Les også: - Ti minutter daglig trening kan være nok og Venter og ser

 I et klasserom på Løren skole i Oslo er fire pulter satt sammen til et stort bord. Midt på bordet ligger et brettspill. Aktivitetsskoleassistent Janne Beck-Engebretsen og tredjeklassingene Siri og Sigrid ser avventende på Gjertrud (9), som i sin tur ser på et laminert spillkort med grønn bakside.

- Hva står det på kortet, Gjertrud? spør Janne igjen.

«Vis hvordan du ser ut når du ikke får være med på leken», leser Gjertrud sakte og tydelig for andre gang.

En liten pause. Så skjer det noe: Gjertrud former ei umiskjennelig misfornøyd verandaleppe og leggerarmene i kryss over brystet.

- Sånn ja! utbryter Janne. Siri og Sigrid nikker ivrig.

Scenen kunne vært hentet fra en hvilken som helst skolefritidsordning, hvor som helst. Men spillet på bordet er spesiallaget for å øke sosiale ferdigheter, og den hyggelige stunden er en del av skolens tilrettelegging for at Gjertrud skal lære å mestre det uformelle samspillet som foregår mellom mennesker hver eneste dag.

Gjertrud er blant de 2-3 prosentene av norske skoleelever som har funksjonsprofilen Nonverbale lærevansker (NLD). De utgjør ei nesten like stor gruppe som ADHD-diagnostiserte. Hvis de ikke får hjelp eller tilrettelegging kan det få fatale følger.

Likevel er det få, også innenfor hjelpeapparatet og skolen, som har hørt om dem.

- Gjertrud kan mye og virker langt framme på mange områder. Da vi satte opp teaterstykket «Putti Plutti Pott» før jul, var hun for eksempel en av få som husket hva hun skulle gjøre. Samtidig trenger hun hjelp til ting som vi andre tar som en selvfølge. For eksempel til å komme med i lek, både til å spørre andre og til å foreslå noe konkret når andre spør henne om hun vil være med, forklarer Janne, som er en av fire ansatte Løren skole sendte på kurs om NLD på Torshov kompetansesenter sist høst.

- Det var veldig bevisstgjørende, sier Janne.

- Jeg har jobbet mye med barn med andre diagnoser, men ikke vært borti akkurat dette. Etter å ha gått kurset, vet jeg likevel at hun ikke er den første jeg treffer med NLD.

De andre kursdeltakerne var en av Gjertruds kontaktlærere, Bjørn-Erik Reigstad, spesialpedagog Anne-Grethe Holtane og aktivitetsskoleassistent Silje Alvad. Nå får Gjertrud tilpassede mattelekser, i tillegg til hjelp til å komme i gang med gjøremål i og utenfor klasserommet.

- Gjertrud trenger en liten dytt bak for å henge med. Når de andre barna løper, blir hun stående. Da hun begynte på skolen visste hun ikke hvor mange fingre hun hadde på ei hånd. Nå vet hun hvor mange hun har på begge til sammen og kan alle tallene opp til tjue, men hun strever fortsatt med automatisering av pluss og minus, forteller Anne-Grethe.

- Vi vet nå at vi må jobbe veldig konkret og grundig. Hun takler ikke tre beskjeder på en gang, og hun bør få beskjeder muntlig i tillegg til at vi skriver dem på tavla.

Problemer med matte, motorikk og visuell forståelse går igjen. Manglende visuell forståelse gir problemer med å tolke ansiktsuttrykk, kroppsspråk og sosiale koder.

Samtidig har NLD-barn ofte et godt ordforråd og sterk evne til å pugge og lære utenat. De er kløppere på enkeltord, men elendige på overført betydning.

Kombinasjonen av egenskaper fører i beste fall til at de overvurderes og tillegges evner de ikke har. Mange barn opplever misforståelser og mobbing.

- Fordi svakhetene hver for seg er så vanlige, og de sterke sidene deres gjør det vanskelig å tro at noe kan være galt, blir NLD ofte et usynlig handikap, sier pedagogisk rådgiver Gro Eckhoff ved Torshov kompetansesenter, som sammen med psykologspesialist Anne-Grethe Urnes i fjor ga ut boka «Nonverbale lærevansker».

NLD ble første gang identifisert her i landet på 90-tallet, etter at den kanadiske professoren i nevropsykologi Byron Rourke hadde holdt foredrag på en fagkonferanse i Vesterålen. Rourke regnes som den fremste eksperten på NLD i verden, og har forsket på barn med disse vanskene siden 70-åra. For Eckhoff ble kunnskapen om Rourkes forskning en aha-opplevelse:

- Jeg gjenkjente så mange av «våre» unger i det han fortalte. Dette handler om barnehagebarna som imponerer med å lære seg rim og regler utenat, men holder seg på sidelinja i hverdagsleken. Ikke fordi de ikke vil leke med andre, men fordi de ikke skjønner de sosiale kodene. De bruker lang tid på å lære seg å sykle, fordi de har problemer med balanse og motorikk, og de unngår å tegne eller legge puslespill, fordi de ikke klarer å sette enkeltelementer sammen til en helhet, forteller Eckhoff.

