Les også: Forsvaret: - Kompleks sak

- Kona mi Britt ble bare 30 år.

Etter at Per Tore Kristensen (70) sier dette skal det gå tid før han snakker igjen.

Han sitter i bilen, ser rett fram, omringet av den nordlandske naturen.

- Og ungene mine ble fem og fire år...

Han husker eksakt hva de hadde på seg. At de vinket. Han husker ordene som falt, bildene går gjennom hodet hans, det var verdens beste sommer. Barna Rakel og Øystein var fulle av forventning og Britt var så vakker. Nå skulle han følge dem til flyplassen i Kirkenes. Noen uker til med jobben i Forsvarets etterretningstjeneste, så skulle han komme etter dem på ferie.

- Det må oppleves for å forstå. Jeg fikk min kone og to barn trygt om bord i flyet. Jeg fulgte barna fram til setene, hjalp dem med bagasjen, spente på dem selene. Det er der hver dag. Jeg greier ikke å verge meg mot det.

Klokka er 15.18, tirsdag 11. juli 1972.En Twin Otter med kallesignal Twinne 02 fra Flyvåpenets 719-skvadron i Bodø tar av fra Bardufoss med kurs for Stokmarknes i Vesterålen. Med 14 passasjerer om bord. De er mannskap og familier til ansatte i Forsvaret og tre besetningsmedlemmer. Den populære skvadronsjefen, major Sverre Knutsen, sitter ved spakene da Twin Otteren klatrer og forsvinner mot Solbergfjorden.

Flyet skal snart passere Harstad. Tåka ligger lavt, særlig fra Mølnvika og vestover. Landet kan nesten ikke sees. Over Bjarkøya er det atskillig lettere.

28 år gamle Brynjulf Lauritzen står i båten sin og hører en svak flydur. Flyet kommer i meget lav høyde, cirka 30 meter, med kurs mot Mølnvika. Det flyr nærmest slalåm nå, på leting etter sikt.

Inne på land sitter fisker Sigurd Bendiksen ved kjøkkenvinduet og reagerer på det samme flyet.

- Nå må det se til å lette, ellers går det galt, sier han.

Flyet sneier like over hustakene.

Da flyet er midt i Kvernsundet, øker lyden. Motoren blir plutselig ruset og flyet begynner å stige. Flygeren har oppdaget fjellveggen som reiser seg foran dem: Det 793 meter høye fjellet Lille Tussen på Grytøya.

Flyet forsvinner inn i tåka. Kort tid etter stilner motorduren. Lauritzen hører et drønn fra fjellet og en lyd, som om gjenstander ruller ned fjellsiden. Så blir alt stille.

Klokka er 15.42.

- Vi ser menneskekropper ligge spredt, er meldingen fra redningsteamet, mange timer senere.

Brynjulf Lauritzen er førstemann på ulykkesstedet. Flyet er fullstendig pulverisert. Det ryker etter en eksplosiv brann. Han ser merkene i fjellet. 20 meter til med stigning og de hadde klart det, tenker han.

Alle 17 om bord er døde. Deriblant fem kvinner og fire barn. Norges verste flyulykke på 23 år. På lista over de omkomne: Britt Kristensen, med barna Rakel og Øystein.

Værforholdene har vært en utløsende årsak til ulykken, heter det i de første teoriene.

Luftforsvaret setter raskt ned en havarikommisjon. Avhørene skal avdekke langt mer enn dårlig vær. Men dette skal det ta 33 år før resten av verden får vite alt om.

Magasinet har lest 189 vitneforklaringer og et betydelig antall dokumenter fra granskingen. Detaljene om hva som skjedde i og bak kulissene før flyhavariet, har aldri vært fortalt før nå.

Kvelden før ulykka, i messa på Banak flystasjon.

Bartenderen har aldri sett major Knutsen så beruset før. Tidligere har han alltid vært i godt humør og omgjengelig. Det er han nå også, men han snakker med grøtet stemme. Høyere enn normalt. Bartenderen kan se at han har drukket før baren åpner 20.30. Knutsen har startet kvelden på et rom med andre kolleger.

Flere i flybesetningen deltar snart i festen. Major Knutsen drikker alkohol i betydelige mengder. Det er løssluppent. Folk danser.

Baren stenger 23.00. Knutsen blir sittende igjen med sine venner. De har kjøpt rikelig med sprit på tampen. Det skal holde i ennå noen timer. De drikker opp det som er av drammer, klokka er omtrent 02.00.

