Aldri en dag uten Karl Ove Knausgård, og la oss derfor begynne med det grunnleggende spørsmålet: Må man lese Karl Ove Knausgård? Vi snakker her om et megalomant litterært prosjekt, omtalt som et selvopptatt navleloprosjekt. Tre tusen sider over seks bind. Bare tiden det tar. Pengene det koster. Alt det andre man skal lese.

Nå skal vi allerede her legge til at ikke alle leser Karl Ove Knausgård, absolutt ikke. Vi nærmer oss fem millioner mennesker i dette landet, og så langt har det første bindet av «Min kamp» blitt trykket opp i 50 000 eksemplarer. Om du ikke har lest ham, befinner du deg trygt blant det store flertallet.

Problemet, eller utfordringen om du vil, ligger i det at den selvopptatte, dominante kultureliten i landet leser Karl Ove Knausgård. Forfattere, kulturbyråkrater, filosofer, politikere, skuespillere, komikere, og så er det alle journalistene. Derfor har du lest, og må fortsette å lese, spalte opp, kommentarer ned, kronikker bort og artikler tilbake. Ja, som nettopp denne artikkelen er et pinlig eksempel på. Befinner du deg i den digitale sfæren, er det bloggere, facebookere og twitrere, ja, hele den norske offentligheten synes infisert av dette Knausgård-viruset.

«Leste ut Knausgård 2 i dag. Han er hard. Men samtidig så god at jeg får behov for å tenke meg om før jeg skriver noe mer selv», skrev for eksempel Erlend Loe på Twitter 9. desember, 2009.

Eller som en knausoman skrev på Facebook to dager inn i det nye året:

«Jeg skulle låne ekstrastoler på nyttårsaften av naboen, og det utvikla seg til fullt Knausgård-seminar. Naboen kom tilbake med tre stoler, og bind en og to fullskrevet av notater. Jeg elsker denne vekkelsesbølgen! Folk er klin kokos! Og så utrolig mange bra samtaler det blir av det!»

Med sin kamp har Karl Ove Knausgård klart å bygge bru mellom analytiske litteraturvitere, som ellers sverger til innadvendte tekster med særegne stemninger, og til dem som plukker opp Dan Brown på Gardermoen. Alle kan hive seg inn i en debatt. Om alkoholisme. Utroskap. Mannsrollen. Relasjonen mellom far og sønn, menn og kvinner, nevroser og bakrus. Skillet mellom det private og det offentlige rommet. Kjærstad versus Knausgård.

Eller det mer høytflygende: Det ubarmhjertige kallet til å være menneske i verden.

Litteraturen har fått sitt Big Brother, sin Obama, sitt kongehus, ja, sitt vær. Knausgård er blitt en snakkis, og hans bøker et uuttømmelig tema å ty til ved kaffemaskiner, i heiser, over lunsjbord, over en øl på fest. Og dette er selvsagt irriterende ekskluderende.

Hvem er så denne Karl Ove Knausgård? Han er en forfatter med en beskjeden produksjon bak seg. Faktisk har han ikke skrevet flere enn to bøker, inntil han satte i gang turboskrivingen av «Min kamp». Han debuterte i 1998 med romanen «Ute av verden» på 700 sider. Det skulle gå seks år før neste bok kom, «En tid for alt».

Noen flere harde fakta. Født i Oslo 6. desember 1968. Lå fortsatt i barnevogn da familien flyttet til Tromøya i Arendal. Flyttet til Kristiansand hvor han var elev ved Kristiansand Katedralskole. Mellomfag i kunsthistorie, ett år ved Skrivekunstakademiet i Hordaland og påbegynt hovedfag i litteraturvitenskap ved Universitetet i Bergen. Gift for andre gang, nå med den svenske forfatteren Linda Boström Knausgård. Sammen har de tre barn. Knausgård er glad i malerkunst og fotball, han er passe god på gitar og spiller trommer.

Med andre ord er Karl Ove Knausgård en ganske alminnelig mann, som lever et ganske alminnelig liv, men når Knausgård selv setter ord på det, blir dette alminnelige livet ualminnelig interessant. For noen.

En ting som nok gjør bøkene til det fenomenet som det er blitt, er at det er over seks bind. Det er en føljetong over et helt år, og rammes dermed ikke av den kortvarige interessen som gjerne blusser opp omkring andre samtidsromaner. Derfor det stadige tilbakevendende spørsmålet blant de knausomane: Hvor langt er du kommet?

