Krimminiserie som har det meste, bortsett fra en spennende historie.
Five Days
- Originaltittel: Five Days
- Regi: Otto Bathurst og Simon Curtis
- Nasjonalitet: Britisk/amerikansk
- Utgitt: 2007
Et samarbeid mellom amerikanske HBO og britiske BBC burde bli bra. Et knippe superlativer klippet fra amerikanske medier, og en pen samling nominasjoner og priser gjorde også sitt for å høyne forventningene. Og det begynte lovende. Men tenk deg om før du anskaffer deg denne. Den vel fem timer lange miniserien om en mor og to barn som forsvinner sporløst midt på blanke formiddagen, er en skuffelse. En lang skuffelse.
«Five Days» er skrevet direkte for TV av Gwyneth Hughes. Manusforfatteren har uttalt at hun hadde ingen anelse hvordan det hele skulle ende da hun begynte å skrive. Det er en dristig måte å jobbe på, når det gjelder kriminalhistorier er det rene risikosporten. For hvordan kan seeren ha noen mulighet til å være med på lete seg fram til løsningen når ikke engang forfatteren sjøl kjenner den? Gjennom serien dukker det også opp elementer som ikke får noen forløsning, elementer forfatteren åpenbart ikke har klart å finne noen plass til seinere. Og når konklusjonen på mysteriet endelig kommer, ti minutter før rulleteksten i siste episode, tok jeg meg i å tenke: «Å ja, det var sånn det var. Ja, ja.»
Spenning kan være så mangt. Man skjønner ganske fort at den typen spenning som etterstrebes her, ligger på mellommenneskelig plan. Hvordan forholdet mellom de gjenværende utvikler seg når leddet som binder dem alle sammen forsvinner brått. Det er altså mer karakterdrama enn krimhistorie. Greit nok, men det fordrer i enda større grad solid innsats i karaktertegninger og skuespill. «Five Days» treffer også et godt stykke fra blink her. Mens noen av aktørene byr på britisk skuespillerkunst av ypperste merke, leverer andre overspill og rent amatørskap. At begge deler forekommer i samme scener, er bare med på å tydeliggjøre denne bristen. Jeg klarte å holde meg, men må innrømme at flere ganger fant pekefingeren nesten veien til FFW-knappen på fjernkontrollen. Det bør den ikke gjøre når en ser en spenningsserie — uansett om spenningen ligger på et indre eller ytre plan.
Risikosport
«Five Days» er skrevet direkte for TV av Gwyneth Hughes. Manusforfatteren har uttalt at hun hadde ingen anelse hvordan det hele skulle ende da hun begynte å skrive. Det er en dristig måte å jobbe på, når det gjelder kriminalhistorier er det rene risikosporten. For hvordan kan seeren ha noen mulighet til å være med på lete seg fram til løsningen når ikke engang forfatteren sjøl kjenner den? Gjennom serien dukker det også opp elementer som ikke får noen forløsning, elementer forfatteren åpenbart ikke har klart å finne noen plass til seinere. Og når konklusjonen på mysteriet endelig kommer, ti minutter før rulleteksten i siste episode, tok jeg meg i å tenke: «Å ja, det var sånn det var. Ja, ja.»
Britisk skuespillerkunst
Spenning kan være så mangt. Man skjønner ganske fort at den typen spenning som etterstrebes her, ligger på mellommenneskelig plan. Hvordan forholdet mellom de gjenværende utvikler seg når leddet som binder dem alle sammen forsvinner brått. Det er altså mer karakterdrama enn krimhistorie. Greit nok, men det fordrer i enda større grad solid innsats i karaktertegninger og skuespill. «Five Days» treffer også et godt stykke fra blink her. Mens noen av aktørene byr på britisk skuespillerkunst av ypperste merke, leverer andre overspill og rent amatørskap. At begge deler forekommer i samme scener, er bare med på å tydeliggjøre denne bristen. Jeg klarte å holde meg, men må innrømme at flere ganger fant pekefingeren nesten veien til FFW-knappen på fjernkontrollen. Det bør den ikke gjøre når en ser en spenningsserie — uansett om spenningen ligger på et indre eller ytre plan.