I sitt andre avhør med kommisjonen erkjenner en av festdeltakerne at han har unnlatt å fortelle hele sannheten. Han har ikke fortalt at han husket at Knutsen trommet med fingrene i bordet og sa:

- Gå på rommet og hent «knerten» som er på flaska.

Det er en halvflaske, litt under halvfull.

- 96 prosent sprit, smiler Knutsen og blander ut drinker i selters.

Helt fram mot klokka 05.00 hører vitner stemmer og lystig allsang fra 1. etasje. Det er deler av besetningen til et fly som snart skal ta av.

Om morgenen, litt før 7.30, kommer en mann i en grønn flydress ned til frokost. Knutsen bærer preg av å ha vært på fest. Noen lukter alkohol fra bordet han sitter ved. Andre ser ingen tegn etter rangel. Knutsen forteller at han gleder seg til ferie sørpå.

Flyet tar av som planlagt fra Banak, Lakselv, kl 08.21, via Svartnes til Kirkenes.

Mot Kirkenes lufthavn er også familien Kristensen på vei i bil. Ungene i baksetet, Britt ved Per Tores side.

- Hun var tre år yngre. Vi visste godt om hverandre, gjennom ungdomstida...Fra sånne grendahus, fester 2. juledag. Vi var fra Hamarøya begge to. En dag, i ferien i 1962, fant vi ut at vi...Ja, at vi passet i lag. Vi drømte om verden. Jeg var i utenriksfart på den tida. Hun bestemte seg for å bli med på samme båt. Det var et utrolig fint liv.

Per Tore Kristensen husker British Columbia, den barske naturen der, Vancouver-øya, Canada med trelast, nedover vestkysten, stormforelskelsen i Japan, dansen i Rio, dagen i New Zealand, og han husker hvor vakker hun var da de sto i Sjømannskirka i New York og hun sa ja.- I to år, fram til '65, reiste vi. I et skap i kjelleren har jeg lysbilder. Det er sjelden jeg ser på dem...Men det var en fantastisk flott tid.

I 1966 flytter de til Kirkenes. Per Tore får jobb som radiofullmektig i Forsvarets etterretningstjeneste. To fine barn kommer.

- Kirkenes var godt. Vi hadde vært der ennå om...

Han sitter i sitt hjem i Fauske i Nordland, og tenker på den siste helga.

- Vi var på tur til Grense Jakobselv. Vet ikke helt om de har hatt lignende somre der etterpå. Enormt varmt, sola stekte, 24 timer i døgnet. Sandstranda. Kaia. Omtrent som strendene på Kanariøyene. Det sydet, folk overalt. Jeg har faktisk bilder fra den helga på Hamarøya.

Stillhet.

- Hun var så flink med ungene. De skulle på ferie hos besteforeldrene. Jeg skulle komme etter. De skulle egentlig fly på fredagen. Men så ble det tirsdag i stedet...

Familien Kristensen kjører inn på Forsvarets flyterminal den morgenen. Flyet skal ta av herfra. Men Per Tore ser flyet takse inn til den sivile delen av flyplassen. Passasjerer blir beordret av Knutsen over til SAS-delen av flyplassen. Han har bedt om en bil, slik at han «kan få seg en kaffe» når han lander. Bilen står ikke parat for ham. «Da kan jeg like godt lande ved SAS-terminalen, i nærheten av restauranten», utbryter piloten. Til transportoffiseren sier han at han «ikke vil finne seg i å bli behandlet som en robot det bare er å putte penger på. Også han er et vanlig menneske». Transportoffiseren stusser. Måten Knutsen oppfører seg på virker underlig. Han har alltid virket avmålt. Kan det skyldes alkohol? Nei, det virker for usannsynlig.

Ifølge et vitne er det ikke bare kaffe kapteinen lesker seg på. Vitnet ser ham drikke to flasker brigg-øl på den samme restauranten.

I hui og hast forflytter Kristensen, kona Britt og barna seg nå over til den sivile flyplassen.

- Vi ventet. Gikk inn i flyet. Hjalp ungene med baggene. Jeg så de to flygerne i øyekroken. Det har vært fryktelig i ettertid. Hadde jeg sett nøyere etter hadde jeg sett at han ikke var korrekt antrukket. Men det var ikke i tankene mine at piloten som skulle styre flyet hadde promille.

