DIRIGENTGARDEROBEN i Oslo Konserthus. Det er tirsdag, den første orkesterprøven er over, maestro Gianandrea Noseda har fått av seg en dyvåt genser og kompenserer for væsketapet med flaskevann.

Torsdag kveld skal han for første gang i sin stadig stigende karriere lede Mahlers sjuende symfoni som profesjonell dirigent, hvordan har nærkampen med de fem satsene vært?

- Jeg dirigerte symfonien i studietida, men som student er du ung og fullstendig fryktløs og får ikke helt med deg vanskelighetene i dette verket, som er både lyst og mørkt, begynner han.
— Som voksen og profesjonell oppdager du en del mysterier som gjør det vanskelig for dirigenten å gi denne symfonien en god struktur. Jeg mener oppriktig at Mahlers sjuende er en av de store symfoniene, den er utfordrende, men fantastisk og den første som peker fram mot det 20. århundrets musikk mer enn den knytter an bakover i tid. Jeg vet at Oslo-Filharmonien elsker Mahler, jeg elsker Mahler og med forente anstrengelser skal vi nok få det til.

Paradis

Noseda dirigerte Oslo-Filharmonien for første gang i januar 2001. Den gang, noen minutter ute i den første prøven trodde han at han var kommet til dirigentparadiset.
— Mariss Jansons var fortsatt sjef, og etter alle de åra var orkesteret så utrolig samkjørt i måten å ville musikken på, minnes han.

— For meg ble møtet med musikerne en av de mest sjokkerende opplevelsene jeg har hatt, jeg tenkte: «Dette er paradis!» Så, i dag, etter bare et par minutters Mahler-prøve, tar jeg meg i å tenke: «Jeg er fortsatt i paradis!»

Ikke bare er virtuositeten og den klanglige briljansen i orkesteret stadig til stede, men også den innholdsmettede dybden som Mariss fikk fram i orkesterklangen.

— Er orkesteret like godt i dag, etter å ha hatt André Previn og sin nåværende leder, Jukka-Pekka Saraste, som sjefsdirigenter i mellomtida?

— Jeg kan bare snakke ut fra de intense ukene der jeg selv har vært gjestedirigent her, men jeg opplevde aldri noe problem med å få orkesteret til å respondere under Previn-perioden. Jeg måtte bare arbeide litt mer intens for å få den orkesterklangen som jeg ønsket, det tok kanskje 20 minutter i stedet for ett. Nå virker det som om de utvikler et veldig bra forhold til Jukka-Pekka (Saraste), som er en svært seriøs musiker og kjempegod dirigent med dype kunnskaper om musikk. Nei, jeg synes ikke at Oslo-Filharmonien har mistet noen av de kvalitetene som jeg opplevde her i 2001, jeg regner det fortsatt som ett av de beste orkesterene jeg noen gang har vært borti.

Tro på cd'en

Nylig forlenget Noseda sin sjefdirigentkontrakt med BBC Philharmonic i Manchester til 2011. Det nå åtte år lange engasjementet har avstedkommet bemerkelsesverdige resultater, som en full Beethoven-syklus der radiokanalen BBC 3 først sendte alle de ni symfoniene live og deretter la dem ut på nettet for gratis nedlasting en uke. Svaret fra publikum over hele verden kom i form av 1.4 millioner nedlastinger. Hva forteller dette om framtida for klassisk musikk og plateindustrien?
— Et interessant spørsmål, men siden jeg ikke er synsk, er svaret at det vet jeg ikke, sier Noseda.
— 1.4 millioner nedlastinger var overraskende høyt, men jeg aner ikke hvor mye det skyldes at det handlet om et gratistilbud.

Uansett tror jeg at cd?en med det lille tekstheftet er noe som ikke kan erstattes, iallfall ikke blant musikkelskere.

Jeg kan gå til YouTube og jeg kan laste ned musikk, men det er for å skaffe meg informasjon. Hvis jeg virkelig vil lytte seriøst, trenger jeg cd?en. Og ikke bare det, jeg må gå i butikken selv, finne plata selv, se på den, holde den, lukte på den, betale den selv. Akkurat som med aviser — du kan lese nyhetene på nettavisene, men når du kjøper papiravisa, tar i den og blar i den med dine egne hender — da er det din avis, du gjør den til en del av deg selv.

— Du er med andre ord optimist på cd?ens vegne?

— La oss være ærlige nå: Klassiske plater har aldri vært stor butikk. Selv ikke i plateindustriens gylne år var antallet innspillinger og økonomien i dem i nærheten av hva popstjerner og fotballspillere genererte.
Tallene for klassisk musikk er ikke mye mindre i dag enn for 20 år siden. Selv kjempepopulære klassiske verk med kjente orkestere og stjernedirigenter har alltid solgt latterlig lite plater i forhold til Rolling Stones og Brittney Spears, hvorfor skulle vi plutselig begynne å sammenlikne oss med popbransjen nå? Jeg har laget 20 cd?er for Chandos og spiller fortsatt inn plater, så jeg har fortsatt tro på den klassiske cd?en.

Dallapiccola

Tilbake til Mahler. Fra komponistens død i 1911 skulle det gå et halvt århundre før verden gjenoppdaget musikken hans, ikke minst takket være Leonard Bernsteins innspillinger. Ser Noseda noen «Mahler» blant dagens komponister, navn som kommer til å skinne klarere om 20, 30, 50 år enn de gjør i dag?

— Jeg skulle gjerne sett noen italienere i den rollen, som Luigi Dallapiccola (1904-75. Jeg er sikker på at han kommer til å være langt mer populær om 30 år enn han er i dag. Dallapiccolas musikk er, selv i all sin 12-tonemodernisme, så lyrisk og den taler rett til hjertet. Hvis vi fortsatt snakker om det 20. århundrets musikk, tror jeg Jean Sibelius kommer til å tre sterkere fram i de neste 40 åra. Med unntak for Skandinavia står ikke symfoniene hans så sterkt i dag, men det vil komme til å endre seg. Og jeg tror at Alfred Schnittke vil bli langt mer respektert i framtida.

— Og hva gjør så dirigenten Noseda når han ikke er opptatt av musikk?

— Han er en helt normal fyr som elsker å lese, gå lange turer både i byer og på fjellet, lage mat og besøke foreldre og familie. Hvis jeg skal kople helt av fra musikken, leser jeg. Jeg er oppslukt av bøker, men det blir for lite tid til å lese med 75 konserter i året og masse reising, forberedelser og organisering.

— Hva leser du helst?
— Romaner og samfunnshistorie fra visse perioder. For eksempel prøver jeg å finne ut av grunnene til at mine egne landsmenn i sin tid stemte for fascismen, hvorfor tyskerne stemte inn Hitler, hvorfor russerne gjorde opprør mot tsaren i 1917. Hva skjedde egentlig i Italia på 70- og 80-tallet, en helt avgjørende tid for det italienske demokratiet? Sånt opptar meg.

Hvis vi ikke får tak på historien og er påpasselige, risikerer vi — og ikke bare i Italia — å sette hele demokratiet i fare igjen.

Jeg er ikke noe politisk menneske, men selvsagt er jeg opptatt av politikk!

— Du bor mye av året i Manchester, må du ta stilling i Manchester United vs Manchester City-striden?

— Nei, jeg har hjemmeadresse ved Lago Maggiore i Italia, så jeg slipper. Men det var skuffelse i orkesteret da United nylig tapte for City, som attpå til har min landsmann, Roberto Mancini, som trener. Jeg trøster meg med at det ikke var min skyld, han er en god trener.