- Det er ikke vanskelig for meg å snakke om å være far. Jeg digger jo å være sammen med jentene mine.Stig Henrik Hoff, eller Hoffern som han kaller seg, har spist, drukket og snakket seg gjennom et karbonadesmørbrød, et glass melk og sin egen historie som finnmarking, kongsbergramp, sveiser, kokk, skuespiller og pappa.

Han bestiller en espresso. Rører i den som en kjenner.

—Tid. Penger. Kjærlighet — det er det det handler om. Ikke masse penger, men nok til å ha fullt kjøleskap og tid, tid, tid — til å være hjemme. Jeg synes ikke unger skal gå i barnehage før de er fylt to år.

—Mener du det?

—Dette kan man jo diskutere til man blir grønn. Men vi har klart å ha Lily-Maxine hjemme de to første årene, og håper å klare det med Rosalind. Det gir ungene en trygghet jeg mener de bør ha med seg for å bli bra folk. Jeg er glad jeg ikke må levere i barnehagen halv sju for å sitte i kø for å rekke jobben klokka åtte, og så hente før fem så de får en liten time sammen med ungene før de skal legge seg. Det mener jeg er et kritisk samfunnsproblem. Får man ikke med seg den kjærligheten, vet man ikke hvem man er.

Hva mener du? Diskuter i diskusjonsfeltet under artikkelen!

Sist sett som slesk eiendomsmegler som tar livet av kona i krimserien «God natt, elskede» på NRK og som skravlemaker i «Camp Senkveld» på TV2.
Nå kledd som en bryggesjauer og dekorert som en rocker, med tjukke ringer i ørene og på fingrene. Brei dialekt, men myk bassrøst — som Radioteaterets: beroligende og trygg.
Stig Henrik Hoff er litt av alt, som Lorry, kjent for alt fra ølsorter, utstoppede dyr og skeive vinkler til finere kunst og servitører med tversoversløyfer.
—Det er en utrolig fin atmosfære her. Sånn har det alltid vært — helt siden jeg var her med far min da han levde.
Heldigvis er det noe som er stabilt i den flyktige verden vi lever i — var ikke det et fint sitat?

En kjapp reise gjennom en flyktig CV:
Født og oppvokst i lærerhjem i Berlevåg, med en far, Trygve Hoff, som også var kjent visesanger. Skolegang i Darbu ved Kongsberg med hyppige svippturer til stupetårnet der, siden sveiselinje, kokkelinje og jobb hos Eyvind Hellstrøm på selveste Bagatelle i Oslo. Samtidig spilte han trommer i Rubel & Beat, med konserter på Rockefeller og øvingslokale sammen med Jokke.
—Men jeg ble lei av at folk var sløve og dopa i rockemiljøet, jeg må ha en «mission» med det jeg gjør.
Han tok en rundreise til Asia, hentet seg inn med voksengym og snittkarakter 5,2, før han elsket med Gørild Mauseth i en haug med fisk i «Brent av frost» og fikk rumpa debattert i det norske rettssystemet.
I dag er han kjent for filmer som «Hawaii, Oslo» og «Max Manus». Men over til barnepraten:

—«Dodidodidodidodelidodelido, pjooooh! Også du? Også du?»

Skuespilleren, i grov genser og anleggsjakke, demonstrer en samtale med Rosalind på fire måneder.

—Nå svarer?a også, vettu! «Hauuu», sier hun, med kjempepitch på lyden!
Stig Henrik Hoff er firebarnsfar og bestefar. Han har My (20) og Aurora (18) fra et tidligere forhold, og Aurora er selv blitt mor. Samtidig har han fått Lily-Maxine (2) og Rosalind (4 måneder) med kjæresten Sølje Bergman.

Han snakker varmt om hverdagen.
—Folk snakker om kvalitetstid og kvantitetstid. Jo mer jeg er sammen med jentene mine, jo mer kvalitet blir det. Vi behøver ikke å ha noen «mission», heller. Jeg kan for eksempel stå opp med Lily-Maxine, kverne kaffe, sette henne på benken og ta meg en røyk. Det viktigste er at vi har tid sammen — at vi har den roen til å sitte der med yoghurt i hele trynet.
Han har takket nei til flere jobber utenfor Oslo de siste månedene.

—Jeg var hypp på å være hjemme da Sølje skulle føde. Jeg ville ha overskudd til henne, og til Lily-Maxine. Det var annerledes med første kull, med My og Aurora. Da tjente jeg lite penger på oppdragene og måtte jobbe mye. Klokka tikka hele tida, og jeg var mye forbanna fordi jeg ikke strakk til. Nå tjener jeg mer penger på det jeg gjør, og jeg og Sølje har pusla detta livet sammen så vi har mye tid med ungene: Nå er det detta som er viktig.

Han beveger fingeren i et åttetall. Der inne er Sølje, ungene og ham selv — trygt plassert.

—Nå er det ikke kunstneren Stig Henrik Hoff som er viktig.

—Forfatteren Karl Ove Knausgård skriver åpent om hvordan bleieskift står i veien for ham?

