«Max Manus»' premiere på tyske kinoer sammenfaller med åpningen av filmfestivalen i Berlin i dag. Nå viser de første anmeldelsene at kritikerne er forholdsvis lunkne til den norske kinosuksessen med Aksel Hennie i hovedrollen.

Flere peker på at filmen om den norske motstandshelten har storslagne actionscener som fungerer imponerende godt. Men samtidig mener de den norske Amanda-grosisten mangler dybde - den omtales som «glatt».  

I Hollywood-standard

«Dette er et prosjekt med Hollywood-standarder. Alt er stor - bildene, følelsene og handlingen», skriver magasinet Der Spiegel.

Regissørene Jochim Rønning og Espen Sandberg anklages for å tone ned svakhetene til «Max Manus», og tegne et overflatisk bilde av helten:

«Hans motiver er alltid gode og rene, hans sjel er alltid ren», mener Der Spiegel-kritikeren.

Og legger til:

«Et par feil feller ikke en stor mann, det gjør ham mer spennende. Regissørene kunne virkelig ha gjort denne store filmen god.»

Spektakulær spenning

Anmeldelsen i storavisa Die Welt er mer positiv. Her sammenliknes «Max Manus» med andre europeiske filmer om motstandskampen: nederlandske «Black Book» (2006), danske «Flammen og Citronen» (2008) og franske «Female Agents». (2008).

«De to unge regissørene (født i 1971 og 1972) klarer nesten det samme som sin eldre danske og franske kolleger; å utvikle et drama som gjør det mulig for de siste gjenlevende øyenvitnene å identifisere seg med, men som også tiltrekker seg et yngre, uvitende publikum», skriver Die Welt-kritikeren.

Men:

«Bildet av motstand vises ikke på langt nær så differensierte som i den nederlandske eller dansk filmen. Det som gjenstår er spektakulær spenning.», mener filmkritikeren.