Hva handler så bøkene om? Jo, de handler altså om ham selv. Handlingen er ikke kronologisk, men hopper fra barndom til nåtid, fra de små ting til de store filosofiske spørsmål. Han skriver om det å skrelle poteter, skylle brokkoli, skifte bleier og uviljen med å trille rundt på barnevogn i Stockholm og varme grøt på ulike kafeer, mens han lengter etter noe annet. For dagliglivet utelukker ham fra det han virkelig vil gjøre, nemlig å skrive.

Det er der han opplever de store kickene i livet. Han føler seg som en attenhundretallsmann og kjemper mot det feminiserte mannsidealet. Tanken, som han selv har sagt, er at jo lengre inn han kommer i eget liv, jo nærmere kommer han alle andres.

I mellom tar han noen metagrep der han skriver om det å sitte og skrive, og nettopp i det at dette ikke er fiksjon, ligger selvsagt mye av fascinasjonen. Der andre forfattere sysler med mellommenneskelige skrivebordsfantasier, magiske peniser og oppvekstromaner med konstruerte mennesker, buldrer neshornet Knausgård hensynsløst av gårde i virkeligheten.

Men er det han skriver virkelig sant? Nå hevder ikke Knausgård at alt han skriver, har skjedd. Han har tatt seg friheter, dialoger er konstruert. Han skriver det slik han husker det, men hukommelsen er lunefull og underveis utleverer og overkjører han mange. Lørdag 3. oktober 2009 trykket Klassekampen et leserinnlegg under signaturen «14 berørte familiemedlemmer». Det handlet om Karl Ove Knausgård, og de berørte var ikke begeistret: «Det er bekjennelseslitteratur og sakprosa vi taler om. Judaslitteratur. Det er ei bok full av insinuasjoner, usannheter, feilaktige personkarakteristikker og utleveringer, som helt klart bryter med norsk lov på området.»

Men hvorfor skal du lese/ikke lese Knausgård? Mennesket er et flokkdyr, men dette instinktet vil mange av oss undertrykke. Vi vil være individualister, gå egne veier, oppdage ting selv. Når det skyller en bølge over landet, enten det er musikk, klær eller litteratur, kan du hive deg på eller la det være, og treffer du ikke bølga, da kommer du bakpå. Det er irriterende. For deg som ikke vil lese ham, er det et arsenal av argumenter å gripe til.

Da kan du for eksempel si som tegneren Steffen Kverneland en gang sa: «Jeg leser ikke samtidslitteratur. Det er så dødt. Kjedelig. Vi vasser i dritt. Historiens filter har ikke satt inn, og vi må gjennom så masse før vi finner gull. Det gidder jeg ikke. Jeg leser bare klassikere».

Eller: «Dette er en gigantisk forlagsskapt hype. Bare død fisk følger strømmen». Eller: «Nå har jeg hørt så mye om ham, forventningene er spent himmelhøye. Jeg klarer ikke belastningen det vil være å bli skuffet». Eller: «Jeg orker ikke ta inn over meg et annet menneskes nevrotisk hverdagspjatt. Jeg har mer enn nok problemer i mitt eget liv». Eller som Dagsavisens spaltist Hanne Mauno skrev: «Når alle sier at jeg MÅ noe, da hører jeg straks det ubehagelige ordet «lekser» inni meg. Og er det en ting jeg liker ved å være voksen, så er det at man slipper lekser».

Når en hel nasjon, ja, altså en «hel nasjon» i hermetegn, lar seg forføre av et fenomen, vil det alltid oppstå en motkultur, et alternativ til den rådende strømmen. Noen holder hodet kaldt, og vil se seg kallet til å realitetsorientere de forførte, og intet er mer naturlig og forståelig enn det, spesielt når det gjelder boksuksesser. Det er lite raushet i forfatterbransjen. Den består av store, ensomme egoer, på den ene siden usikre, på den andre siden bombastiske. Bak rødvinsvennlige skulderklapp på Litteraturhuset, ulmer misunnelsen. Forfattere er ikke bedre enn nordmenn flest, og gjør hva som helst for å riste kolleger med suksess ned av pidestallen. Som Henrik Ibsen skrev om nordmenn:

«Kan kun om én ting de enes, den at hver storhet skal styrtes og stenes.».

