FILM: Hva gjør du når du har fortalt historien om Olsenbanden fra alle tenkelige vinkler? Jo, du tar en George Lucas og går tilbake til begynnelsen. Helt til begynnelsen. I «Olsenbanden jr. - Mestertyvens skatt» nøster Egon (Thomas Stene-Johansen) seg bakover i familiehistorien og finner ut at han er etterkommer av selveste Ole Høiland, mestertyven.

Filmen viser også hvordan han først får bowlerhatten som skal bli hans varemerke. Men innen den tid må vi gjennom en rekke forfølgelser og forviklinger, mange av dem for dårlig ivaretatt.

Mer følelser

«Olsenbanden jr. - Mestertyvens skatt» er noe mer av en dramafilm enn forrige opus i serien, den tegneserieaktige «Det sorte gull». Fargene er mer dempede, og det dveles mer ved det følelsesmessige og mellommenneskelige.

Egon finner igjen sin ukjente bestefar Eugen (Ivar Nørve) på et lugubert gamlehjem, drevet av to nederdrektige brødre (Thorbjørn Harr og Jan Grønli) som vil lure ut av den gamle hvor stamfarens skatt befinner seg. Men bestefar er noe av en lur rev selv, og historietråden om de to generasjonene som prøver å finne ut om de kan ha tillit til hverandre, er fin. Litt alvor er bare kledelig.

Mye å pirke i

Da er det verre at action- og humorscenene ikke har den nødvendige musikaliteten. Regissør Arne Lindtner Næss har laget seks filmer om Egon, Benny og Kjell, i tillegg til tv-serier, og må kunne kalles en ringrev i barnefilmfaget. Derfor er det så irriterende når Egon skal fire bestefaren, som sitter i rullestol, ned fra et vindu, står han bare og fikler med tauet når kamera er på ham, som om det ikke er tungt i det hele tatt. Det er unødvendig at skurken, etter å ha oppdaget at de to flykter ut av vinduet, bruker altfor lang tid på å komme seg ned tre etasjer og sette etter dem. Og det er litt for tydelig at klassekameratene som faller ut av kanoene, egentlig hopper.

Dette er pirk, men det er ikke bra at det gjennomgående er mye å pirke i. Det gjør at publikum ikke helt kjøper illusjonen. Humoren er variabel, og innslagene av underbuksehumor virker noe malplasserte, skjønt Anders Hatlo og Johannes Joner jobber hardt og har god nok kjemi og timing til å redde de fleste av sine scener.

Velment

Lindtner Næss har funnet et tiltalende nytt trekløver i Thomas Stene-Johansen, Fridtjof Tangen og Jonas Hoff Oftebro. De er hjertelig til stede i en vennlig og velment film som med enkle grep kunne hevet seg flere hakk.