Turen går først til Banak, Alta og Bardufoss. Neste stopp, Skagen i Stokmarknes, står opprinnelig ikke på flyruta. Flygeren har et privat ærend, han skal levere en båtmotor der, før siste stopp, Bodø.

Litt før klokka 15.00, mens Knutsen er på Bardufoss, ringer han 719-skvadronen. Han lurer på om noen kan kjøre til Bodø for å kjøpe ei flaske Dawson whisky og en kasse pils. Drikkevarene skal settes på majorens kontor. I telefonen sier Knutsen at han tar av om et kvarter.

Et familiefølge skal leggemerke til noe høyst underlig på flyplassen i Bardufoss. To flyvertinner og tre menn, som kommer ned trappa fra 2. etasje. Svært støyende, de prater høyt og ler. Gangen er ustø. Mannen i kjeledress prøver å stramme seg opp idet han passerer dem. Øynene hans er vasne og uklare. Ett av vitnene har jobbet i restaurant og mener hun er trent i å se slikt. Og hvorfor er de ikke skikkelig kledd? Kjeledressen er åpen foran. Skjørtet til den ene flyvertinnen sitter skjevt og er ikke ordentlig trukket opp. Blusen er åpen. Oppførselen kan tyde på at alle er beruset. Minus mannen som senere er identifisert som andrepiloten.

Familiefølget er inne på tanken om å varsle flytårnet. De er enige om at mannskapet ser ut som om de er alt annet enn klare til å lette, men slår seg til ro med at det helt sikkert er kontroller for slikt.

Vitnene blir likevel stående. Da de får se mannen i kjeledress gå rundt flyet, begynner de å ane at det må være flygeren. Vitnene følger flyet med øynene en stund etter at det er kommet i lufta.

Ved midnatt hører de om ulykka på radioen.

Da er Per Tore Kristensen ennå uvitende.

- Jeg kom på jobb litt før midnatt. Jeg gikk ut i messa.

Det sto en drosje utenfor.

- Per Tore Kristensen? spør mannen.

- Ja...

- Jeg er prest i Sør-Varanger. Jeg kommer med en trist nyhet...

Han rister på hodet.

- Det går ikke an å beskrive hvor forferdelig det var.

En kollega kommer bort og kondolerer. Han har nettopp hørt på NRK radio, der de har lest opp navnene.

- Det var bare flaks at jeg ikke hørte på.I det samme sekundet blir Per Tore Kristensens liv slått i stykker. Foran ham er det ingenting igjen. Bare bekmørke.

- Når jeg tenker tilbake, skjønner jeg knapt hvordan jeg greide å komme meg opp igjen. Jeg kunne stå opp om natta, om vinteren, gå ut, og sjangle langs veien.

De endeløse veiene av endeløs motgang. Han flyttet hit til Fauske to og en halv måned etter ulykka.

- Jeg bestemte meg for å holde tipp-topp stand. Gjorde rent. Stelte. Middag hver dag, ikke lettvinte, men ordentlige. Jeg gikk på kurs for å lære meg å lage mat. Dekket skikkelig på bordet. Det var bra for meg.

Han bor alene i åtte år. Så gifter han seg på nytt.

- Hun jeg giftet meg med hadde to barn. De kunne vært nesten like gamle som mine, sier han stille.

- Jeg har mye å takke dem for. De tok veldig godt imot meg. Men jeg har nesten aldri snakket om det som skjedde. Jeg har unngått det. Men det går ikke an å glemme. Det trenger seg på hele tida. Bursdager, høytider. Når jeg ser sønnen til kona mi...I sammenhenger som det...

Han peker på et bryllupsbilde på veggen.

- ...så kan jeg drømme om hvordan det ville blitt.

Han gråter. Ute snør det. Han husker den dagen lensmannen kom med en konvolutt.

- En ring. Et gullsmykke. Jeg har tatt vare på det. Det har vært utsatt for sterke krefter.

5. august 1972 sendte Forsvaret ut en pressemelding:

«Havarikommisjonen anså at årsaken til ulykken måtte ligge i feildisponeringer fra fartøysjefen for flyturen fra Bardufoss til Skagen (ved Stokmarknes, red.anm.) da han valgte å fly kontaktflyging til tross for at de varslede værforholdene skulle tilsi fly på instrumenter. I tillegg uttalte kommisjonen at den heller ikke så bort fra at lite søvn før flygingen fant sted og andre forhold kan ha influert på fartøysjefens evne til å ta de riktige avgjørelsene.»

