ALBUM: Texas-gruppa Midlake klistret seg godt fast med den formidabelt kraftfulle og tiltrekkende «Roscoe» i 2006, en typisk blogg/MP3-hit som senere ble åpningslåt på konseptalbumet «The Trials of Van Occupanther».

Et lyst hode oppsummerte den rimelig presist som «Crosby, Stills, Nash & Yorke», den hadde et brummende Crazy Horse-gitargroove, flerstemte refrenger og elastisk vokalmelodiføring à la Radiohead.

Det var forelskelse ved første lytt.

Den har vart en god stund, selv om følelsen bleknet gjennom resten av det ambisiøse, men litt enstonige «Van Occupanther»-albumet.

Det er ulempen med å overgå seg selv på én enkeltlåt.

Ikke helt «Sea Change»

Minnene om bilturen da «Roscoe» dukket opp på radioen og den målrettede ihjelspillingen via iPod som siden fulgte, kom med ett nærmere da ryktene begynte å gå om at Midlake på oppfølgeren «The Courage of Others» skulle kaste seg på den engelske folkrockarven, anno cirka 1967-1972.

Det er et sound- og harmoniterritorium som burde kle dem godt, et sted å dyrke den milde introvertheten og hangen til tungsindig grubling som ligger i bunn av Midlake-uttrykket.

Men selv om Midlake for så vidt trår inn i fotsporene til Fairport Convention og Pentangle med brukbar sjangerforståelse - dette oppleves som et relativt naturlig habitat for dem - så er det blitt en bekmørk og riktig søvndyssende odyssé inn i folkrockens mindre givende kroker.

Også Becks «Sea Change»-album, som trekker mer veksler på Nick Drake-arven i folkrockkanonen, men også deler mange av de samme inspirasjonskildene, var også monoton og nesten uutholdelig melankolsk. Beck evnet likevel å speile tradisjonen med langt større personlighet og en fin evne til å bryte opp og fargelegge soundet.

Grått, grått

På «The Courage of Others» er det grått, grått, grått — på alle måter. Og den personligheten som de i langt større grad viste på forgjengeren må man virkelig lete med lys og lykte etter.

Én ting er den flate spenningskurven, men albumet mangler også et nivå av finesse, en følelse av at gruppa har absorbert sine inspirasjonskilder for så å gjenskape det i sitt eget bilde.

Muligens kommer de rett og slett til kort som musikere, her er ikke noe av Richard Thompsons virtuose svartsinn eller Bert Janschs dvelende groove og framdrift, heller ikke noen annen hørbar klo verken instrumentalt eller melodisk.

Det er en skoleflink og tander, men mest av alt flat gjenskapning av tidsbildet. Hørverdig og givende i mindre og utvalgte doser — kortkorte «Fortune» klimprer pent av gårde og løfter seg fint i et mer countryaktig refreng — men melodisk blir det idéfattig og kjedsommelig gjennom et helt album.

At de ikke lager «Roscoe» om igjen skal ingen holde mot dem, men én låt som hadde presset på for en plass i bevisstheten etter gjentatte gjennomhøringer hadde ikke vært for mye å forvente.

Dette er slik sett blitt en begivenhetsløs vandring på en gråværsdag i et ellers vakkert landskap.

Midlake spiller på Rockefeller i Oslo lørdag.