HVER SØNDAG FORAN broa ved Harajuku i Tokyo samles en myriade av utsvevende fjortiser iført selvkomponerte kreasjoner eller utkledd som sine favorittidoler.

Til vanlig lever de konforme liv med strenge kleskodekser, men så snart helga kommer får de lov til å slippe håret løs.

Det de bedriver er cosplay - kostymerollespill der deltakerne ikler seg «bunader» basert på ikoner fra tegneserier, filmer, videospill eller ungpikesangerinner de er oppslukte og besatte fans av.

SÅKALTE COSPLAYERS trenger ikke nødvendigvis spille rollespill, og ofte gjør de ikke annet enn å sprade rundt i knæsje farger og gjennomsiktig plastikk til glede for turistpaparazzier.

Men de japanske nerdene - de kalles gjerne otaku - er ikke bare ekshibisjonister, de er også postmoderne connoisseurer: I kostymene inkorporerer og videreutvikler de hele populærkulturens uttrykk.

Dermed er det ikke rart at spilldesignere vender hodet mot Harajukus fruktfat når forslagskassen går tom.

DA JAPANSKE spillutviklere i sin tid idémyldret omkring Chun-Li, Mario, Link eller Solid Snake, var ikke planen å lage ikoner for en hel generasjon. Riktignok ville de være kreativ og skape minneverdig figurer med personligheter som skilte seg ut.

Slik er det ikke nå lenger: I årets stortitler fra Japan, deriblant «Blazblue», «Bayonetta», «No More Heroes 2» og «Final Fantasy XIII», prøver designerne å tale cosplay-kulturens idoliserende og ikoniserende språk.

Allerede fra første idéskisse prøver de nå å skape nye ikoner, ved å spille på idoldyrkningen innledet nettopp av cosplay. I disse nye spillene mumifiseres figurer med lærbelter og glidelåser, de kler seg i lakk og skinn og t-skjorter med sære trykk.

De har motesans som tatt opp fra Harajukus bakgater, og konseptene speiler ofte de siste rockabilly-, lolita- eller fransk hushjelp-trendene.

DU SKAL IKKE stirre mye på «Blazblue» for å skjønne at slåsskjempene tydelig er påvirket av cosplay-trender. Her finner du otakuer utkledd som Cloud Strife fra «Final Fantasy VII», vampyrpiker fra «Vampire Hunter D», eller samuraiinspirerte Mech-roboter fra «Mobile Suit Gundam».

I «Bayonetta» er den heksete og bebrillede hovedpersonen ei blanding av velproporsjonert supermodell og frekk sekretær. Hun har like stor sexappell som «Brüno», og hennes tettsittende drakt, bestående av eget hår, manifesterer seg som digre stiletthæler i kampens hete.

Helten fra «No More Heroes 2» er i seg selv en parodi på otaku-bevegelsen: Travis Touchdown, en ung leiemorder boende på motellrom innredet med meksikanske lucha libre-masker og anime-samleobjekter, kler seg i en mengde skinnjakke- og jeanskomboer og dreper fysaker med jedi-lyssverd.

ÅRETS MEST etterlengtede japanske spill, «Final Fantasy XIII», byr på to utspjåka individer. Den ene er Lightning, ei lettkledd tomboyjente med rosa-brunt hår, ikledd bruddstykker av klesplagg som romersk kappe, fleecehals, og semska miniskjørt. Hennes Lionel Richie-aktige hjelper, Sazh, lar en liten Chocobo-fugl slå rede i afroen sin.

Resultatet er forstemmende. I utgangspunktet var japanske spillkarakterer moderat innholdsrike og fargerike, plassert i tidvis ulogiske men sjarmerende plott og settinger.

Disse karakterene har nå blitt innholdsløse og overflatiske; satt til maskinelle historier som ikke er annet enn seletøy for figurenes sjokkerende og overdrevne utseende. De blir rett og slett formet som en fiks ferdig otaku-pakke.

JEG VIL HEVDE at det blir minimalt for et vestlig publikum å ta tak i. De japanske spillene som frontes på norske markeder i dag står i fare for å skremme mange vekk, fordi det lett blir for fjernt.

Men det er ikke bare stil uten substans: Spillene jeg nevner har fortsatt velfungerende slåsse-, hack'n'slash-, og rollespillmekanikker mellom alt fiksfakseriet (at de går i opptråkka stier er en annen sak).

SÅ IKKE LA DEG lure av utkledde Naruto-ungdom - eller, grøss, Bayonetta-fjortiser - foran den lokale brettspillsjappa. Vi snakker fortsatt gode spillopplevelser fra Japan i 2010, selv om fetisjdrevne, eksesselskende og cosplay-inspirerte karakterdesignere gjør sitt beste for å så tvil.

Som vanlig gjelder ordtaket: «Ikke døm et spill etter coveret».