«TENK AT DET KAN NYTTE MED SANG». Det sang norske kjendiser i 1985. Forente Artister samlet inn penger til Afrika inspirert av Bob Geldofs Band Aid-innspilling «Do They Know It's Christmas?» (1984) og rockekonsertene Live Aid året etter.

Det var sultkatastrofen i Etiopia som vekket engasjementet.

Live Aid ble prototypen på en ny type kjendisaktivisme. Vi fikk USA for Africa, Band Aid 20, Live 8. I Norge hadde vi til og med Stavanger for Africa. I 2005 fikk vi låta «Venn» etter tsunamien.

På søndag stilte kjendiser på nytt opp, nå for Haiti. Kurt Nilsen droppet sønnens bursdag for å synge inn støtte på Bob Geldofs vis.

MAN SKAL VÆRE TEMMELIG SURMAGET for å kritisere en slik innsats. Kjendiser flest mener det godt.

Men gjør de noe nyttig?

Musikkansvarlig i Nordlys Egon Holstad sa til Dagbladet i går at det ikke er tvil om at noen artister deltar for å promotere seg selv.

- Det er jo helt innlysende, selv om det ville vært et karrieremessig «harakiri» å si det rett ut, sier Holstad.

Han er ikke den første til å si det. Anarkistpunkebandet Chumbawamba debuterte i 1986 med plata «Pictures of Starving Children Sell Records», en kritikk av Live Aid. Den britiske artisten Morrisey har kritisert Band Aid. Han pekte blant annet på at musikken var elendig.

Og det har han jo rett i. I dag er veldedighetslåter allsangmateriale på nachspiel for ironisk ungdom. I superhiten «Do They Know It's Christmas?» skrev tekstforfatter Bob Geldof at Afrika er et sted hvor ingenting gror og ingen elver renner.

KANSKJE SÅ MYE SOM EN MILLIARD KRONER ble samlet inn til Etiopia i regi av Geldof. Den mest alvorlige kritikken mot Band Aid og Live Aid handler ikke om selvpromotering, men om at innsatsen forverret situasjonen for etiopierne.

«Er det ondskapsfullt å være god», spurte bistandsekspert David Rieff i en artikkel om Live Aid og Band Aid i den britiske Guardian i 2005.

- Det er ingen beviser for at man ikke oppnådde noe via Live Aid eller at det bare gjorde skade. Men det er gode grunner til å si at det gjorde både skade og godt, skriver Rieff.

Alle som har jobbet med bistand og nødhjelp vet at det ikke finnes noen sikkerhet for at pengene blir brukt på en god måte. Da norsk bistandshistorie skulle oppsummeres i 2003 kunne ikke forfatterne si om 170 milliarder kroner hadde hjulpet.

I ETIOPIA havnet mye av pengene i lomma på landets president Mengistu Haile Mariam og Dergen (komiteen), den marxistleninistiske juntaen. Kritikerne mener at Live Aid-pengene slik bidro til å forlenge den 30 år lange borgerkrigen og øke menneske-rettighetsbruddene i landet.

Dergen ville innføre sosialisme, og drev gjennom et brutalt program for å tvangsflytte og tvangskollektivisere etiopierne. Også dette programmet mener kritikerne fikk Live Aid-støtte.

Resultatet ble mer sult. All jord ble i tillegg nasjonalisert, et problem som vedvarer i landet. Etiopiske bønder ble tvunget inn i gigantiske kollektivbruk uten at vann, dyr, ploger og annet utstyr var på plass. Live Aid avhjalp sulten, men det hjalp også Mengistu, mener kritikerne.

LANDETS NØD ble kjent i verden først med Band Aid. Tørke ble da fremholdt som forklaringen på at befolkningen sultet i hjel.

Det stemte, men de menneskeskapte hendelser var like ødeleggende, skriver Rieff.

Utrenskningen av fiender, kalt «rød terror», førte ifølge Amnesty og Human Rights Watch til rundt en halv millioner henrettelser mellom 1974 og 1991. Det er verdt å få med seg at forholdene var forferdelige også under forgjengeren, keiser Selassie, som drev Etiopia som et føydalsamfunn.

Myndighetene flyttet folk med tvang, blant annet med kjøretøy lånt fra internasjonale hjelpeorganisasjoner. Ingen vet hvor mange som omkom, Leger uten grenser anslår 100 000.

- Det var denne politikken vestlig bistand ubevisst kom til støtte. Etter å ha forsøkt å kjøre bistanden inn direkte, uten stor suksess, kanaliserte Band Aid og Live Aid millionene til NGOer i Etiopia. De tok imot pengene, særlig siden de kom uten forpliktelsene vestlige bistandsgivere vanligvis la på hjelpen, skriver Rieff.

Live Aid avhjalp sult, men like mange kan ha blitt drept som følge av problemene hjelpen forsterket, mener kritikerne.

FORFATTER og Afrikaforsker Alex de Waal skriver om vestlig hjelp til Etiopia i boka Evil Days.

Han mener nødhjelpen halverte dødstallene. Problemet er at den kan ha bidratt til like mange dødsfall, ifølge ham.

Han forklarer at regimet etter hvert ble flinke til å manipulere organisasjonene som delte ut penger fra Live og Band Aid.

FNs Emergency Office for Ethiopia UNEOE ble nedsatt i 1985, ikke minst fordi vestlige land økte bistanden til Etiopia betraktelig som følge av medieoppmerksomheten. UNEOE skulle koordinere bistanden og uttale seg om tvangsflytting og andre menneskerettighetsbrudd.

