SNAKKER OM ambisiøst prosjekt. Visceral Games, utvikleren av 2008s store overraskelse «Dead Space», har her gjort et oppriktig forsøk på å spillmatisere Dante Alighieris episke 1300-tallsdikt «Den guddommelige komedie».

I samme prosess er det gjort et åpenbart plagiat på en annen spillseries episke gameplay, hvis navn jeg prøver å holde meg for god til å påpeke (hvis du vil ha et lite indikat kan du jo sjekke ut videoen på toppen av denne anmeldelsen).

Her er dessverre ikke tid til å repetere hele diktets innhold. I spillets versjon derimot, er Dantes betrodde Beatrice kidnappet av fanden selv, og årsaken visstnok Dantes egen.

SPILLETS DANTE ER en tempelridder som kan hende har overgått både sitt personlige og profesjonelle mandat i Jerusalem. Han legger på flekkings etter djevelen og den anklagende Beatrice ned i dødsriket hvor han får hjelp av poeten Vergil.

Vergil, Dantes skybert, kommer med pompøst preik og velmenende råd på reisen ned helvetes ni sirkler. Fra limbo faller du ned til forlystelse, forslukenhet, grådighet, sinne, kjetteri, vold, svindel, og forræderi, for til niende og sist danse rundt med den falne engelen Lucifer.

Behandlingen «Den guddommelige komedie» er gitt er en smule kritikkverdig. OK, så bruker utvikleren første del av diktets deskriptive beskrivelser bare som idébakgrunn for historien i spillet. Følgelig står de med sin kunstneriske autonomi fritt til å gjøre hva de vil.

FOR EN SOM KJENNER diktets innhold blir det likevel litt tøvete. Bare se på karakteriseringen: Spillets Dante bærer en tornekranshjelm på sin manke og har et kors sydd inn i overkroppens kjød. Hans våpen er Dødens egen ljå og et velsignet krusifiks han har fått fra son konstant nakne sexbombeforlovede.

Kanskje er ikke «Dante?s Inferno» en renspikka punkrock-adaptasjon - utvikleren er tross alt svært tro mot landskapet Dante Alighieri mesterlig skildrer - men det er nesten som om Guy Ritchie eller en annen Hollywoodkrokofant skulle stått for regien («Monster's Ball»-skribent Will Rokos har skrevet manuskriptet).

For meg kan du i like stor grad da kalle «Dead Space» en fri adaptasjon av «Alien». Likevel, la ikke alt håp fare idet du trer inn i Dantes helvete.

SPILLET HAR GENERELT mye godt for seg på den overflatiske siden. Fra spillets menyer som minner veldig introsekvensen i David Fincher-filmen «Se7en» - skitten og håpløs kontemplasjon over kroppens anatomi - til mektig imponerende kuttscener både i cgi- og tegnefilmform, smøres atmosfæren tykt på.

Lydbildet er kaotisk-fantastisk, attraktivt og underlig forstyrrende. Musikkens strykere er stemningsfulle og ekle, og koret minner om de skumle partiene fra Carl Orffs «Carmina Burana». Det skulle ikke forundre meg om det her blir priser og statuetter å hente.

For øvrig forstår du fort at Helvete, ikke Dante, er hovedfiguren her, og det levnes ingen tvil om at Viscerals maleri er grufullt kreativt, surrealistisk og styggpent. Forestill deg kokblodige innsjøer akkompagnert av smertehyl, og spydpenetrerte, nakne kropper.

DE NI SIRKLENE, hver med sine egne temaer dyktig fortolket fra diktet, befolkes av gigantiske falloser og pulserende vaginaer; selvmordskoger med syndere hengt fra hver tretopp; sprengte magesekker med etsende innvoller.

Dessverre er det ikke alltid like sjelssettende å spille i dette landskapet.

For selv om spillets store stjerne definitivt er dets visuelt storslagne miljøer, er de samme landskapene svært kjedelige rent arkitektonisk. Spillets lille mangfold av kjipe, tidsbaserte gåter og plattformingssegmenter hjelper heller ikke på den traurige og ultralineære korridoropplevelsen.

Den ene gangen det faktisk er flere muligheter enn bare fremover eller fremover gir spillet deg en feit beskjed, midt på skjermen, om at du nå har gjort alt som er mulig i denne retningen, og at det er på tide å snu. Det underminerer spillerens intelligens, for å si det mildt.

TRADISJONEN TRO har Dante en rekke fiksfakserier han kan gjøre med Dødens ljå, samt prosjektil- eller magiske angrep som kan utføres med krusifikset. Og animasjonene ryker visstnok forbi i 60 skjermoppdateringer i sekundet.

