REYKJAVIK (Dagbladet): Det er en underlig tid å besøke Island på. Øyas befolkning er bedt om å stemme over om landet skal inngå en slags gjeldsslavekontrakt eller bli utstøtt av den internasjonale finansverdenen. Norge må ta ansvar, sies det: En BI-professor anbefalte nylig norske bidrag, samt en økonomisk union mellom landene. Eva Joly mener vi har et historisk ansvar for å komme opp med et betingelsesløst lån. Og her er jeg, på en kafé i Reykjaviks hovedgate, hvor jeg kjøper en kaffe til, og later som det vil sette fart i økonomien. Deretter rusler jeg de tjue minuttene det tar opp til Gunnar Sigurdssons kontor. Han skal fortelle hva det var som gikk så galt.

SIGURDSSON, en mann i begynnelsen av femtiåra, har lenge forsøkt å få svar på det spørsmålet. Først som en av arrangørene bak de store folkemøtene som ble arrangert på Island fram til regjeringen gikk av for et år siden. Deretter som politiker i et protestparti, som fikk fire representanter inn på tinget, før det løste seg opp i intern uenighet. Med filmen «Maybe I should have», en dokumentar om
finanskollapsen med islandsk premiere på fredag, gjør Sigurdsson et nytt forsøk på å finne noen svar. «Vi drømte om en slags revolusjon», forteller han. «Men det er de samme menneskene som styrer nå, folk gjør det samme som før, de tenker de samme tankene som før. Derfor ville vi lage denne filmen.»

SIGURDSSON HAR selv hovedrollen. Som en slags Michael Moore-aktig figur reiser han til steder som London, Luxembourg, New York og skatteparadiset Tortola for å finne ut hvor alle pengene ble av. «Maybe I should have» er en anklagende film — den tar for seg kyniske finansvikinger, godtroende medier og politikere som nektet å se realitetene i øynene. Men den involverer også en god porsjon selvpisking. Filmen starter med at Sigurdsson må levere bilen sin til et kredittfirma. Den hadde han finansiert med et lån i utenlandsk valuta. Nå kan han ikke lenger betjene gjelda si, og regner seg som konkurs. Ingen uvanlig skjebne i et land som svevde på en følelse av nasjonal stolthet og selvsikkerhet som gjorde det mulig å tro at man faktisk var litt skarpere, litt modigere enn folk i andre land. Litt som Norge under Lillehammer-OL, antakelig. «Vi tenkte ikke. Island var vakkert og alt var bra», som Sigurdsson formulerer det. De som advarte, ble sett på som idioter som ikke skjønte seg på penger. Eller de var utenlandske journalister med en anti-islandsk agenda.

NÅ VENTER ISLAND på en utsatt parlamentsrapport som skal plassere ansvar for kollapsen. Det er varslet eksplosive saker, men Sigurdsson skulle helst sett at det ble arrangert åpne høringer i stedet. Han har vansker for å tro at oppgjøret blir så gjennomsiktig og upartisk som det burde være. I filmen viser han fram et land med interessekonflikter som ville fått Silvio Berlusconi til å rødme. At en mann mange mener var en av krisas hovedarkitekter, den tidligere sentralbanksjefen, fikk en redaktørstilling i en av Islands viktigste aviser da han gikk av, er blitt et hovedeksempel for dem som mener landets gamle elite fortsatt gjør som de vil.

«Vi har ikke lært noen ting i dette landet», sier Sigurdsson, som vanskelig kan beskrives som en optimistisk mann lenger. «Jeg skulle ønske vi klarte å gjennomføre grunnleggende endringer. Men jeg ser ikke hvor de skal komme fra.»