SØNDAG
Tekst: Bente Frøytlog
Foto: Elisabeth Sperre Alnes

 - Jeg er så lei av spørsmål om mitt privatliv! Norske filmregissører får sjelden slike spørsmål! Den ellers så smilende Iram Haq sender et strengt blikk over lunsjbordet og ser oppriktig oppgitt ut.

Eller for å si det som det er, hun virker temmelig irritert. Men det er ikke til å unngå. Kortfilmen «Skylappjenta», som skal vises på den prestisjetunge Sundance Film Festival i USA til uka, inviterer til spørsmål om paralleller mellom kunst og virkelighet.

Mange kjenner Iram fra skuespillerrollene hun har hatt, blant annet i «Borettslaget» på NRK og i spillefilmen «Import — Eksport».
«Skylappjenta» er en eventyrfabel om en norsk-pakistansk jente — skrevet, spilt og regissert av Iram — som holdes innestengt i hjemmet og ikke får lov til å gå ut.

Først da bestemoren blir syk, sender moren henne ut som en Rødhette i virkelighetsskogen. På sin vei møter hun en nordmann, som minner ikke rent lite om Espen Askeladd. Han redder henne da den slemme ulven og bestemor vil sende henne av gårde til Pakistan, men det går ikke lenge før han forlater henne. Historien er også gitt ut som billedbok.

—Ikke er jeg Rødhette, og ikke har jeg gått med skylapper, men fortellingen er godt inspirert av mitt liv og min oppvekst som tokulturell, sier Iram.

—Jenta i filmen brenner bruene bak seg for å kunne ta egne valg. Gjorde du det?
—Ja, jeg har brent bruene. Jeg kan si såpass som at jeg brøt med familien min da jeg var bare 14år, og det har gjort meg til den kvinnen jeg er i dag. Jeg valgte å bo hos en fosterfamilie. Men jeg har ikke lyst til å utdype det. Jeg lager kunst, og ønsker at fokus skal være på kunsten. Selv om jeg henter fra livet mitt.

Målet hennes er å gi et innblikk i hvordan mange tokulturelle unge har det i Norge i dag.
—Jeg har fått sterke reaksjoner fra innvandrerungdom som har sett filmen. Unge pakistanske jenter har grått og fortalt at de kjenner seg igjen, sier hun.

Iram understreker at hun ikke kritiserer jentene og kvinnene som ikke forlater sin vanskelige situasjon.
—All respekt til dem. Jeg forstår dem som ikke klarer å gå. Det er en vanskelig prosess, tung og ensom. Det er ikke bare, bare å si «kan du ikke forlate de slemme foreldrene dine, da?» Når Skylappjenta blir forlatt på slutten, er det et bilde på hvordan det norske samfunnet ofte slipper disse jentene før de er klar for det. Først er det full støtte, enten det er krisesenter eller barnevern, men hva skjer så? Hvem hjelper deg etter det?

Stemningen er gjenopprettet, laksen fortært, ny lipgloss lagt på. Iram kommer direkte fra et møte i Norsk Filmfond og har valgt Kafé Grosch på Nasjonalmuseet for Arkitektur, like i nærheten, som møtested. Hun elsker utelunsj og prioriterer det selv når frilansøkonomien er skranten.

—Kanskje fordi jeg alltid er hjemme om kveldene, for å være mamma og lage middag, sier hun.
Iram er alenemamma til sønnen Leon på 13, og hjemme er St. Hanshaugen i Oslo.
I «Skylappjenta» er den slemme ulven en pakistansk taxisjåfør som ser alt med sitt mørke, kontrollerende blikk. Han er som hentet fra de siste ukenes heftige debatt om moralpolitiet på Grønland i Oslo. En debatt hvor Irams stemme har vært fraværende.

—Jeg vil ikke være ute og debattere. Tidligere har det hendt at jeg har uttalt meg i liknende saker, men jeg merker mer og mer at det får heller noen andre drive på med. Det finnes så mange ressurssterke norskpakistanere som kan snakke for seg nå, at de ikke trenger meg til å gjøre det. Så får jeg heller fortelle historier og formidle mitt budskap på en annen måte.
Noe hun altså gjør. For den slemme taxisjåføren er selvfølgelig ikke en tilfeldig valgt figur.

—Det er noe med disse øynene, dette blikket, sier hun.
—Pakistanere følger så innmari med på hverandre. Og ikke bare mennene. Det finnes flere slemme ulver i fortellingen min, bestemoren er også det. Vi tegner alltid et bilde av mennene som «the bad guys», men ofte er også kvinnene ansvarlige.

