KONSERT: For bare å fastslå det: James Farm er verken Joshua Redman Quartet eller saksofonstjerne med komp. James Farm er et ferskt band og et kollektiv der den kjente saksofonisten Redman åpenbart ønsker å bli oppfattet som en av fire likeverdige musikere.

Etter å ha hørt kvartetten på Nasjonal jazzscene, Victoria, onsdag kveld, virker ikke ønsket urimelig.

For slik pianist Aaron Parks, bassist Matt Pennman og spesielt trommeslager Eric Harland gikk inn i den halvannen time lange serveringen av til dels intrikate originalkomposisjoner sammen med Redman, viste de at den nesten demonstrativt «flate strukturen» på scenen var mer enn jåleri.

Selvfølgelig tok Redman sine soli, noen av dem med velkjent eruptiv kraft, men det gjorde såvisst Parks, Pennman og Harland også.

I lange, noterte partier låt kvartetten som en kompleks fusjon av ekspressiv, amerikansk moderne jazz og moderne klassisk kammermusikk. Redmans saksofontone lød konservatorieklassisk i noen forløp, jazzrufsete  i andre, og James Farm virket i det hele tatt å søke mot et uttrykk med solid forankring i jazztradisjonens improvisasjon og rytmiske mangfold og frihet, men med innslag av klassisk form og melodikonstruksjon.

Konserten var etter sigende bandets tredje, og særlig i den første delen virket det da også som om låtene ennå ikke var så på plass i musikernes hoder og hender at versjonene kunne gjøres veldig lekne og frodige.

Men det gikk seg til i siste del, med en langsom-rask-langsom blues som høydepunkt, og med gjennomgående strålende trommespill fra Harland.

Han har imponert tidligere, både på plater og konserter, men denne gang sto han virkelig fram som en stor trommeslager som brukte sin formidable teknikk og kreativitet til å spille mye, men likevel ikke dominerende. Han og Redman kommuniserte åpenbart glimrende, og det er egentlig bare å glede seg til å høre James Farm ved neste korsvei, når bandet har fått låtmaterialet godt under huden. Konserten i går bar iallfall bud om at kvartetten har noe fornyende og kanskje stort på gang.