INNLEGG

Spalten "Mobbet og venneløs" fra 4. februar førte til mange reaksjoner fra Magasinets lesere. En del kom på nettet og en del til min mailboks. Noen av disse var kritiske eller direkte fordømmende og ikke så få tok parti for den unge kvinnen som handlet om: "Hva vil denne jenta oppleve hvis hun leser dette om seg selv?"; «Det er helt feil å gi foreldrene hennes skylden» o.l.

Her kan du lese tilbakemeldingen fra familien selv og lengre ned noen mer prinsipielle synspunkter og erfaringer omkring mobbing:

«Takk for gode, kloke og forfriskende svar på mitt innspill om mobbing og utestenging.

Jeg fikk meg en aha-opplevelse, og min kjære datter syntes og at du skrev mye fornuftig og lurt!

«Kanskje jeg og hele familien er for ordentlige og nærmest litt prektige?

Kunstlæreren sier at jeg skal slå meg litt løs, og være litt gal, både i maleriene (noe hun har klart), og ellers også. «Kunstlæreren lærer elevene sine livsvisdom i tillegg til kunst! Er ikke det flott?

Siden jeg skrev til deg har det skjedd mye positivt med jenta vår. Klassestyrer tok en samtale med jentene i klassen (14 stk.), og det kom fram at flere av jentene hadde opplevd mobbing og utfrysing i sine tidligere klasser .

Nå forteller hun fra klassen at hun har folk å prate med, og hun har vært på shopping på kjøpesenteret med fire jenter fra klassen. Hun har også fått brev fra to jenter i klassen der de beklager at de har oppført seg dårlig mot henne. Den ene skriver om mye fint om henne.

Du kan tro dette varmer et morshjerte! Så nå ser jeg at det absolutt er håp om at hun skal få ei fin tid i klassen på ungdomsskolen.

Selv tror jeg at jeg hadde litt for frie tøyler i ungdomstida, og har muligens sammen med hennes far gitt henne en vel streng oppdragelse. Så nå må vi gi henne mulighetet til å prøve vingene sine, og gjøre sine egne erfaringer.

Heldigvis er vi en familie som er glade i hverandre og støtter og oppmuntrer hverandre. Nå skal vi fokusere på det som er bra og mulighetene vi har!

Takk igjen for din gode spalte som jeg leser med stor interesse hver uke.

Jeg vil også rose tegneren Lisa Aisato for fantastiske illustrasjoner, som både jeg og min datter studerer nøye, og de forteller mer enn «hundre ord». Hun tar situasjonene du skriver om helt «på kornet»!

Min unge datter ser ofte noe i dem som jeg ikke legger merke til!

Så jeg sier til dere begge to: «Keep up the good work!»

JESPER JUUL SVARER:

Takk for deres fine tilbakemelding, som selvfølgelig varmer spalteskriverens hjerte! Kunstlærerens kommentar får meg til å tenke på min absolutte yndlingsfilm «Zorba the Greek», der fiskeren og filosofen Zorba avslutter filmen med følgende kommentar til sin unge (hederlige) venn: «Vet du hva som er problemet med dere engelskmenn? Dere har ingen galskap inni dere, og derfor kan dere aldri bli helt fri!».

Mobbing har vært på dagsorden i noen år, og selv om Dagbladet (4. februar) kan melde om oppimot 40 prosent av norske skoler ikke har et relevant beredskap er temaet like aktuelt. Nå som den første bølge av statsautoriserte anti-mobbingprogram er i ferd med å dø ut, kanman håp på en mer saklig tilnærming til fenomenet.

La meg for sikkerhetas skyld slå fast at jeg heller ikke liker at mennesker mobber og blir mobbet. Min definisjon på mobbing er «gjentatte krenkelser av menneskers psykiske, fysiske eller kulturelle integritet». Jeg kan ikke bevise at mobbefrekvensen var like høy eller høyere i skolen da jeg selv var elev. Jeg tror likevel at det forholder seg slik, og vi som engang ble mobbet skal selvfølgelig være glade for at noen prøver å gjøre noe med problemet.

De aller fleste anti-mobbingprogram jeg kjenner til mislykkes over tid, fordi de bygger på den falske antakelse om at mobbing er et fenomen mellom barn og unge. Realiteten er at mobbing er et systematisk fenomen. Mobbing omfatter alltid hele skolen, og finner sted mellom de voksne, mellom voksne og barn, og mellom barn. I tillegger bidrar altfor ofte selve skolesystemet og skolekulturen til at det krenker, definerer og svikter barn og unge.

Mobbing er et veldig komplekst problem med elementer fra kultur, samfunn, medier, psykologi, pedagogikk, eksistens og manglende ferdigheter i konfliktløsing på alle nivåer i skolen. Ser vi på det minste system - den enkelte skole - er mobbing først og fremst et ledelsesproblem. Det er skoleledelsen som har ansvar for stemningen, tonen, atmosfæren og kvaliteten på de mellommenneskelige relasjoner mellom alle skolens parter. Jeg snakker ikke om et formelt ansvar på samme måte som en statsråd må ta ansvaret for sitt embetsverks handlinger, men om et reelt ansvar, som likner på det foreldre har i en familie. De kan kritisere, kategorisere og diagnostisere i full offentlighet av både skoleledere, politikere og fagforeningsfolk, og det blir de i sterkt stigende omfang. Det betyr ikke at f.eks. lærerne slipper unna. Mange av dem lider hver dag, men savner tilsynelatende motet til å stille ledelsen til ansvar. I stedet skyver de både ansvar og skyld over på barna, eller ser passivt på mens andre gjør det. De burde skamme seg!

Jeg håper som sagt at tida snart er moden til at vi alle kan og tør se saklig på dette. Det er OK å være moralsk opprørt, men det hjelper ingen av partene, I denne saken tok læreren på seg sitt lederansvar og virkningen var nesten magisk - som en ordentlig dialog alltid er.