- Heller enn å undersøke overgrepene underslo stadig UNEOE urovekkende bevis produsert av deres egne overvåkere, skriver de Waal.
Ingen spørsmål ble stilt om overføringer til myndighetenes side i krigen.

De Waal mener i tillegg at pengehjelp fra FN også gikk til myndighetenes krig.

- Sannheten er at Dergens tvangsflyttingspolitikk av 600 000 mennesker og tvungen landsbybosetting av tre millioner andre i det miste delvis var en militærkampanje, forkledt som humanitær hjelp. Og det var vestlige bistandspenger som bidro, skriver Rieff.

LIVE AID GJORDE det vanskeligere å kritisere den skadelige hjelpen, mener Rieff. Etiopiske myndigheter gikk løs på flyktningleire og tømte matstasjoner som var satt opp av internasjonale organisasjoner. Det skjedde i full åpenhet, mens bistandsmiljøet lot som de ikke så, skriver Rieff.

- Fortellingen Geldof hadde skapt og som NGOene omfavnet, var at det var et moralsk dilemma her, men det eneste valget var å fortsette, tvangsflytting eller ikke, skriver Rieff.

- Jeg mener man ikke bør kritisere organisasjonene som deltar i flytteprogrammet. Etter mitt syn må vi gi hjelp uten å bekymre oss for populasjonsflytting, sa Geldof til Irish Times i november 1985. Og da han ble spurt om tapstall på 100 000 i denne flyttingen, svarte han at han ikke var sjokkert, det var hungersnød.

Leger uten grenser var de eneste som nektet å delta i støtten til Dergen.

- Vi er vitner til den største deportasjonen siden Røde Khmers folkemord, sa Claude Malhuret i 1985. Han var president i den franske delen av organisasjonen. Leger uten grenser mener flere ble drept enn reddet. De protesterte og ble utvist fra Etiopia.

De Waal viser i sin bok at amerikanske myndigheter satte flere krav bak sin bistand enn europeiske. Bakgrunnen var Den kalde krigen. Reagan var ikke umiddelbart overbevist om å hjelpe en sovjetalliert i nød.

- Oxfam og Redd Barna, sammen med andre NGOer og FN-organisasjoner forsvarte sitt ståsted selv da USA forsøkte å presse donorene til å ikke støtte tvangsflyttingsprogrammet, skriver Rieff.

Noen av organisasjonene nektet også for at det foregikk tvangsflytting.

OXFAM HAR IKKE TIDLIGERE TATT selvkritikk for å ha samarbeidet med Dergen. Men i fjor høst kom rapporten «Band Aids And Beyond» (PDF). Her slås det fast at situasjonen i Etiopia ikke er blitt bedre etter Live Aid, tvert om. Problemet ifølge bistandsorganisasjonen er at det meste av hjelpen fortsatt bare er kortsiktig Live Aid-inspirert nødhjelp.

Oxfam mener tiltak som Band Aid kan skygge over for mer langsiktige tiltak som kan forhindre den neste ødeleggende tørken. Siden 1984 har Etiopia opplevd alvorlig tørke seks ganger.

- Mediaoppmerksomheten førte til mat og medisinleveranser som reddet tusenvis av liv. Men på dette tidspunktet var flesteparten av de som risikerte død allerede døde, skriver Oxfam.

FN-arbeidere hadde allerede sett at myndighetene fikk flydd ned laster med whisky. Mange mener i dag at mesteparten av nødhjelpen den gangen gikk til hæren, som brukte kreftene på etnisk renskning.

PROFESSOR TERJE TVEDT er en kjent kritiker av måten Norge gir bistand på. Han skriver om «godhetsregimet» og mener den viktigste samfunnsmessige betydningen av bistanden er hvordan norsk selvoppfatning og verdensbilde påvirkes her hjemme. Via bistand bekrefter vi overfor oss selv at vi er verdensmestere i godhet.

Om Etiopia skriver han at Norge, uten å være klar over det, har satt evige politiske og ideologiske spor. Gjennom hele 1980-tallet og fram til 1991 spilte Kirkens Nødhjelp i det skjulte en viktig rolle i delingen av Etiopia (koptisk-ortodoks) og opprettelsen av et selvstendig Eritrea. De har også bygget opp en sterk luthersk minoritetskirke i landet med norske bistandspenger.

Titalls millioner ble ifølge Tvedt gitt nærmest uten kontroll til geriljaorganisasjonene i Eritrea og Tigray. Den humanitære katastrofen var alvorlig her, siden myndighetene nektet utdeling av mat her. Kirkens Nødhjelp sendte mat fra Sudan og reddet hundretusenvis.

- Samtidig konverterte deres lokale partnere matvarestøtten til politisk kapital (...) Støtten var med på å legge grunnlaget for Eritreas seier og for at tigreerne inntok Addis Ababa ved Mengistus fall, skriver Tvedt.

ETIOPIA FORTSETTER Å VÆRE et av Afrikas fattigste land. Etiopias BNP per capita er på 900 dollar, det er en 214. plass.

Men ikke alle mener nødhjelp er veien å gå:

- De tror fremdeles vi er barn som de må redde, skrev kommentator Jean-Claude Shanda Tonme fra Kamerun i NY Times som svar på G8-konserten. All rock and no action het hans artikkel.

Denne artikkelen er skrevet av Magasinets nettredaksjon, og ikke publisert i papirutgaven. Har du spørsmål eller kommentarer, send dem til oss på e-post.