FILM: Det sies at et kjærestepars verste prøvelse er deres første ferie sammen. Det kan gå lang tid mellom maten, reisen kan være en påkjenning, ulikheter blir synlige, intimiteten blir større, verden rundt blir fremmed og den andre personen blir over lang tid den eneste samtalepartneren. Hjelpes.

Chris (Lars Eidinger) og Gittis (Birgit Minichmayr) ferie på den italienske øya Sardinia begynner strålende. Sola steker, dagene er sløve, de utfordrer hverandre, flørter, har sex og fremstår som verdens lykkeligste par. Og vi smiler og ler med dem. De er et par vi liker. Noen vi kunne invitert på middag.

Et blikk er nok

Så sniker kjedsomheten seg på, og irritasjonen mellom dem stiger. Som et klem på en tannkremtube er ferien plutselig preget av mørke skyer. Og snart kommer regnet.

«Alle andre» har vunnet en rekke priser og det er lett å forstå hvorfor. Regissør Maren Ades film fanger bedre enn noen de tidvis absurde konfliktene som kan utarte seg mellom mennesker som forsøker å leve sammen. Et blikk kan være nok til at latter blir til usikkerhet. En kommentar kan være nok til at man ønsker å reise hjem fra ferien. Alene.

Blidgjøre og irritere

Filmspråket er realistisk og usminket, og historien som fortelles er inderlig, vond og troverdig. Skuespillerne har god kjemi og skal ha en stor ære for at «Alle andre» er en meget severdig film, da den er karakterdrevet.

Reaksjonsmønsteret som uttarter seg gjennom ferien er lett å tro på. Jo mer selvsentrert og hatsk han blir, jo mer prøver hun å blidgjøre ham. Og jo mer hun føyer seg og prøver å blidgjøre, jo mer irritert blir han.

Spiralen vokser og vi føler med dem. For hvor ubetydelige er ikke de små uvesentligheter når de sees utenfra?