Bortsett fra en robot spilt av Kevin Spacey.
Moon
FILM: Når du først skal bruke 97 minutter av livet ditt på å følge livet til en mann som bor på månen, er det hyggelig at mannen er Sam Rockwell.
Rockwell er en karismatisk skuespiller med et gummiansikt, kjent for rollen som surferpresidenten Zaphod, som var den beste grunnen til å se «Hitchhiker's Guide To The Galaxy».
Hans feilfri komiske timing gjør at man iblant nesten glemmer hvor gjennomtenkte og sammensatte rollene hans er.
I «Moon» får Rockwell bryne seg på en krevende og dempet dramarolle, og klarer å være ekspansiv og interessant å se på hele veien. Det er flott gjort.
Men så inntreffer underlige hendelser som, du gjettet det, får Sam til å mistenke at hjemreisen ikke vil gå så glatt som han er blitt forespeilet, og at selskapet han jobber for, muligens har andre planer for ham.
Rundt Sam svinser den overhjelpsomme datamaskinen Gerty, som med Kevin Spaeeys illevarslende silkestemme stadig ber Sam ta det med ro. Om Gertys omsorg er ekte, skal publikum få gruble på til et stykke uti filmen.
Her bidrar de store, rene bildene til å understreke Sams endeløse ensomhet. I rommet kan ingen høre deg skrike, som det var noen som sa engang.
Regissør Duncan Jones (som forøvrig er sønn av selveste Mr Space Oddity, David Bowie) skaper en umiskjennelig følelse av isolasjon og indre trykk, og iblant også ytre spenning, men klarer ikke strekke sin enkle idé over halvannen time uten at det føles anstrengt, og iblant litt kjedelig.
Men det skal «Moon» ha, den får deg til å bli usannsynlig glad for å ha begge bena på jorda.
Rockwell er en karismatisk skuespiller med et gummiansikt, kjent for rollen som surferpresidenten Zaphod, som var den beste grunnen til å se «Hitchhiker's Guide To The Galaxy».
Hans feilfri komiske timing gjør at man iblant nesten glemmer hvor gjennomtenkte og sammensatte rollene hans er.
I «Moon» får Rockwell bryne seg på en krevende og dempet dramarolle, og klarer å være ekspansiv og interessant å se på hele veien. Det er flott gjort.
Illevarslende silkestemme
Rockwell spiller astronauten Sam, som nærmer seg slutten av treårskontrakten som vedlikeholdsarbeider på en energistasjon på månen. Han verker etter å komme hjem til kone og barn.Men så inntreffer underlige hendelser som, du gjettet det, får Sam til å mistenke at hjemreisen ikke vil gå så glatt som han er blitt forespeilet, og at selskapet han jobber for, muligens har andre planer for ham.
Rundt Sam svinser den overhjelpsomme datamaskinen Gerty, som med Kevin Spaeeys illevarslende silkestemme stadig ber Sam ta det med ro. Om Gertys omsorg er ekte, skal publikum få gruble på til et stykke uti filmen.
Nostalgisk romverden
«Moon» foregår i fremtiden, men virker nostalgisk i den forstand at den gir oss en plettfri romverden av hvite skinnmøbler og skarpt lys som bringer tankene hen til Stanley Kubricks «2001 - En romodyssé».Her bidrar de store, rene bildene til å understreke Sams endeløse ensomhet. I rommet kan ingen høre deg skrike, som det var noen som sa engang.
Anstrengt
«Moon» er en pussig, melankolsk film, dels thriller og dels et studium i lengsel og paranoia.Regissør Duncan Jones (som forøvrig er sønn av selveste Mr Space Oddity, David Bowie) skaper en umiskjennelig følelse av isolasjon og indre trykk, og iblant også ytre spenning, men klarer ikke strekke sin enkle idé over halvannen time uten at det føles anstrengt, og iblant litt kjedelig.
Men det skal «Moon» ha, den får deg til å bli usannsynlig glad for å ha begge bena på jorda.
