• Les mer, se bilder, film og dokumenter fra krigen på Nordiki

ONSDAG FOR TO UKER SIDEN ble de jordiske levningene av Fartein Simling Kleppe begravet i Ris kirke i Oslo.

Den atten år gamle gutten fra Bergen meldte seg som frivillig for å kjempe på tysk side på Østfronten og ble SS-Jäger i 6. SS-Gebirgs-
Division Nord, SS-Skijegerbataljon Norge.

Han falt 25. juni 1944 på Kaprolat-høyden i Karelen, på det som i dag er russisk side av grensa mot Finland.

FAREN TIL BROREN HANS, tidligere finansminister Per Kleppe var sønn av en skipsreder som kom fra gården Kleppe på Sotra. Senere tok han familien til Bergen med rederiet, der far til Per begynte å arbeide i. I 1922 gikk farfaren konkurs. Faren flyttet da til Oslo og begynte å studere jus og fikk siden en stilling i et kjent advokatfirma i byen.

- Far hørte helt klart hjemme i det gamle, patriarkalske samfunnet der mannen tok alle avgjørelser. Det gjorde mor også, på sitt vis, for hun fulgte alle dumhetene hans uten å mukke, enda hun var en klok kvinne. Hun ga opp medisinstudiet og ble hjemmeværende da de giftet seg, hun gikk med på å flytte til Bergen selv om hun ikke ville det, hun meldte seg inn i NS i 1940 sammen med han, sier Per Kleppe.

Per Kleppe ble vaksinert for alt som hadde med fascisme og nazisme å gjøre, ikke minst fordi han fikk Trygve Bull som lærer både på middelskolen og i gymnaset. Han ble med i en studiegruppe som møttes med jevne mellomrom i lokalene til Bergens Arbeiderblad, og fikk stort sett det politiske grunnsynet han siden har hatt.

Da krigen kom, flyttet han til farmoren sin, først for å passe på henne fordi hun var syk, siden for å komme bort fra foreldrene og deres syn på det tyske regimet. Derfor hadde han i lange perioder lite kontakt med lillebroren Fartein.

- Jeg hadde aldri kunnet tenke meg at lillebroren min skulle melde seg til tysk krigstjeneste. Da han gjorde det våren 1943, var han nesten som et barn. Jeg hørte aldri han snakket positivt om NS slik far gjorde. Men som så mange andre fryktet han det de den gangen bare omtalte som bolsjevismen, forteller Per Kleppe.

— Mens jeg var mest opptatt av tegning og maling, begynte han tidlig å skrive. Jeg har dagbøkene hans og utkast til fortellinger. Han lekte med språket. Jeg tenkte han kunne bli forfatter eller journalist. Han var mye mer åpen og sosial enn meg og hadde langt flere venner og bekjente, sier han.

I ALLE ÅR SIDEN har Per Kleppe klandret seg selv fordi han ikke forsøkte å påvirke broren.

- Kunne jeg ha ledet Farteins idealisme inn på andre og bedre veier? Jeg var bare opptatt av meg selv og mine problemer. Siden har det som hendte ham ligget der som et åpnet sår.

- En dag i slutten av juni 1944 var jeg på Vorland hos slekta og kom ned fra rommet jeg hadde i andre etasje. De andre satt i stua og var merkelig stille. En av dem rakk meg, uten å si et ord, Bergens Tidende som nettopp var kommet. På førstesiden, med et stort portrett av Fartein, sto det: Han har falt i Nord-Russland like øst for grensen til finsk Lappland, atten og et halvt år gammel. Et par måneder tidligere hadde Fartein skrevet et brev til meg fra fronten. Han ba om at jeg måtte skjønne han selv om vi hadde valgt ulike sider. Han mente at hans nasjonalfølelse var like sterk som min. Han håpet at krigen snart var slutt og at tyskerne ville forlate Norge. Da ville ikke leger politikk splitte familien, mente han.

- Jeg hadde ikke svart ham. Men hele tiden har jeg visst at Fartein òg kjempet for Norge, sier Per Kleppe.

HAN GIR MEG TELEFONNUMMERET til den tidligere hushjelpen til familien, Inga Sofie Møller, som fremdeles lever i Bergen, 101 og et halvt år gammel og sylskarp i hodet. Ved siden av moren var det Inga som stod Fartein nærmest:
- Før han dro kom han stadig oftere til meg. Han var svært lei seg fordi de mobbet ham på skolen. De kalte ham «nazispire» og «naziyngel». Han sa flere ganger til meg at han hverken var nazi eller medlem av NS, men at han villes slåss for Norge mot bolsjevismen. Mest av alt ville han bort fra den utrivelige hverdagen. Siden har jeg tenkt at for han å melde seg til tysk tjeneste nesten var som unge gutter før i tiden rømte sjøs, sier hun.

