Takk for mye inspirasjon, en enklere hverdag og bedre selvfølelse for hele familien. Det er flere år siden familien konverterte til den moderne familie. Det var befriende for oss alle. Vi har tre gutter nå. En på 6 og to på 3. Den eldste er en vill gutt. Han er også grunnen til at jeg startet søke etter noe annet enn den tradisjonelle grensesettinga og krenkende oppdagelsen. Jeg så at vi laget en tidsinnstilt bombe av gutten.

Han er snill, oppmerksom og omsorgsfull. Populær på skolen og blant venner. Han liker å dele, og er ikke opptatt av verken eiendomsrett eller copyright. Han er likevel utrolig stri, sta og voldsom. Han krever mye respekt. Han må selv eie situasjoner, og nekter plent på hva det skal være hvis han føler seg kommandert. Han har en uro i kroppen man innimellom blir matt av å observere. Han gjør som oftest 1000 ting på en gang. Bråker, lager bråk, hausser opp brødrene sine og leker turboleker. Rett og slett umulig å ha i ro. Han klarer ikke selv å roe seg ned. Han tar beskjeder, men han fordøyer dem ikke. Vi har mange ganger snakket med han om at det også for han må være slitsomt, at stilletid på kvelden er bra osv., det går bare ikke inn. Han kan sitte i ro noen minutter, så sniker han seg bort til en av brødrene og lager en grimase bare for å gjøre det. Så er det i gang igjen. Hvis han er helt alene har jeg imidlertid observert at han kan velge stille aktiviteter som å spille på data, tegne, eller bygge smålego. Det er først og fremst sammen med andre denne uroen kommer fram. Han har dessverre lite tid for seg selv uten andre barn eller voksne.

Jeg er veldig fornøyd med hvordan familien fungerer. Vi har virkelig frie, omsorgsfulle barn. De er ikke mulig å manipulere. De er tydelige og fungerer godt i vår sosiale omgangskrets. Likevel er jeg ofte utslitt av eldstemann. Vi havner i perioder i onde sirkler hvor vi krangler og blir veldig lei av hverandre. Jeg er innimellom fristet til å bruke trusler og nedverdigelse for å få en stopper på han. Jeg veit det ikke fungerer, men i kampens hete er jeg rådvill og trenger verktøy. Jeg er i tillegg redd han skal bli knekket av andre voksenpersoner, som lærere og øvrig familie som kjefter mye på han for å få han rolig, eller bare fordi de blir matte og slitne av hans ustoppelige energi.

Jeg trenger rett og slett veiledning.

Svar.

Jeg vet ikke om deres sønn er autonom i den betydning for eksempel jeg har beskrevet i boka "Kunsten å si nei". Han er i hvert fall et av mange barn som er kommet til verden uten kunnskap om hvor tilpasningsdyktige og engstelige barn en gang var. Dette provoserer mange voksne, som du selv er inne på. Det fins mange voksne, blant foreldre og fagfolk som egentlig vil at barn skal oppføre seg som den gang. og nestens syns de bør, fordi voksne jo er blitt så mye snillere.

Jeg fikk selv et eksempel i julegave av mitt barnebarn. Han er en aktiv "typisk gutt" på tre og et halvt år. Jeg ringte til familien på julaften, og da jeg visste at han ville være totalt konstreret om de spennende julegavene, instruerte jeg hans mor: "Du skal ikke spørre om han har tid til å snakke med Bestefar. Si at Bestefar VIL snakke med ham".

Det første svaret var som forventet. "Jeg leker, jeg har ikke tid". Da moren understreket at jeg ville snakke med ham ble han stille noen sekunder da han tenkte seg om før han svarte: Så kan du si til Bestefar at det kans ikke skje, for jeg har det travelt". Det er høflighet og sosial intelligens på et helt annet og høyere nivå enn vi tradisjonelt forlanger av barn (og oss selv for den saks skyld).

Neste morgen sto han tidlig opp og begynte å leke med bulldoseren han hadde fått av oss. Etter fem minutter vekket han faren sin og sa "Far, kan du være så snill å ringe til Bestefar nå, for jeg er så glad for bulldoseren". Faren slår nummeret mitt, og da jeg tar telefonen er det helt stille. I bakgrunnen hører jeg faren si: "Husk å si God Jul til Bestefar", og da sier gutten: "Men far, det er ikke jul lenger". "Jo, det er jul fremdeles", — kort pause, og så direkte i røret: God jul Bestefar. Det er jul ennå og takk for gaven. Jeg leker med den nå".

Gutten er ikke spesielt glad i å snakke i telefon, så jeg måtte overta ansvaret for å få til en slags samtale mellom oss. (Det hører med til historien at min gamle mor på 86 var sammen med dem på julaften, og mener bestemt at kunne trenge et kurs i folkeskikk.

Jeg vet at det tar en ennå et par år før han har registrert og lagret alle høflighetsfrasene — spesielt de som bare brukes ved høytider. Det kan jeg skatens vente på mens jeg nyter den ekte vare, og det kan heldigvis foreldrene også. I barnehagen syns de han er den mest høflige og veltalende gutt de har hatt på lenge.

Jeg er altså helt enig i deres holdning til sønnens autonomi og uvilje til å bli kommandert eller manipulert med. Det som jeg blir litt urolig over er hans noe ekstreme aktivitetsnivå når det er andre barn eller voksne til stede. Det er vanskelig å vite om det skyldes et aktivitets "behov" eller en indre usikkerhet ved å delta i et fellesskap. Hvis jeg var dere ville jeg nok tatt en prat med lærerne hans og be dem være med på å tegne et komplett bilde av hvem han er når han ikke er sammen med sin familie.

Skulle det vise seg at han faktisk mestrer noen av de tingene han ikke klarer på hjemmebane ville jeg se nærmere på samspillet mellom dere. Er det oppstått en tradisjon i åras løp for at de voksne nesten på forhånd gir opp å sette grenser når dere er sammen med ham? Er ubehaget ved hans voldsomme reaksjoner blitt så stort at dere foretrekker situasjoner der han styrer det meste? Eller er det kanskje uvilje mot eller angst for å såre ham?

Hvis lærerne viser seg å ha tilsvarende problemer med ham er det noe han skal ha lært. Spørsmålet blir når han er klar til å lære seg dette? Det bør helst være innen de nærmeste 2—3 år, hvis det ikke skal utvikle seg sosiale problemer rundt ham. Men under alle omstendigheter: Lykke til med ham!