Kontaktflyging gjør det mulig å fly en kortere strekning etter terrenget under seg ved hjelp av kart og kjennskap til flyruta - i stedet for å bruke instrumentene.

Men de unnlater å nevne det vesentligste: Allerede 21. juli, ti dager etter ulykken, har kommisjonen fått beskjed fra Rettsmedisinsk institutt om at flygeren hadde opp mot 1,6 i promille i havariøyeblikket. 29. september samme år skriver Dagbladet på lederplass:

«Nå krever vi en øyeblikkelig reaksjon fra Forsvaret. Ellers er vi redd for at de rykter som har pågått i månedsvis, vil få ytterligere næring».

Etter en stund kommer en innpakket innrømmelse fra Forsvaret. En ny pressemelding, om at kapteinen hadde «en alkoholkonsentrasjon i blodet over det tillatte».

Det er bare en flik av sannheten. I rapporten fra 1972, frigitt 33 år senere, finner vi et notat fra Fred Dybing, fast sakkyndig i medisinsk-kjemiske spørsmål for flyhavarikommisjonen: «Man gikk ut fra Rettsmedisinsk institutts rapport, som hadde beregnet alkoholkonsentrasjonen hos major Knutsen til omkring 2,8 promille ved 6-tiden om morgenen. Om man tar hensyn til at majoren drakk 2 halve flasker brigg på Kirkenes (..), vil man komme fram til at major Knutsen hadde ca. 2,5 promille klokka 07 om morgenen.»

Altså én time før Knutsen setter seg ved spakene. Ulykken inntreffer først etter sju timer med flyging i fint vær og fem mellomlandinger. Dybing skriver om den siste etappen: «Etter avgang fra Bardufoss, først med cirka 20 minutter flyging i relativt pent vær og deretter 10-12 minutters flyging i dårlig vær, ble major Knutsen stilt i en situasjon som var annerledes og uvant i forhold til flygingen tidligere på dagen. Med den alkoholkonsentrasjonen han da hadde, var hans evne til å vurdere og ta en beslutning samt gjennomføre den blitt svekket (..) En faktor som virket forverrende i denne situasjon var major Knutsens mangel på søvn siste døgn».

Vi har dykket enda dypere i historien. Vitner forteller at Knutsen ved enkelte tidligere flygninger var så alkoholpåvirket at han ble geleidet om bord i flyet før passasjerene kom, slik at de ikke skulle fatte mistanke. En gang hadde kolleger overfor passasjerer simulert feil på flyet for å unngå at han skulle ta av.

Allerede i 1959, i en uttalelse fra stabsskolen, er majorens «omgang med alkohol» nevnt. Oberstløytnant Magne Sørensen var flygerens sjef inntil ett år før ulykken. Han karakteriserte ham som «utpreget selskapelig anlagt, med en viss utholdenhet i samvær hvor alkohol inngikk i festlighetene». «Utover høsten forekom det meg at major Knutsen la for dagen en selskapelighetsaktivitet som jeg fryktet kunne gi seg utslag i hans skjøtsel om tjenesten», skriver Sørensen.

Knutsen var ustødig i talen på morgenmøter. Han stotret. Snakket utydelig, på en måte som fikk folk til å reagere på tilstanden hans.

«Jeg fant det nødvendig å forholde ham min mistanke om overdreven alkoholbruk. Han innrømmet periodiske selskapelige eksesser, men lovet å ta seg sammen», skriver Sørensen. Det syntes å gå bra en stund, men våren 1968 kom nye tilbakefall. Han ble advart på nytt, og forholdet bedret seg tilsynelatende. Like før jul 1969 så Sørensen seg likevel nødt til å rapportere til overordnede myndigheter. I februar 1970 anbefalte Sørensen skriftlig at majoren skulle overføres til stabstjeneste. Han fikk ikke støtte oppover i systemet. Både i 1971 og 1972 anses majoren «meget velskikket for den lufttjeneste som drives ved 719 skvadron» av sine overordnede.

I rapporten fra flyhavarikommisjonen kommer vi over et spesielt vitneavhør. Av en vaskehjelp, som forteller at hun den 11. juli 1972 vasket på messa og gjesterommene på Banak flystasjon. «Hun er utover dette ikke villig til å forklare seg for politiet», står det. Kristensen sier i dag at han vet hvorfor. Han overrekker oss et brev.