Man mistror lett og gjerne motivene til disse kritikere, for det er selvsagt en ypperlig anledning til å markere seg selv og sine prosjekt. Vidar Kvalshaug, forfatter og redaktør i Kagge, var tidlig ute i Klassekampen, der han mente at Knausgård aldri ville fått like gode kritikker om han hadde vært kvinne: «Det har slått meg at om en kvinne kom med noe sånt, med et innhold som tidvis både er plumpt og grunt, ville mottakelsen blitt en annen. Det ville bli kalt noe som likner på kiosklitteratur, man ville snakket om at dette var pinlige betroelser».

Forfatteren Selma Lønning Aarø fulgte opp: «Jeg tror mange kvinner ville tenkt at dette er for dagligdags til å være interessant for andre.»

Og så er det modige Jan Kjærstad, da. Han gikk rett i strupen på suksessforfatteren, og tydde til det retoriske grep å ikke kritisere Knausgård. I stedet kritiserte han litteraturkritikerne som ikke hadde kritisert Knausgård. Gjennom dette lot han det blant annet skinne gjennom at Knausgårds selvbiografiske prosjekt ikke nødvendigvis var selvbiografisk, for som han skrev: «Den siste man skal stole på er en forfatter». Men dersom det likevel er selvbiografisk, skyldtes det ikke et indre trykk, men derimot at forfatteren ser den store gevinsten i dette. Knausgårds selvutleveringer var kalkulert og beregnet. Men mest av alt handlet det om kritikk den unisone, nesegruse, ja, nærmest religiøse dyrkingen av bøkene. Det er en krevende øvelse Kjærstad ga seg i kast med, og for balansens skyld understreket han at «dette ikke dreier seg om et negativt syn på Knausgårds roman».

Til det siste er det vel bare en ting å si: Den siste man skal stole på er en forfatter. Kritikerne reagerte slik kritikere gjerne gjør — de tok til motmæle. Kåre Bulie, tidligere hovedanmelder i Dagbladet og erklært Knausgårdbeundrer stilte for eksempel spørsmålet:

— Skulle en kritiker begynne å skrive negativt om ei bok — i dette tilfelle den mest interessante som er kommet ut i Norge på år og dag — bare fordi alle kollegene skriver positivt?

Nå er ikke det å kritisere anmeldere noen ny øvelse for forfattere. Som den britiske dramatikeren John Osborne er sitert på: «Å spørre en forfatter om hva han mener om en kritiker, er som å spørre en lyktestolpe om hva den mener om hunder».

En bokutgivelse fra Jan Kjærstad er alltid blitt fulgt av en litteraturkritikkdebatt. Det er nærmest blitt et ritual, og hans kjepphest er å heve nivået på litteraturkritikken. Nå skal det også nevnes, selv om vi ikke mistenker Kjærstad for slike motiver, men det skal likevel nevnes at Karl Ove Knausgård en gang intervjuet Jan Kjærstad under tittelen «Mannen uten hake». Knausgård skriver i bok nummer to at han da ikke forsto hvilken fornærmelse det var.

Uansett — Kjærstads kronikk var som å åpne ei sluse for all oppdemmet forfatterfrustrasjon.

Feministen og forfatteren Gerd Brantenberg stilte det retoriske spørsmålet: «Hva er nytt med Karl Ove Knausgård?». Og svarte: Intet. At et forlag ryddet plass for å markedsføre seks 450-siders romaner, mente hun var et klimaks av kommersialiseringen av forlagsbransjen.

Vendte man blikket til motstående side i samme avis kunne man lese en kronikk forfattet av mannsforsker og litteraturviter Jørgen Lorentzen: «Min kamp er et mesterverk. Intet mindre. Den mangler sitt sidestykke i verdens litteraturhistorie».

Kan vi her snakke om et generasjonsfenomen? Er det første gang at noen under 60 år, noen som var barn på 70-tallet, skriver seg opp og utfordrer Dag Solstad, Kjartan Fløgstad, ja, og eh ... Jan Kjærstad?

Nei, heller ikke det er riktig. For Helene Uri var en av dem som skrev takkemail til Kjærstad, fordi han hadde forklart hennes uvilje mot prosjektet. Knausgård «holder liksom på med sannheten, som han måtte vrenge ut av seg, mens vi andre sitter og diller med fiksjon».

Før hun sa: — Jeg har ikke orket å lese bøkene ennå.

Og slik går dagene, frontene ser bare ut til å bli hardere. Antallet begeistrede lesere Knausgård øker proporsjonalt med innbitte motstandere. Og mange av dem som nå begynner å lese Knausgård, blir skuffet. Forventningene er spent himmelhøyt. Var det så stort det store?

Utvilsomt har mange forfattere, både kvinnelige og mannlige, lest Knausgård og tenkt:

— Men dette kunne jeg ha skrevet!

