TI ÅR ETTER de dystopiske hendelsene som utspilte seg i det forsøksvis utopiske undervannssamfunnet Rapture i «Bioshock», er ikke ting blitt så mye bedre under havoverflaten.

Det som skulle være et oppbyggelig tilfluktsted for førkrigstidens forskende og kreative sjeler, ble i stedet et sant helvete når tuklingen med genteknologi og suget etter perfeksjon gikk for langt.

FOLK VIL NOK trekke fram forskjellige ting når de blir bedt om å forklare hva de likte best ved Bioshock, som forøvrig fikk terningkast seks her i avisa da det kom i 2007.

Spillet, som ble beskrevet som «den tenkende manns skytespill», introduserte en dyster og svært stemningsfull spillverden ulikt noe vi hadde sett før, der vekslingen mellom kreativt våpenbruk ogovermenneskelige krefter åpnet for en helt ny og variert actionopplevelse.

Men i forsetet satt historien, som var dypt involverende og ikke så lite overraskende i vendingene.

IKKE UTEN GRUNN har folk derfor bekymret seg for om oppfølgeren ville bli en utvannet affære, hva nå enn det måtte tilsi i et spill som utspiller seg på havbunnen.

Men det er ingen grunn til å engste seg, for «Bioshock 2» står overraskende godt på egne ben. Svært godt, faktisk.

Historien fortsetter der den slapp ti år tidligere - men hva som har skjedd i løpet av de ti årene skal du få gleden av å finne ut på egenhånd.

DU STARTER ALTSÅ spillet som en Big Daddy-prototyp, en type massivt panserkledd vesen som du brukte store deler av første spillet til å nedkjempe.

Kortene kan dermed synes å være snudd på hodet, men ganske snart vil du oppleve at fiendebildet er blitt litt annerledes på de ti årene du har vært «borte».

Suget etter det sterkt begrensede og genmodifiserende stoffet Adam har gjort de tidligere kreative sjelene - nå monstre kalt splicers - enda mer hissige og muterte. Og når du møter den nye fienden Big Sister, skjønner du at du ikke er uovervinnelig i drakten din.

SIDEN DU ER EN av de få som fortsatt har egen vilje i Rapture, blir din rolle å finne ut hva pokker som har skjedd.

Men som en Big Daddy er din rolle også å passe på de mange småjentene, såkalte Little sisters, som sanker Adam.

Raptures underskudd på Adam blir ganske tydelig i måten de splicerne jager etter stoffet som livsfarlige junkies. Bivirkningene av å ikke få påfyll har åpenbart gjort sitt med samfunnets tidligere toppfolk - men hvordan stoffet egentlig påvirker dem er noe du etterhvert vil skjønne på nært hold ...

OGSÅ DU TRENGER Adam. Ettersom stoffet kan høstes fra likene som ligger strødd, og småjentene gjør nettopp dette, må du (etter hefige kamper med andre beskyttende Big Daddies) adoptere jentene og sørge for at de ikke blir angrepet mens de suger Adam ut av døde kropper.

Om du er slik anlagt, kan du også i «Bioshock 2» ta livet av småjentene og høste mer Adam direkte, men spørsmålet er om det lønner seg på sikt ...

Siden kjøp og oppgraderinger av dine overmenneskelige krefter - som å fryse folk, kaste ild eller lyn, bli usynlig osv. - krever Adam, og det ikke er overskudd av stoffet, må du nøye velge hvilke krefter som kler din spillestil. Du kan ikke få dem alle.

FØRSTE HALVDEL av spillet, der du ikke helt vet hvorfor du gjør ting, kan kanskje gå litt småtreigt og rutinepreget. Du samler gjenstander, penger og Adam, og går fra mål til mål i et fortsatt fascinerende Rapture. Det er moro, for all del, men ikke direkte overveldende.

Men så tar det seg kraftig opp. Om du synes avslutningen på «Bioshock» var overraskende, kan du trygt glede deg til denne, uten at jeg skal si noe mer om det.

NOE AV DET SOM virkelig gleder meg mest ved «Bioshock 2», er den vellykkede oppgraderingen av kampsystemet.

Nå kan du bruke gen-superkreftene med venstre hånd samtidig som du bruker våpnene med høyre, og med alle kombinasjonene, kreftene og egenskapene dine sørger dette for en svært engasjerende og variert spillopplevelse.

Selv om grafikken ikke er så veldig mye bedre enn «Bioshock», gjør det lite når vi tenker på hvor grensesprengende pent det spillet var i 2007 - det er jo ikke lenge siden.

Også den tidsmessig riktige musikken (fra den tiden Rapture ble laget før krigen, og ikke inngangen på 60-tallet der spillet finner sted -tiden har stått stille under havet) gjør sitt til å gi gådehud av både frykt og begeistring.

MENS DU VANDRER rundt i de forfalne, fuktige gangene i Rapture, er det utrolig nok ikke noe annet sted du vil være. Og sånn sett kan man trygt si at oppfølgeren lykkes på alle måter.

«Bioshock 2» har en egen flerspillerdel som ikke er testet i denne anmeldelsen.