lener seg tilbake og begynner å bøye fingrene bakover.

- Jeg innbiller meg at man kan få til det meste, hvis man bare tar nok sats.

eal@dagbladet.no
John Arne Markussen

Velkommen til debatt
Tusen takk for at du ønsker å delta i vårt kommentarfelt.
Vi holder imidlertid nå stengt. Dette gjør vi for at moderatorene våre skal kunne ha raskere responstid i debattfeltenes åpningstid.
Åpningstiden er hverdager fra 10:00 til 20:00.

Med vennlig hilsen John Arne Markussen, sjefredaktør