ALBUM: Wig Wam-vokalist Åge «Glam» Sten Nilsen er for tiden spradebasse i det folkekjære tv-programmet «Det store Korslaget».

En rolle han mer eller mindre har forvaltet i ulike varianter siden Østfold-bandet gjorde det måtelig skarpt i den internasjonale finalen av Melodi Grand Prix for snart fem år siden.

Harselas eller alvor?

Den gangen framsto de som et reinspikka noveltyband, hvis karikerte framtoning vektla humor og pastisj mer enn nevneverdig grad av seriøs tilnærming til hårmetalsjangeren - et fenomen som mer eller mindre forsvant fra jorda og Hollywoods overflate i samme sekund som gruppa Warrants kirsebærpai ble for hard å svelge unna. En gang på starten av 90-tallet.
 
Det har likevel ikke stukket kjepper i hjulene for Wig Wams virke.

Problemet er bare at man aldri vet om de spiller teater, harselerer eller mener alvor.

«Non Stop Rock'n'Roll» er uansett bandets beste så langt. Men også her kaster ironispøkelset skygger over Halden-gjengen.

I enkelte øyeblikk virker det som om de ikke er helt sikre på hvilke bein de skal stå på.

Er det klisjémettet og slagordbasert hurrarock som er greia, eller skal man forsøke å skrive mykmetal med en viss grad av troverdighet?

Silikon og kokain

Den store forskjellen på Wig Wam og 80-tallets hårmetalband er, at i motsetning til Bret Michaels, Jani Lane og Tommy Lee, har neppe Åge, Trond, Bernt og Øystein badet i champagne, sniffet kokain av silikonpupper og cruiset opp og ned gata på store Harley Davidson-sykler.

Det gjør det vanskelig å tro på dem, eller ta dem spesielt mye på alvor, når de forsøker å ta opp i seg den samme estetikken.
 
Klisjéorgier som «C'mon Everybody» og den påfølgende sukkerklumpen «Man in the Moon» minner en om hvorfor sjangeren var kortlivet, mens «Walls Come Down» og det Van Halen-funky tittelsporet viser at Wig Wam makter å levere fet og tilbakelent hardrock - så lenge de legger av se de verste sprellene.

Hockeysveissegmentet

Det er ingenting å si på håndverket til kvartetten.

Men så lenge de fortsetter med gjøgleriet, vil de ha store problemer med å bli tatt på alvor - i hvert fall utenfor de kretsene som fremdeles trekker i Ball-genser og føner seg en høy hockeysveis.

Whitsnake har for eksempel bevist med «Good to Be Bad» at det er fullt mulig å lage pulserende hardrock med autoritet også på denne siden av 2000-tallet.