—Hvis han sier det, så tror jeg det er litt image. Det er ikke så svart-hvitt. Jeg er jo ikke bare en familiemann heller. Jeg har jo garro'n.

Garro'n er en 500 kvadratmeter stor garasje han leier sammen med kompiser et kvartal unna hjemmet. Hvis han og Sølje ikke har noen «mission» en tirsdagskveld, stikker han ned for å slå litt på trommesettet, sveise, lage en hylle av et gammelt vindu eller mekke — han har seks biler og tre motorsykler.

Som sveiselærling fikk han en kran med flere tonns loss over hånda og mistet en finger. Likevel er han en fikser. Badet i leiligheten på Sofienberg har fått vask laget av en tiliters jerngryte, og blandebatteri mekket sammen av «noen greier» til 14 kroner.

—Andre pusser opp for 200000. Vi pusser ned, sier han og ler, men det er alvor i bunnen.
Mindre pengejag gir mer tid til ungene.

—Folk jager og stresser så jævlig. Og jo mer utgifter de har, jo teitere er det. Hva skal folk med en bil til en halv million? Jeg trenger ikke hemoroidekoker i setet for å bli varm i rumpa når jeg kan ta på meg en boblebukse! Det er den «mye vil ha mer»-greia. Sølje nevnte et nytt sted å bo, men jeg gidder ikke å ha den samtalen. Vi har den kåken vi har. Kan vi ikke bare være fornøyde nå?

Han stopper seg selv. Gjør en corny grimase.
—Jeg føler meg litt dum nå — «for jeg har jo skjønt det», liksom. Jeg vil ikke være belærende.

Mange har meninger om papparollen. Knausgård er nevnt og debatten går, sist ute er prateforumet «Papparingen» der nybakte fedre kan snakke om bleier og andre skift. Høyre foreslår at mor og far kan fordele permisjonen fritt mellom seg.

—Hvem har det best med seg sjøl ved å være hjemme? Det er vel spørsmålet.

Han trekker på skuldrene.

—Men hud, pupp og mammas varme — den har jeg trua på! Den er effektiv i forhold til å lage bra folk. Fornøyde folk. Det er det viktigste.
—Hva kan du tilføre — som pappa?

—Fanget mitt. Der sitter de godt.
Han demonstrerer. Et solid, lunt og trygt fang.

—«Pappa passer på», sier jeg. Jeg er god hvis det brenner, for å si det sånn. Rolig.

Tålmodighet sprekker i de tusen småbarnshjem. Hva gjør pappa hvis toåringen legger seg flat på asfalten og nekter å gå eller bli båret hvis hun ikke blir båret akkurat på den måten?
—Ok, så bærer jeg henne sånn, da.
—Blir du ikke forbanna?
—Nei. Serriøst. Nå som jeg ikke føler meg presset økonomisk, trenger jeg ikke bruke muskler. Sinna og forbanna — det driver jeg ikke med for tida.
—Ingenting som er vanskelig ved å være pappa?

Han tenker litt.

—Det norske samfunnet er litt barnefiendtlig. Italienerne har med seg barna over alt. Her spør folk: «Med eller uten barn?» Selvfølgelig har jeg med ungene! Også når jeg skal til Biltilsynet — Lily-Maxine kan jo bare sitte på skranken.
Riktignok dro han rett fra Rosalinds dåp til konsert på Rockefeller. Litt voksentid skal man da ha.

—Men det er nok av dem som sitter rundt familiemiddagen og prater om seg selv og jobben. Det er dødsviktig å gi fokus til ungene — og lytte til dem.

Han skyter en finger i været. —Freak power!
En kompis har kommet inn døra, og får en bjørneklem. Ofte samler Stig Henrik og Sølje venner hjemme. Da kan gjestene, som Rosalinds gudfar Aksel Hennie, lene seg tilbake og nyte noe sånt som selvskutt røy, orrhane og due servert på en seng av rotmos med selvplukkede kantareller, karamelliserte sølvløk og viltsaus. Fatet? En fjøl, gnidd inn med trøffelolje, med dørhåndtak på hver side og hjul så den kan rulles mellom gjestene.

Hver morgen lager han kaffe til kjæresten.
—«Vil du ha kaffe, jenta mi?» spør jeg. «Ja, gutten min», sier hun. Sølje har lært meg utrolig mye, jeg vil skryte uten sensur av henne. Hun har en sjenerøsitet og en raushet som er helt rå.

—Og så er hun vakker?

—Driitvakker! Jeg er superfornøyd.
Han fridde i en bisetning, en gang Sølje sa til søsteren hans at broren hennes aldri fikk ut finger'n. «Får jeg ikke det?» hylte Stig Henrik. «Vil du gifte deg med meg, jenta mi, vi'rru det?»
Nå planlegger han at de to skal komme ridende fra Sofienberg kirke til bryllup i garro'n.

—Vi hadde det turbulent de to første årene. Men nå er det vårs mot verden, liksom — ikke meg mot henne og hvem sine smuler som ligger hvor.

Han smiler, omsorgsfullt:
—Det ligger en liten nøkkel der ute for alle, skjønner du. Vi har funnet vår — hørtes det litt døllt ut?

mho@dagbladet.no