FILM: Jeg kan ikke spille gitar. Overhodet ikke. Forleden dro jeg likevel gitaren over hodet og leverte de feteste riff. Riktignok via en X-box 360, med en spillekonsollgitar i hendene, men følelsen det ga å treffe rett note og spille låtene jeg hadde hørt siden jeg var tenåring, var tilfredsstillende. Å levere de samme riffene med en ekte Gibson må være forløsende. Å ha skapt dem selv og spille dem foran et folkehav, må være nært inntil det ubeskrivelige.

Forskjellige musikere

I musikkdokumentaren «It Might Get Loud» introduseres vi for arbeidsmetoden og inspirasjonskilden til tre gitargenier, tre voksne menn som tjener uhorvelig mye penger på å gjøre det de liker aller best. Samtidig er det tre vidt forskjellige musikere vi møter. U2s The Edge har et svært teknisk forhold til musikk. For ham ligger gleden i å skru og vende på tonene, og gitaren er tilsynelatene ikke et viktigere arbeidsverktøy enn computeren og effektpedalen. For White Stripes' Jack White handler det om å skrelle musikken tone for tone og komme så nærme sjelen som mulig, og han dykker ned i musikkhistorien for å komme dit. For Zeppelins Jimmy Page handler det rett og slett å gjøre noe han kan svært, svært godt — ja, kanskje best av alle.

Verdt billetten

Dokumentaren forteller hver musikers historie, fra gutteromsklampring, til stadionkonserter, og vi får være flue på veggen til tre menn som uttrykker sterk pasjon i jakten på nye toner. Filmen er vakkert fotografert, men produksjonen kunne med hell vært noen hakk mindre sminket. Jeg skulle likt å se mer av den uanstrengtheten vi får et innblikk i mens rulleteksten går. Her har stjernene senket guarden, noe jeg savner i selve dokumentaren. Møtet mellom de tre gitarkameratene er heller ikke optimalt, og framstår iscenesatt og stivt. Det blir rett og slett for lite rock'n'roll.

Likevel er det vanskelig å ikke la seg rive med og bli inspirert av filmen. Og ansiktsuttrykkene til The Edge og Jack White, mens Jimmy Page skyter «A Whole Lotta Love» fra hofta, er verdt kinobilletten alene.