- Jeg fikk dette i fjor, sier han.

Brevet er håndskrevet av ei venninne av den nå avdøde renholderen. Tre sider. En gul lapp følger med: «Til deg, pårørende. Håper dette kan hjelpe deg å få sannheten fram».

Renholderen hadde betrodd seg til venninna allerede året etter ulykka. Hun hadde «båret på denne forferdelige hemmeligheten og sorgen».

- Hun fryktet hun ville bli straffet ettersom hun ikke grep inn, sier Kristensen og peker på en setning i brevet.

«Da jeg sitter inne med opplysninger om årsaker til flystyrten, må jeg få gitt dere disse opplysningene». Renholderen hadde vært oppe og ryddet etter «en fyllefest i messa» natta før, da hun møtte Knutsen, ansikt til ansikt. For major Knutsen hadde på et punkt vendt tilbake til messa for å lete etter kapteinslua si. Dette var, også ifølge andre vitner, da Twin Otteren var tilbake på Banak for å tanke, kl. 12.30. Og det var dette som plaget henne helt inntil døden: «Han var meget beruset. 'Jeg skulle ha stoppet ham', gråt hun».

Kommisjonen har pekt på at det var «en uheldig omstendighet at fartøysjefen to ganger har fått forlenget sin beordring 'når man visste eller burde vite at han har alkoholproblemer'». Alf Granviken, Sørensens etterfølger som sjef, reagerte sterkt på denne formuleringen: «At han skulle ha alkoholproblemer er i beste fall en overdrivelse». Granviken hevdet at han trodde situasjonen var under kontroll. «Så feil kan man altså ta», sa Granviken i ettertid.

Generalmajor Arveschoug, på toppen av beslutningspyramiden, framholdt at han hadde fløyet 24 turer med majoren, og at han alltid hadde bedømt ham som en dyktig, sikker flyger, og at han heller aldri hadde merket uregelmessigheter. Arveschoug frikjente dermed sine underordnede. Heller ikke Generaladvokaten ville straffeforfølge.

I kommisjonens vurderinger heter det likevel: «Kommisjonen har i forbindelse med sitt arbeid fått opplysninger som indikerer at major Knutsen har hatt alkoholproblemer. Det har vært drøftet om disse forhold burde gjøres til gjenstand for nærmere undersøkelser av kommisjonen, for blant annet om mulig å klarlegge om problemene har vært så manifeste i lengre tid at ansvarlige instanser burde iverksatt tiltak for å hindre at alkohol skulle få uheldig innflytelse på majorens tjeneste (..) Videre undersøkelser omkring disse forhold bør eventuelt foretas av en annen instans».

Partenes strides om dette virkelig ble gjort. Men en uavhengig kommisjon ble aldri satt ned.

Hva så med den 27 år gamle andrepiloten? Kommisjonen er hard i sin dom: «Lt (NN) var en flyger med svake flygeregenskaper (..) han var svak i alle flydisipliner, men spesielt i instrumentflyging. Navigasjon var også en svak side, men dette ble lite prøvet.». Og enda mer oppsiktsvekkende: 26. november 1970 bedømte en flygernemnd andrepiloten slik: «det kan (...) reises spørsmål om løytnanten i det hele tatt har tilstrekkelig anlegg som flyger.»

Det var altså denne mannen og en alkoholpåvirket kaptein som førte flyet mot fjellveggen, 11. juli 1972.

Flyhavarikommisjonens rapport er på mange hundre sider. Først i 2005 ga Forsvarsdepartementet innsyn i den, etter at Kristensen hadde trykket på. Ettersom rapporten automatisk var nedgradert etter 30 år, fikk Per Tore Kristensen til slutt innsyn.

I mars 2005 dro Kristensen til Rygge for å lese rapporten. Han skulle holde på i et døgn.

- Jeg leste, og jeg mistet nesten kontrollen. Jeg var helt uforberedt på innholdet. Jeg visste det var snakk om alkohol. Men de mengdene, omstendighetene og bakgrunnen...Det var forferdelig opprørende.

Han reiste hjem og kom til at han ville angre om han ikke gjorde noe med informasjonen.

37 år etter ulykken gjør høyesterettsadvokat Arne Meltvedt nå krav på oppreisning for påført menneskelig lidelse og tapte liv på vegne av tolv klienter. Etter å ha tapt i tingretten, vant han nylig fram: Statens krav om foreldelse er underkjent. 25. januar starter han rettskampen for oppreisning til de pårørende.

