Du er 28 år, og har akkurat fullført din andre film. Den har kosta 23 tusen dollar å lage, hvilket er så godt som ingenting, og om noen år skal den komme til å bli som nærmest en lærebok å regne for små, uavhengige filmregissører som står uten adgangskort til Hollywood.

For eksempel skal Kevin Smith, i det han lager «Clerks» på et enda mindre budsjett, oppgi filmen din som sin største inpirasjon. Den skal gå sin seiersgang filmfestivaler verden over, og tittelen på filmen skal bli mer eller mindre synonymt med en hel generasjon unge amerikanere som aldri vil aspirere til noe som helst.

Du heter Richard Linklater, du har akkurat laget «Slacker», og det som for de fleste noen-og-tjueårige menn med regissørambisjoner bare er en våt drøm, har med ett blitt håndgripelig virkelighet for din del.


For det var sånn det var. Med «Slacker» ble Linklater stemme for en smart, men rastløs generasjon av unge mennesker som i 1990 ikke visste hvilken vei de skulle ta, og derfor bare drev avgårde med vinden. I løpet av 24 timer i Austin, Texas, møter vi en myriade av karakterer, som i all hovedsak snakker og snakker. Og snakker litt mer. 

Om konspirasjonsteorier, JFK, romvesener, armageddon og global oppvarming, bare for å nevne noe, men der ingen utvikling egentlig er å spore.

Tre år seinere gjentok han formelen, men la handlingen til siste skoledag i 1976, og jumpstarta i samme slengen karrieren til folk som Ben Affleck, Milla Jojovich, Adam Goldberg og Matthew McConaughey, på samme måte som John Hughes på 80-tallet starta karrieren til skuespillerne i «The Breakfast Club».


I dag, 20 år seinere, gjør Richard Linklater fortsatt det han selv har lyst til. Muligens fins det en rød tråd i filmene hans, sett under ett, men det mest iøynefallende må være at han ser ut til å gjøre noe helt nytt fra gang til gang, enten det har vært filmer i stiløvelsen «vandre rundt i europeisk by og prate og forelske seg», som «Before Sunrise» og «Before Sunset», eller animerte adapteringer av science fiction-romaner som Philip K. Dicks «A Scanner Darkly».

Legg til «School of Rock» med Jack Black, eller fiksjonsfilmen «Fast Food nation», basert på en ikke-fiktiv bok, noe som må sies å være en heller uvanlig innfallsvinkel, og Linklaters regissørkarriere begynner å likne nesten like retningsløs som karakterene i «Slacker». Så spiller han da også én av dem.

Som han har sagt i et nylig intervju med The Guardian, om trangen til å søke nytt terreng:

— Alle filmer må inneha en nesten uoverstigelig utfordring ved seg. Hvis ikke ville det ikke vært moro å lage dem.


Sånn sett burde vel ingen bli overrasket over retningen han nå har valgt: En filmatisering av et teaterstykke om oppsettingen av et teaterstykke. Et realt periodedrama, faktisk, med Zac Efron i. «Me and Orson Welles» heter filmen, og tar oss tilbake til 1937, fire år før den allerede den gang stormannsgale Orson Welles lagde «Citizen Kane».

Det er en forestilling som forløper alt annet enn uproblematisk, slik tilfellet var hver eneste gang Welles involverte seg i noe.

— Orson Welles var indiefilmskaper før noe sånt en gang eksisterte, uten at han av den grunn var fornøyd. Men han fikk veldig sjelden mye støtte til prosjektene sine, og var ofte nødt til å finne alternative måter å lage filmen på. Av nødvendighet ble han derfror en innovatør, og vi som lager film i dag er alle hans arvinger, har Linklater sagt i forbindelse med sin nye film, som tar for seg en 22 år gammel Welles på springbrettet til nasjonal anerkjennelse. Eller som Linklater også sier:

— Orson Welles skapte den lufta vi idag puster.

«Me and Orson Welles» vises under Tromsø Internasjonale Filmfestival i helga.