Dette har ikke mamma fortjent

Min 77 år gamle mor ligger i respirator på intensivavdelingen på Ullevål sykehus. Hun har tredjegrads forbrenning på overkroppen, hals og ansikt. Fordi hun er svaksynt var hun ikke i stand til å se hva som var sigarett og hva som var bluse da hun skulle tenne seg en røyk - alene i sin leilighet. Og da hun oppdaget feilen, klarte hun ikke å redde seg ut av situasjonen fordi hun har vanskelig for å gå. Det hele endte med at min gamle mor tok fyr der hun satt i stolen sin, en nabo hørte brannalarmen og en sykebil fikk kjørt henne til sykehuset.

Vi har lenge vært redd for at det skulle skje noe med mamma, og vi har forsøkt å forhindre det. Vi har ringt bydelen, hjemmesykepleien og bestillerkontoret. Snakket, forklart, grått og skrevet eposter. Forklart på alle de måtene vi har vært i stand til: Mamma kan ikke klare seg hjemme alene. Det kommer til å ende med en ulykke.

Siste avslag på sykehjemsplass fikk vi tirsdag. Dårlig hørsel, svakt syn, kreft under det ene øyet, kols, inkontinens, innsnevret spiserør, begynnende demens og problemer med å bevege seg er ikke gode nok argumenter for å få en sykehjemsplass på Furuset - i Alna bydel i Oslo. Bestillerkontoret fortalte oss at mammas behov for hjelp ikke var godt nok begrunnet. Det var ikke en gang gode nok argumenter for en kortidsplass - slik at hun kunne få den pleien, omsorgen og tryggheten hun trengte i forbindelse med øyeproblemene og kreftoperasjonen. Det var ikke plass til henne.

Mamma har både hjemmehjelp og hjemmesykepleie - flere ganger daglig. Kjente og ukjente har vært innom henne hver dag for å gi medisiner og spørre om hun vil ha mat. De langt fleste har gjort den jobben de er satt til, noen har gjort åpenbare feil - men bare hjemmehjelpen har meldt fra om mammas kritiske situasjon. Hjemmehjelpen ble ikke hørt hun heller.

Både hjemmesykepleien og bestillerkontoret i Alna bydel mener at mamma er frisk nok til å klare seg selv. Jeg har selvsagt både snakket, skreket og grått til de pleierne som har vært innom mamma. Når de har glemt å hente henne til dagsenteret, når mamma har vært uten mat og drikke i flere dager og må innlegges på sykehus fordi hun er dehydrert, når hun blør fra øret og hun må på sykehuset eller når hun ligger skadet på stuegulvet - kald og halvnaken i en gjennomvåt truse en tirsdags ettermiddag midt på vinteren.

«De gjør så godt de kan». Alle vi har snakket med underveis i denne saken kommer med en eller annen forklaring på hvorfor mamma ikke har fått mat, hvorfor det er brennmerker rundt stolen hennes og hvorfor hun er full av avføring når jeg kommer på besøk. Jeg trenger ikke flere slike forklaringer, og jeg tror ikke noen av oss klarer å forstå den ydmykelsen og hjelpeløsheten mamma har følt når hun har forsøkt å skifte undertøy og vaske vekk avføring fra seg selv - nesten i blinde. Mamma trengte heller ikke flere slike forklaringer. Hun trengte tilsyn og pleie.

Jeg tenker at det må være noe fryktelig galt med det systemet vi har i Norge - når gamle mennesker behandles på denne måten. Det er så utrolig uverdig. Det er en langsom pine som denne gangen endte på en grusomt smertefull måte. De færreste klarer å sette seg inn i den smerten hun må ha følt der hun satt og brant i stolen sin - uten mulighet til å gjøre noe med det.

Min mamma ligger forbrent på Ullevål sykehus. Det har hun ikke fortjent.

Wenche Haugsand