Kristensen mener det er som å kjempe mot en vegg.

- I en rettssak er Staten den verste motpart du kan få. En del av oss fikk et ubetydelig beløp, 10-15000 kroner, fra Norsk Flyforsikringspool den gang, fordi min kone hadde en privat forsikring. Men hun var ikke forsikret mot fulle flykapteiner. Denne saken er ikke verdig en nasjon som Norge - den er en hån mot de uskyldige menneskene som døde, de fire ungene inkludert. De hadde rett til å leve! I alle år sa de at det var en ulykke, og jeg var ikke bitter på noen. Men det var ingen ulykke. Det var en skandale. Hvordan kunne man la hamfly?

I et hus i Østlands-regionen bor enka etter flygeren. Ingen av naboene kjenner historien hennes. Eli Stavnes Pettersen, enkas advokat, snakker hennes sak.

- Rapporten var unndratt offentlighet i 30 år. Begrunnelsen var å skjerme etterlatte etter kapteinen. Det var bare et skalkeskjul. Hun mener Forsvaret har villet skjerme sine egne, og dekke over en ukultur i Flyvåpenet.

- Ingen stoppet ham i å fly. Selv om de visste om hans alkoholmisbruk. Det er en grov forsømmelse, på grensen til straffbar medvirkning. Det er lett å se at høyt plasserte personer i Forsvaret fryktet rapporten. De dekket over sannheten.

Enka og flygerens barn saksøker også Staten.

- Det er mange ofre her. Min part er dobbelt straffet. Hun hadde ingen steder å henvende seg for trøst og forståelse. Sønnene var 17 og 21 år i 1972. De har ødelagte liv. Dårlig funksjonsevne.

Sønnene fikk det for seg at de etterlatte ville komme for å ta livet av ham og broren.

- Guttene har båret på en grusom hemmelighet. De sitter på «enecelle» hele livet. Kaldt, ensomt og mørkt. Staten må ta konsekvensen. Møte disse menneskene etter 37 år. I stedet påstår de at saken er foreldet! Det er en skam. De herjer med folk.

På Hamarøy i Nordland sitter Kristensen. Han ble født her. Møtte kjærligheten her. Alle hans kjære ligger her. I en grav.

Kristensen ser ut av stuevinduet. Det er én ting han har tenkt mye på.

- Jeg er redd det var en forferdelig avslutning. Den lavtflygingen mellom husene på Bjarkøya...

Kristensen kan aldri, aldri bli ferdig med det. Han har lett seg fram til opplysninger på egen hånd også, han har funnet detaljer som forlenger marerittet hans.

- En politimann fortalte meg nylig noen voldsomme greier. At redningsmannskapet parterte likene på ulykkesstedet og fraktet kroppsdelene ned i 16 ryggsekker...

Rapporten fra Flyhavarikommisjonen bekrefter dette:

«Registrering av de 3 nederst liggende likene (..) bød på store vanskeligheter og risiko, både på grunn av adkomsten, rasfaren og transporten. Etter rådslagning ble det bestemt å dele likene opp i flere deler (..) og å fordele lasten på flere fjellklatrere forsynt med ryggsekker».

- Det er ikke engang sikkert at det er mine barn som ligger i grava. Det er usikkert, etter det jeg har hørt om identifiseringen. Jeg føler ikke jeg har fått noe klart svar, sier Per Tore Kristensen.I 37 år har hanprøvd å få fred i sjelen. Hver gang han er her, i stua, fester han blikket på et bilde på veggen: Familien Kristensen samlet. Barna har de ømmeste smil, kona Britt likeså. Det var den dagen heten aldri tok slutt, den fineste sommerdagen i Grense Jakobselvs historie.

Det var tre dager før han leide barna sine om bord i flyet, og Britt klemte ham.

Vinket farvel.

Og Per Tore Kristensen erindrer, i et glimt, det vinnende smilet til sønnen og blikket til datteren. Han vet hun kunne vært 43 i år, men hun vil for alltid bare være fem. - Datteren min døde to dager før seksårsdagen sin, sier han. Og lukker øynene.

bok@dagbladet.no

Kilder: Den militære flyhavarikommisjonens rapport, «Luftforsvarets historie - bind 3», Svein Duvsete, Aschehoug, 2004

Denne artikkelen sto først på trykk i Dagbladet Magasinet 26.desember 2009.