AKKURAT nå er ikke Håvard Bøkko noe norsk medaljehåp i OL. Den vurderingen har ingen ting med formen hans å gjøre. Bare med hvordan han selv har manøvrert seg bort i et hjørne der han for mange av oss kan sitte for seg selv.

Et blikk på historien til verdens fremste vinteridrettsnasjon gjør det lett å forstå den likegyldigheten som mer og mer brer seg rundt Bøkkos OL-innsats. Det har sjeldent vært nok å vinne:

•• Å være idrettshelt i Norge har bare litt med resultatene å gjøre.

Resten avhenger av hvilken historie som ligger bak triumfene dine og hvordan du forteller den.

RETT før Bøkko likevel ble med landslagskompisene videre fram til Vancouver, valgte han å snakke juss. Det er et språk 22-åringen heldigvis ikke behersker, og da blir ikke saken hvorvidt det var han eller advokatkontoret til Peter Mueller som formulerte det famøse kravsbrevet til Norges Skøyteforbund. I kravet om å bli kvitt Johann Olav Koss som assistenttrener er begge parter uansett like lite troverdige.

I det spissfindig formulerte kravsbrevet signert Håvard Bøkko blir hele saken snudd på hodet i påvente av at forholdet mellom skøyteforbundet og Peter Mueller løses i retten. Ifølge brevet er det Bøkko som blir trakassert; angivelig i et forsøk fra den nye hjelperen Koss på «å psyke ham ut».

MAN kan sikkert si en del om Koss sitt mislykte forsøk på få Håvard Bøkko til å våkne i den norske virkeligheten, men langt mer om den gamle mesterens troverdighet som nasjonal idrettsikon. Johann Olav Koss sin raushet under og etter gulldagene på Hamar i 1994 viser en sportsutøver som skjønner hvor kort vei det egentlig er fra det å leke på skøyter til et liv som krever verdivalg av oss alle.

Det er der det har skortet både hos Håvard Bøkko og den sutrende heiagjengen hans helt siden Peter Mueller fjernet seg selv fra landslagsjobben. De har trodd at idrettsverdi bare kan fastsettes i gull, sølv og bronse, og stort mer begrenset forståelse av norsk toppidrett er det vrient å forestille seg. En ting er advokatkontoret som tar seg godt betalt for å være med på tullet eller Bøkkos nye Onkel Skrue; Rolf Hauge, som innbiller seg at det å gnikke på tiøringen hans er det samme som fastsette valutaen for norsk OL-glede.

Begge disse aktørene driver bare tilfeldig PR-spill. Det alvorlige er selvsagt sentrale idrettslederes lefling med selve verdien av en norsk OL-medalje.

OM ikke Håvard Bøkko har ydmykhet nok til å skjønne hvilke norske samfunnsverdier Johann Olav Koss bærer med seg, kan vi minne om Oddvar Brå. Norges fremste skilegende fikk ødelagt forberedelsene til så mange vinterleker at det aldri ble OL-gull, men akkurat det teller visst ikke lenger. Brå er likevel blitt stående som den største på myten som ble spunnet rundt ham.

For den som bare pusser egne medaljer, vil metallet alltid ha begrenset verdi. Det som betyr noe, er hvordan din prestasjon gleder andre.

Slik gjorde det ikke noe at skøyter i Norge allerede var blitt redusert til en liten idrett dengang Koss vant sine OL-gull. Måten han tok imot disse medaljene og umiddelbart brukte de sportslige triumfene sine til et nyttig hjelpearbeid, gjorde at en utøver fra denne ganske begrensete idrettsgrenen likevel ble viktig for de fleste nordmenn.

DERFOR tar Håvard Bøkko helt feil når han sier at han blir med skøytelaget videre bare av hensyn til kompisene der. Det er Håvard selv som trenger dette skakkjørte laget mest, og nå har han bare et par uker til å skjønne hvorfor. I beste fall bruker han oppklaringsmøtet med Johann Olav Koss til noe viktigere enn å få Koss til å forsikre at han heretter skal hilse pent i matsalen.

Det er en selvfølge; på samme måte som at Håvard Bøkko skal vise takknemlighet for de som prøver å hjelpe ham til en OL-medalje. Hvis ikke blir Norges beste skøyteløper bare sittende der alene med OL-medaljen og pusseskinnet sitt.

For de fleste av oss forblir prestasjonen likegyldig.