Men det var Knausgård som gjorde det først! Nei, ok, det er gjort før. Ja da, mange ganger. Men ikke på norsk! Ja, ok, kanskje på norsk også. Men ikke over seks bind!

I et intervju med Dagsavisen uttalte redaktør for Vinduet, Audun Vinger: «En del forfattere føler seg sikkert nokså tafatte nå. Alt de holder på med blir kjedelig i forhold». Den allerede nevnte Jørgen Lorentzen erklærte sågar at etter Knausgård «var romanen død». Eller som Tore «Jarle Klepp» Renberg sa i en samtale med sin kompis Karl Ove Knausgård på Litteraturhuset i Oslo i november:

— Da jeg skrev ei bok som het «Kompani Orheim», hadde jeg en meget bestemt følelse av å gjøre noe forferdelig farlig fordi det var ekstremt selvbiografisk. Jeg hadde gått virkelig skjendig langt i forhold til mine omgivelser. Jeg opplevde det som direkte farlig å gi ut den romanen. Så gjør du dette.

La oss bringe inn et moment til, et historisk sådan, nemlig om det som angår privatlivets fred. I en anmeldelse av Agnar Mykles «Sangen om den røde rubin» i 1957, skrev Odd Eidem i VG at boka var skrevet med enestående ærlighet, at den var ufin, at den var krenking av privatlivets fred, men la han så framsynt til:

«Hva senere tider måtte mene om boken, angår ikke oss som lever i dag».

Og da er det betimelig å spørre: Må han skrive så langt? Dagsavisen skrev om bind II: «For tjukk, for mye, for intimt og for nært. Er det ikke dette her vi har blogger til a?».

Eller som det sto i Stavanger Aftenblad: «Hans kamp, du liksom. Har noen tenkt på hvordan vi har det, vi som skal lese tre tusen sider om hvordan Karl Ove Knausgård skifter blekkpatroner i skriveren og bleier på minsten». Som selveste Goethe en gang skrev: «In der Beschränkung zeigt sich erst der Meister», som betyr noe slikt som at i begrensningen viser mesteren seg. Eller som filosofen og skribenten Blaise Pascal avsluttet et av sine brev: «Jeg har gjort dette brevet lengre enn vanlig, fordi jeg ikke hadde tid til å skrive det kortere».

Det er også absolutt fare for at selv de mest forgapte knausomane blir mektig lei et sted ute i bind fire, fem eller seks. Når de nok en gang leser om estetiserende skildringer av himmelen, en lang utgreiing om renessansemaleri, før han igjen skreller poteter og skyller brokkoli under kaldt vann i springen.

Var det noe mer da? Jo, la oss avslutningsvis vende tilbake til tegneren Steffen Kverneland som har et anstrengt forhold til samtidslitteratur. Han har vel ikke kastet seg på Knausgård-bølgen?

— Nei, men han er en av de samtidsforfatterne jeg faktisk kunne tenkt meg å lese, sier han på telefon.

— Å? Hvorfor det?

— Fordi det interesserer meg. Det som jeg sa om samtidslitteratur den gangen, ja, altså, det er klart: Det er ingen regel uten unntak. Alt er ikke drit. Jeg er skeptisk til hans tidligere bøker, som handler om engler og forskjellig sånt. Det er jeg ikke begeistret for. Men «Min kamp» er interessant.

— Fordi alle snakker om det?

— Nei, fordi jeg er opptatt av virkelighet. Jeg litt lei av fiksjon. Eller: Jeg er veldig lei fiksjon. Her behandler han virkeligheten litterært, og det interesserer meg mye mer enn krim og oppdikt og faenskap, sier han, blir stille, kremter, vil han si noe mer?

— Hvis det kan være av interesse: Kona mi pløyde gjennom de tre første bindene i jula. Hun er veldig kritisk, og har god smak. At hun ble begeistret, er et godt tegn. Det er noe som gjør meg fristet til å lese Knausgård.

— Så disse bøkene skal ikke gjennom historiens filter?

— Nei. Denne gang stoler jeg på konas filter. •
hop@dagbladet.no, kbb@dagbladet.no


Etter planen kommer bind fire av «Min kamp» onsdag 24. februar.

Denne artikkelen ble først publisert i Dagbladet Magasinet lørdag 23. januar 2010.


DISKUTER: Fortjener «Min kamp» all omtalen? Hvorfor leser du Knausgård? Og hvis ikke, hvorfor ikke?