ETTER ET TRENINGSOPPHOLD høsten 1943 i Oulu i Finland ble SS-Skijegerbataljon Norge i januar 1944 send til fronten. Bataljonen var da på nesten sju hundre mann. Flere var krigsveteraner med bakgrunn fra 5. SS-Divisjon Wiking og Den norske legion. Styrken hadde noen få tyske offiserer, men ellers var nordmennene i flertall. Våpnene var enkle, jegerne hadde maskinpistoler. I hver tropp var det et par maskingevær (Fartein var maskingeværskytter). I tillegg var det skarpskyttere med vanlige rifler. I løpet av vinteren gjennomførte
soldatene en rekke jaktkommandoer, oppklaringspatruljer og rekognoseringsoppdrag i den karelske ødemarken, men bataljonen var
lite innblandet i trefninger og kamphandlinger.

Forholdene var likevel tøffe nok med temperaturer ned mot 30 minusgrader. Forlegningene var primitive, og flere av nordmennene måtte på sykehus med forfrysinger og sykdommer.

I mai og juni 1944 varslet bataljonen ved flere tilfeller om sovjetisk opptrapping. Den 25. og 26. juni ble store deler av styrken utslettet i kamper ved Kaprolat- og Hasselmann-høyden. Den sovjetiske angrepsstyrken var på mer enn fem tusen soldater. Nordmennene hadde i lengre tid bedt om forsterkinger siden store deler av styrken var på permisjon eller dimittert. De ble lovet hjelp, men ingen forsterkinger kom.

NORDMENNENE VAR SJANSELØSE I boka «De som falt. Nordmenn drept i tysk krigstjeneste» fremgår det at 102 ble drept, 50 klarte å flykte mens 23 skijegere døde i sovjetisk fangenskap. Svein Blindheim, som var den første som skrev bok om frontkjemperne, opererer med 144 drepte.

Det er særklasse det høyeste tapstallet norske styrker har lidd i et enkeltslag noen gang.

Fartein Kleppe holdt ut nesten to dager bak maskingeværet, helt til han ble truffet av en drepende sovjetisk kule i hodet.

DET VAR FØRST ETTER SOVJETUNIONENS sammenbrudd i 1991 at det ble aktuelt å gjøre noe med levningene etter norske soldater som falt der etter krigen. Stein Ugelvik Larsen, professor emeritus i statsvitskap ved Universitetet i Bergen, er leder for den norske Kaprolat-
komiteen. Han forteller til Dag og Tid at leting fra norsk side etter levninger av frontkjemperne som mistet livet i kampene ved Kaprolat- og Hasselmannhøyden, ikke kom i gang før i 2008. Da hadde det vært mange og rotet i området på forhånd. For fattige russere kunne
det væra penger å hente på salg av dødsmerke og andre ting som har verdi for samlere.

I 2008 og 2009 har en gruppe norske eksperter søkt gjennom området, der benrester, uniformseffekter og andre ting har ligget åpent i dagen, mens andre ting er funnet under et tynt lag av mose og jord.

Arbeidet er tidkrevende fordi hele området er fullt av metall.

- Vi har gravd frem hundrevis av hermetikkbokser og granatsplinter over hele området, seier Ugelvik Larsen.

Sommeren 2008 fant letemannskapene levninger etter 23 norske frontkjempere. Fem av dem ble identifisert ved hjelp av dødsmerke, og en ble identifisert av en giftering.

Den endelige identifiseringen skjer ved hjelp av DNA-analyser utført av et norskfinansiert laboratorium i Sarajevo som har utført DNA-analyser av de minst åtte tusen som ble massakrert i Srebrenica.

Av de som ble funnet i 2009, er sju identifisert med 99,9 prosents sikkerhet.

Pårørende til fem av dem ønsker at de skal sendes tilbake til Norge og få en grav her. Femti andre ligger på vent for DNA-analyse. Skjelettrestene er vanskelige å få identifisert fordi de til dels har ligget i åpent terreng i over seksti år.

Ugelvik Larsen oppfordrer slektninger av frontkjempere til å melde seg, slik at så mange som mulig av de som er funnet kan identifiseres.

- Alle forespørsler blir behandlet konfidensielt, sier Ugelvik Larsen.

Genève-konvensjonen sier at døde etter en krig skal sikrest en verdig gravferd, samme hvilken side de kjempet på.

Kaprolat-komiteens formål er å sørge for at det også skjer med de norske SS-soldatene.

Norske myndigheter har tidligere behandlet denne saken på et kritikkverdig vis. Etter Haag-konvensjonen av 1949 har styresmaktene plikt til å informere om hva som har skjedd med borgere i utlandet.

Når Kaprolat-komiteen er ferdig med arbeidet, skal det utarbeides en rapport som i detalj viser hva som er gjort. De pårørende har et stort behov å få informasjon om hva som skjedde med de som falt, og hvor de endte opp. For de aller fleste er den en lettelse å endelig få vite.

Denne saken sto første gang på trykk i ukeavisa Dag og Tid 29. januar. Den er gjengitt her med velvillig tillatelse fra artikkelforfatter Arvid Bryne og avisa. Du kan lese flere saker på avisas nettsider.