—Kjenner du deg igjen i historiene om moralpolitiet som kontrollerer og kritiserer?

—Ja, ja. Da jeg vokste opp, var det krise. Helt fra jeg fikk første antydning til bryst og pakistanske nabokvinner gikk til min mor og krevde at jeg måtte slutte å gå med kjoler. Så da var det slutt på kjoler! Det er kanskje derfor jeg er så glad i å pynte meg i dag, sier hun.

I tenåra, etter at Iram hadde brutt med familien, fortsatte forsøkene på kontroll.
—Pakistanske kvinner stoppet meg på gata og gråt og bar seg over at jeg hadde flyttet hjemmefra. Pakistanske gutter skulle slå ned en gambisk kjæreste jeg hadde, for de pakistanske jentene var «våre». Og tok jeg taxi, ble jeg gransket og spurt ut. Men nå merker jeg sjelden noe til det, jeg blir lite kontrollert i dag. Muligens fordi jeg er blitt voksen. Når du er ung, er det lettere å ta tak i deg.

—De har kanskje gitt deg opp?
—Ja. Jeg er nok en «lost case» i deres øyne.

Mens «Skylappjenta» allerede har vært vist som forfilm på norske kinoer, og sanket priser og gode kritikker rundt om på flere filmfestivaler, er opphavskvinnen godt i gang med nye prosjekter. Hun og samarbeidspartner Maja Lunde søker støtte til en ny kortfilm og en spillefilm i år. Kortfilmen skal handle om en gutt som ikke blir sett av sin mor. Spillefilmen om en norsk-pakistansk tenåringsjente som reiser til Pakistan. Hvis planene går i boks, blir dette Irams debut som spillefilmregissør.

—Her må jeg understreke hvis, sier hun og smiler. Ingen ting er avgjort før filmstøtte er på bordet.
 Filmregissøren, manusforfatteren og skuespilleren har også utdanning som art director fra Westerdahls Reklameskole. Og i 2008 ga hun ut sin første plate. Til full slakt.

—Det var kjipt. Den gang bestemte jeg meg for at jeg ikke ville uttale meg, men nå kan jeg si at jeg rett og slett syntes det var offentlig mobbing. Slike anmeldelser fører også med seg anonym drittslenging på nettet. Jeg mener ikke at debutanter skal tas lettere på, men musikkanmeldere har noe å lære av filmanmeldere når det gjelder å gi saklig kritikk.

—Hvordan driver du deg selv videre når du går på en slik smell?

—Jeg tillater meg selv å kjenne på at det er vondt, jeg lar meg selv få lov til å være lei meg. Men det betyr ikke at jeg ikke vil lage nye ting, jeg er ikke feig!

Et nytt, bredt smil.

—Da debutplata ble slaktet, var jeg allerede i gang med boka og filmen om Skylappjenta, og like etter regisserte jeg musikkvideoer og reklame. Når man velger slike yrker som jeg har valgt, må man ta sjanser, ellers må man begynne med noe annet. Og jeg har jo tryna mange ganger i livet — både faglig og i andre sammenhenger.

Iram har ingen konkrete planer om flere plater i framtida, men vil heller ikke utelukke det. Hun er opptatt av å leve et liv som åpner for muligheter.

—Jeg er ikke typen som sier at jeg aldri skal gi ut flere plater, aldri være skuespiller igjen, aldri få flere barn. Jeg holder dørene åpne. Dermed gjør jeg det kanskje litt vanskelig for meg selv. Da jeg var liten, drømte jeg om å være ei jente som skulle slå seg til ro med hus og hage, men jeg var ikke skrudd sammen sånn.

2010 blir nok et variert frilansår for Iram. Hun har hjemmelivet på St. Hanshaugen med sønnen, hun har kjæresten og vennene, hun har «Skylappjenta» som skal reise rundt i verden, boka på plass hos bokhandlerne og nye filmprosjekter på søknadsbordet til Norsk Filmfond. Pluss en aldeles ny jobb som kulturmedarbeider ved Antirasistisk Senter.

—Er du opptatt av å være et forbilde for andre tokulturelle?
—He-he!
Iram flirer godt og gjør seg klar til å haste videre.

—Jeg — som er blitt pekt på og ledd av på gata — har følt meg som alt annet enn en rollemodell i det pakistanske miljøet. Men jeg er glad hvis jeg kan være en støtte eller inspirasjon for unge som har det vanskelig.
Hun stopper. Alvorlig nå.

—Jeg vet bare hvordan jeg selv har hatt det, og kan si noe om det. Og så kan jeg høre på dem. Jeg er bare meg. Jeg er bare Iram.
bfro@dagbladet.no