BRUSSEL (Dagbladet): Mye var klart til et blitzopplyst toppmøte mellom EU-landenes ledere og Barack Obama. Riktignok kunne ikke bordkortene settes fram enda: Det var blant annet uklart hvem som skulle få sitte ved siden av Michelle. Men Spanias statsminister Zapatero, som for tiden leder EUs roterende formannskap, skulle være den første til å håndhilse på Barack. Og den nye presidenten for det Europeiske råd, Hermann Van Rompuy, skulle få sitte ved hans høyre side. Ikke rart man ble skuffet da den amerikanske presidenten denne uka meddelte at han ikke kommer til Spania i mai.  

PROBLEMET ER AT BORDPLASSERINGER ikke er like interessante for Barrack Obama som for EU-lederne. Den amerikanske presidenten kommer ikke før de hyppige møtene med EU-landenes ledere får viktige resultater. Slik framstår det ikke nå. Bordplassering, håndhilsing og fotografering får mest oppmerksomhet, fordi EUs ledere ikke klarer å fordele makten seg imellom, eller enes om hva som skal sies. Det er slikt som gjør at en viktig europeisk tenketank nylig publiserte en rapport med følgende konklusjon: «Amerikanerne ser på EU-landene som barn. De forlanger oppmerksomhet, men nekter å ta ansvar.»

LISBOATRAKTATEN, som trådte i kraft før jul, skulle endre dette. Det var det nødvendige grepet for å forhindre en verden der Kina og USA fordeler sakene seg imellom, uten å bry seg med EU, som faktisk representerer verdens største økonomi, og som dessuten er et eksempel til etterfølgelse når det gjelder internasjonalt samarbeid. Men, som klimatoppmøtet i København var et ubarmhjertig eksempel på: Det virker ikke som resten av verden synes det er avgjørende å følge EUs eksempel. Toppmøtet skulle bli starten på en ny lederrolle for EU i verden. Men da de viktige avgjørelsene ble fattet, var det i et rom uten europeiske deltakere. 

DA JEG SÅ danske Connie Hedegaard bli grillet av EU-parlamentet før hun skulle inntre som Unionens nye klimakommisær, var hun tydelig skuffet, nesten sint over at København-møtet ikke ble slik hun hadde håpet. Hennes løsning er repetert som et mantra den siste tida: «EU må snakke med én stemme», sa hun, igjen og igjen. Til slutt spurte en britisk parlamentariker: «Hvordan skal du få til det? Ved å kneble Sarkozy?»
Med Lisboatraktaten skulle det bli klart hvem man skal ringe til hvis man vil snakke med Europa. Foreløpig er det ikke blitt særlig mye klarere. Er det Herman von Rompuy, den haikudiktende presidenten for Det europeiske råd? Er det Zapatero, som for tiden innehar det roterende EU-formannsskapet? Ingen har klart å finne ut hvordan de to skal fordele oppgaver. Og hva med EU-kommisjonens president Barroso? Er det kanskje best å ringe Catherine Ashton, «EUs utenriksminister»? Eller Angela Merkel og Nicolas Sarkozy, som begge jobber hardt for at unionens tungvektere skal forbli de mest synlige aktørene? Dette er ikke bare et organisasjonsproblem, naturligvis — det er vanskelig å snakke med en felles stemme når man ikke er enige om hva som skal sies.

DETTE KAN GÅ SEG TIL. Det er lett å skjønne hva de dystreste skeptikerne sier, men det er ikke sikkert de har de beste argumentene: At ikke Lisboatraktaten var en trylledrikk som virket fra dag en, betyr ikke at den er kjørt. EU har klart å koordinere sin innsats på mange områder tidligere — og det har alltid tatt tid. Men uansett er det et åpent spørsmål om man kan ha noe å si som Obama synes det er verdt å lytte til — Europa er rett og slett ikke øverst på den amerikanske agendaen. Og det er én ting å ikke være sikker på hvem man skal ringe hvis man vil snakke med Europa. En ganske annen er å ikke ha noen planer om å ringe. Som avisa Le Monde skuffet måtte oppsummere forholdet mellom USA og EU denne uka: «Bush var ikke problemet. Obama er ikke løsningen.»  

MED FALLENDE BØRSER i Europa, må EU uansett nå konsentrere all sin innsats om å rydde opp i sin egen økonomi. Hvis pessimistene har rett, kan flere euroland havne i en vrien gjeldskrise. Hellas er det største problemet, men også Portugal og Spania skaper bekymring. En felles, koordinert respons på euro-problemene vil være avgjørende for at EU skal kunne rette opp det skrale inntrykket fra årets første uker. Og det er helt sikkert viktigere enn å sikre seg en plass ved siden av Obama i månedene framover.