Michael Nyqvist er en av Sverige best kjente skuespillere. Ikke minst er han kjent for sin tolkning av Mikael Blomquist i filmene
bygd på Stieg Larssons krimtrilogi. Men Nyquist er også forfatter.

Denne uka kommer hans bok «Når barnet har lagt seg» ut på norsk.

Boka er en livshistorie med sterk vekt på at han ble adoptert som ettåring. Som voksen lette han opp og fant sine biologiske
foreldre. Mora har han så vidt møtt. Faren er italiensk, og kunne fortelle at Nyqvist farfar ble offer for et mafiadrap.

- For meg har dette vært et eksistensielt spørsmål, som jeg forsøker å finne svar på. Faktisk helt konkret: Hvem er jeg? Hvor kommer jeg fra? Hva går jeg til?

- Hva har det betydd for deg å utgi denne boka?

- Hmmm ... jeg tror kanskje jeg er blitt et bedre menneske. Redslene mine har sluppet taket. Jeg ser ikke lenger alltid etter en
nødutgang i alle situasjoner i livet.

- Har du gått i terapi?

- Ja visst. Etter at min datter ble født, i 1991. Da møtte jeg for første gang en person jeg var i slekt med. Jeg gikk i terapi fire ganger i uka, i 13 år. Jeg fortalte det til min gode venn Lars Norén. «Feiging,» sa han. «Jeg gikk i 14.»

Rommet bak døra

I seks år har Nyqvist skrevet på denne boka, mens han har vært på jobb over hele kloden.

- Det har plaget meg at jeg ikke har visst hvem jeg var. Da jeg var yngre følte jeg meg mentalt som en selvmordsbomber. Tidlig i
tenåra brøt jeg nærmest sammen. I ett år hadde jeg vært på et barnehjem under navnet David før jeg fikk nye foreldre. Hvem var denne gutten?

- Fant du noe svar?

- Jeg oppsøkte barnehjemmet. Det var som å være med i en spøkelsesfilm. Jeg sto i foajeen sammen med en som jobber i huset
nå. Jeg pekte på en dør som var stengt. «Der er det ingenting,» fikk jeg vite. Jeg ville inn dit, og kom til et kjøkken. Det var noe
spesielt med det rommet. Jeg ringte til min mor, men ville ikke lede henne. «Du hentet meg vel inne i resepsjonen?» spurte jeg.
«Nei,» svarte hun. «Det var inn en dør på høyresiden, inne i et kjøkken.» Jeg frøs til. Jeg tenkte at det må ha vært et traumatisk øyeblikk, at det satt i meg ennå, selv om jeg bare var ett år gammel.

En time med mor

Under en ferietur til Sør-Europa da han var fem år fikk Nyqvist vite at han var adoptert. Fra den turen husker han at han slapp en leke, en fallskjermsoldat, ut av bilvinduet mens de kjørte på fjellveier i alpene. Han snudde seg og så leken treffe bilen bak. Det så ut som om den eksploderte mot frontruta.

- Jeg aner ikke hva som skjedde. Jeg husker bare at bilen forsvant. Jeg vet ikke om jeg forårsaket en dødsulykke. Fortsatt kan
skrekken over denne episoden slå ned i meg som et lyn. Jeg har alltid vært redd, sårbar, full av skam og skyld. Behovet for å erobre meg selv fikk meg til å oppsøke mitt opphav. Etter mye motstand fra myndighetene fant jeg min mor. Jeg traff henne og snakket med henne i én time. Siden har vi ikke møttes.

- Jeg har bedre kontakt med min italienske far. Han bodde mange år i Marokko. Der ble han fengslet og torturert på et visst tidspunkt. Min farfar ble skutt og drept av mafiaen. Han vitnet i en rettssak og flyttet fra landet. 15 år seinere kom han tilbake og ble øyeblikkelig skutt. Nå vet jeg i hvert fall hvor jeg kommer fra.

- Bruker du din egen skjebne når du tolker roller?

- Jeg kjenner ikke en eneste brukbar skuespiller som har en lykkelig barndom. Når jeg står på scenen eller foran kameraet, kommer «hela jävla barnehemmet upp i skallen på mig». Hvis ikke, blir jeg nervøs.

Da kan jeg jo byttes ut med hvem som helst. Det er min fortid som gjør meg til den jeg er - både som menneske og skuespiller.