Dokumentar burde stilt høyere krav til seg selv.
FILM: Alle familier har kanskje skjeletter i skapet, men få av disse skjelettene er så store, eller så stille, som det familien til regissør Benedicte M. Orvung låste inne i alle år. Orvung skulle bli tredve før hun fikk vite at grandonkelen hennes, Karl Marthinsen, var nazistenes politisjef og ble likvidert av motstansbevegelsen kort tid før krigens slutt.
Med all sutringen de siste årene om privatpersoner som tar for mye plass i mediene med sine små liv, er det fint når det dukker opp en historie som virkelig er verd å fortelle. Men dessverre: Selv om Orvung gir seg selv og familien stor plass i sin film om det skambefengte slektskapet, blir tankene deres rundt familieoppdagelsen enkle og overfladiske. Her ville Orvung tjent mye på å gå i dybden, stille detaljerte og ubehagelige spørsmål og utforske sine egne følelser mer, utover å erklære at et er «rart» at en i hennes egen familie var en av tyskernes viktigste samarbeidspartnere i Norge.
Særlig synd er det fordi hun ville vært i stand til det. Andre steder i «Strengt hemmelig» viser regissøren seg som en god intervjuer. Særlig det omfattende, åpenhjertige intervjuet med det tidligere NS-medlemmet Kjell Nyfeldt Wiig, som kjente grandonkelen og som vekselvis beklager og rettferdiggjør sine egne handlinger, gjør inntrykk.
Det er også et fascinerende liv Orvung ruller opp: Marthinsen var en ambisiøs og ressurssterk mann, men også en gutt fra et fiskevær i Finnmark som ble blendet av muligheten til å spise kirsebær med de store. Dessverre sklir filmen iblant ut i digresjoner som gjenforteller deler av 2. verdenskrig som er altfor velkjent fra før. Ofte filmer Orvung seg selv mens hun flytter bilder av de involverte og navnelapper rundt på en tavle. Det gir god oversikt, men filmskaperens konstante nærvær og alvorstunge mine er trettende i lengden. Regelen gjelder Orvung som alle andre: Om du ikke har noe vesentlig å si, så ikke bli værende foran kamera.
Med all sutringen de siste årene om privatpersoner som tar for mye plass i mediene med sine små liv, er det fint når det dukker opp en historie som virkelig er verd å fortelle. Men dessverre: Selv om Orvung gir seg selv og familien stor plass i sin film om det skambefengte slektskapet, blir tankene deres rundt familieoppdagelsen enkle og overfladiske. Her ville Orvung tjent mye på å gå i dybden, stille detaljerte og ubehagelige spørsmål og utforske sine egne følelser mer, utover å erklære at et er «rart» at en i hennes egen familie var en av tyskernes viktigste samarbeidspartnere i Norge.
Alvorstungt
Særlig synd er det fordi hun ville vært i stand til det. Andre steder i «Strengt hemmelig» viser regissøren seg som en god intervjuer. Særlig det omfattende, åpenhjertige intervjuet med det tidligere NS-medlemmet Kjell Nyfeldt Wiig, som kjente grandonkelen og som vekselvis beklager og rettferdiggjør sine egne handlinger, gjør inntrykk.
Det er også et fascinerende liv Orvung ruller opp: Marthinsen var en ambisiøs og ressurssterk mann, men også en gutt fra et fiskevær i Finnmark som ble blendet av muligheten til å spise kirsebær med de store. Dessverre sklir filmen iblant ut i digresjoner som gjenforteller deler av 2. verdenskrig som er altfor velkjent fra før. Ofte filmer Orvung seg selv mens hun flytter bilder av de involverte og navnelapper rundt på en tavle. Det gir god oversikt, men filmskaperens konstante nærvær og alvorstunge mine er trettende i lengden. Regelen gjelder Orvung som alle andre: Om du ikke har noe vesentlig å si, så ikke bli værende foran kamera.
