Som osloborger er det stort sett lett å komme seg til jobb. Da jeg bodde på Bislett, tok jeg trikken. Nå tar jeg t-banen, og bruker omtrent like lang tid på en lenger strekning. Mange av kollegene mine reiser enda litt lenger. De tar toget. Ingen transportmidler er mer effektive enn de skinnegående, det vet alle som jobber i storbyen. Men det går ikke lenger alltid et tog.

Torsdag formiddag satt passasjerene på 8.24-toget fra Eidsvoll fast i Romeriksporten. De satt i stummende mørke, i et kaldt tog, i nesten tre timer. Du må ikke ha klaustrofobi for å synes at slikt er ubehagelig, og siden forsinkelser og feil for tida virker til å være mer regel enn unntak for NSBs kunder, er det grunn til å tro at stadig flere av dem vil bruke buss og bil til jobb i tida framover. Slik får vi lengre køer, overbelastede veier og større luftforurensing. Ingen av delene har meg bekjent stått på noen politiske program noen gang.

Norge er stort, preget av fjelloverganger og ærlig talt fra naturens side upraktisk stelt i forhold til effektiv transport. Så lenge vi har hatt samferdselspolitikk, har politikerne lovet bedre veier, bedre kollektivtransport og mer effektiv transport. Toget var i sin barndom selve symbolet på modernistiske framskritt og den suverent mest effektive måten å knytte folk fra ulike landsdeler, for ikke å si verdensdeler, sammen. I sin tid prioriterte norske politikere å bruke et helt statsbudsjett på å bygge Bergensbanen. I vår tid diskuteres høyhastighetstog så effektive at de på enkelte strekninger kan gjøre flyet overflødig. Men for den frosne passasjeren på Drammen stasjon virker det mest som science fiction. Mellom de store vyene ligger lange år som forklarer situasjonen vi er i nå.

At Bergensbanen en gang ble bygget, betyr ikke at den ikke må vedlikeholdes og forbedres for å tilpasses nye tog og passasjerer. Det finnes spor fra Oslo Sentralstasjon til de mange byene rundt hovedstaden, men enkeltsporene som var tilstrekkelig for å betjene pendlerne da de ble bygget, klarer ikke ta unna trafikken fra de mange flere pendlerne som bor der i dag. Politiske visjoner om bærekraftig transport i østlandsområdet har ikke blitt fulgt opp med jevnt store bevilgninger til kontinuerlig opprustning av sporene. I fjor brukte NSB 250 millioner kroner på å betale drosjer og busser som erstattet tog som var forsinket eller innstilt. Året før brukte statsbanen 190 millioner kroner på det samme. Det er dyrt å være forsinket, men det hadde vært både dyrt og billigere å bruke pengene på å unngå problemet i forkant.

Når alvoret nå siger inn over politikerne, har etterslepet blitt så stort at samferdselsminister Magnhild Meltveit Kleppas ivrige krisetiltak er tiår for seint. Tog er dyrt, og problemene løses ikke ved at pendlerne får ta Flytoget. Den rødgrønne regjeringen har økt bevilgningene til NSB, men tør ikke konkretisere løfter om dobbeltspor eller ny jernbanetunnel under Oslo. Tøffere enn toget er en metafor med stadig mindre slagkraft.