Likevel kjennes ikke kampelementet like moro som, ehem, andre spill av samme slag. De fryktelige mange kontekstavhengige knappesekvensene føles litt påklistra, og kontreangrepene har en helt utilgivelig timing på seg for å utføre.

Såkalte «Relics» eller kampmodulatorer, som påvirker Dantes helse og styrke, kommer egentlig ikke til nytte på de ordinære vanskelighetsgradene, og sammen med oppgraderingssystemet føles de som malplasserte bestanddeler fra et middelmådig rollespill.

SAMTIDIG ER DET altfor lett å overvelde demonene med prosjektiler fra krusifikset, og når du kommer så langt ligner «Dante's Inferno» mer og mer på en knappemoser. Selv om jeg prøver, blir det liksom ingen finesse over kampene. Mye stil, men ikke finessen jeg kjenner fra, ehem, andre spill av samme slag.

Frelse- eller fordømmelsesystemet spillet implementerer har ingen god eller ond hensikt i historien, annet enn at den meget omstendelige frelsesprosessen gir deg poeng til å oppgradere krusifikset, og slaktende fordømmelse styrker ljåens spesialangrep.

Gjennom spillets gang møter du på  ynkelige kjendissyndere i dødsriket, som for eksempel Pontus Pilatus. Skal du frelse ham eller fordømme ham? Valget er ditt. Det har imidlertid ingenting å si for Dantes ferd, bare for poeng til den hellige eller uhellige delen av Dantes tornekrans.

DU BLIR ETTERHVERT svært opptatt av å oppgradere evnene dine, og ofte tvinger du deg selv til å trekke ut kampsekvensene lengst mulig for å melke erfaringspoeng. Det er da dumt at du altfor lett avretter de mest innholdsrike demonene ved uhell før du rekker å starte frelse- eller fordømmelseprosedyren.

Kritikken stopper ikke her. Å forholde seg til et kamera som ikke kan kontrolleres er virkelig dritt. Igjen, i, ehem, andre spill av samme type opplever vi kanskje det samme, men ofte blir det her i overkant frustrerende.

Kameraføringen, om jeg kan kalle det det, er sjelden helt optimal, og gang på gang skulle jeg ønske den fordrukne kameramannen kunne gi meg et bedre perspektiv.

VIDERE ER DET GREIT nok at noen ved utviklerens kontor tenker ingenting er skumlere enn onde, udøpte babyer med lange knivblad festa til armene. Jeg kan si meg enig i det.

Her blir utførelsen derimot overveldende smakløst og aldri så lite kvalmende - spesielt når du vet at det er brukt en ekte, atten måneder gammel baby til å spille inn monsterpjokkenes realistiske ganglag.

PÅ ET TIDSPUNKT ser det likevel ut som jeg kan bli en troende. Miljøene er overdådige, historien driver frem, senere kamper viser potensial, og enkelte scenarioer er briljante (som å styre en gigantisk Phlegyas over elva Styx, og rive byen Dis? porter ned med ildsprut). Men så er det med ett over.

Blant all kritikken jeg retter mot spillet er det likevel lengden som trekker mest ned: «Dante's Inferno» er det korteste spillet av sitt slag jeg har spilt på lenge.

Selvfølgelig, sier kanskje du, skru opp vanskelighetsgraden og let etter alle Judasmynter, relikvier og Beatrice-edelstener, så snakker vi kanskje storspill?

JEG VIL UANSETT hevde du må aktivt gå inn for å bikke over syv timer, selv når det slenges på en arenamodus der bølge etter bølge av spillets mange monstre syndere skal kjempes mot.

Imidlertid loves en utvidelsespakke med sammarbeidsspill over nett og muligheten til å skape egne utfordringer i spillets kamparenaer. Så får vi se om ikke det kan øke levetiden til «Dante's Inferno» når utvidelsen lanseres mot slutten av april.

Vi kommer heller ikke foruten «Purgatorio» og «Paradiso» i spillform skal den sedvanlige «to be continued»-beskjeden ved spillets slutt tas til etterretning. Jeg har dog svære problemer med å skjønne hvordan det kan skapes en actionopplevelse av del to og tre av det metafysiske og allegoriske diktet.

Visceral Games kommer sikkert til å  gjøre sitt beste for å overbevise meg: Tar Dante en Kevin Spacey og begår de syv dødssyndene på vei mot toppen av skjærsildens tårn, kanskje?

KAN HENDE DET LIKEVEL finnes en skjult profitør mellom kadavrene i Dantes kjølevann: Muligens skaper spillet ny relevans for «Den guddommelige komedie» blant dagens unge. Et spill som får gamere til å lese trettenhundretallslyrikk fortjener klapp på skulderen.

Og forresten er «Dante's Inferno» fryktelig lik «God of War», om du ikke skjønte det allerede.