Det var Gjertruds mor som tipset skolen om kurset ved Torshov kompetansesenter. Hun er svært fornøyd med måten de har forholdt seg til datterens behov på.

- Gjertruds skole oppfyller de kravene kunnskapsløftet stiller til en skole, og har bidratt til at hennes historie er en solskinnshistorie. Da hun begynte i første klasse fikk hun en klok og erfaren lærer som så at det var noe med henne. Det ble satt i gang utredning nesten med en gang, forteller Liv Sandvik.

- I ettertid så vi at noen motoriske trekk hadde vært der siden toårsalderen og at hun har tydelige sosiale behov, men Gjertrud har på langt nær alle karakteristika for NLD-barn. Som baby var hun svært utadvendt og blid absolutt hele tida. Hun har vært normalt utforskende, og fungerte godt i barnehagen, selv om hun helst lekte med yngre barn. Skjevhetene mellom normal intelligens og utføring av oppgaver ble tydelig først etter skolestart. Ifølge spesialpedagogen virket omgivelsene veldig kaotiske for henne. Nå sørger skolen for at hun får god informasjon og en klar dagsplan, sier hun.

Kriteriene for nonverbale lærevansker omfatter et bredt og komplisert spekter av funksjoner: Sansing og persepsjon, oppmerksomhet, hukommelse, problemløsing, språklige funksjoner, motorikk, skolefaglige, sosiale og emosjonelle funksjoner. Foreløpig finnes det ikke standardiserte retningslinjer for utredning av nonverbale lærevansker, men professor Rourke anbefaler ei verktøykasse bestående av mer generelle screeningsskjemaer i kombinasjon med observasjon av barnet i naturlig miljø og grundige intervjuer med barnet selv og sentrale personer i omgivelsene. Kartleggingen bør være bred og tverrfaglig og foretas av instanser som PPT, helsestasjon, skole, BUP, habiliteringstjeneste og spesialpedagogisk kompetanse.

- Høyre hjernehalvdel med særlig mange, lange nervefibre, er sentral i kommunikasjon og samordning av inntrykk fordi all ny informasjon kanaliseres hit for bearbeiding, før den går videre til venstre hjernehalvdel, forklarer Anne-Grethe Urnes.

- Fibrene som overfører nervesignalene er omsluttet av et fettlag som har mye å si for ledningshastigheten. Hos barn kan prosessen bli forstyrret av medfødte metabolske feil, infeksjoner, sykdommer, skader eller biologiske giftstoffer. Disse skadene gir ikke alltid nonverbale lærevansker, men forbindelsene i hjernen kan bli mindre effektive, presise eller organisert på en annen måte enn vanlig og gi problemer med de romlige, taktile og visuelle sansene. Barna strever også med hukommelsen når det gjelder denne typen inntrykk, noe som gjør at de føler seg overveldet og forvirret i nye situasjoner hvor vi alle er avhengig av å hente fram tidligere inntrykk for å føle oss trygge, forklarer Urnes.

- Dessverre forsterkes profilen etter hvert som ungene blir eldre og sosiale og pedagogiske krav blir høyere.

Hvis de ikke blir identifisert kan særlig de emosjonelle aspektene lage mange vanskeligheter for dem, og de kan bli engstelige og deprimerte med fare for sosial isolasjon. Tidligere endte disse barna ofte i psykiatrien, sier Eckhoff.

Jo-Henrik Eriksen (22) oppsummerer oppveksten og ungdomstida si fra en svart toseter i en kjellerhybel utenfor Tromsø:

Mobbing, avbrutt skolegang, rusmisbruk, seks innleggelser på psykiatrisk og et rulleblad med dommer for blant annet biltyveri og vold. Han har få gode minner. Inntil for noen måneder siden var likevel det største problemet at han ikke kunne fatte hvorfor: Hvorfor følte han seg alltid annerledes? Hvorfor ble akkurat han mobbet?

- I etterkant har jeg vært mye plaga av mareritt om skoletida. I sommer hadde jeg det så ille at jeg spurte faren min om han visste hvorfor jeg hadde blitt mobbet. Han visste ikke, men så fant jeg en ti år gammel rapport fra PP-tjenesten i Nord-Troms.

I rapporten står det om Jo-Henrik at «Faglig fungerer han fint i forhold til det som forventes på klassetrinnet.»

Men han scorer svært ujevnt på verbale og praktiske evneprøver, og bare 5 prosent av testede barn har så store resultatforskjeller mellom testenes hoveddeler:

«Det er naturlig å tolke dette slik at lærevanskene hans ikke er knyttet til det verbale, men til perseptuell organisering (oppfattelse/bearbeidelse av synsinntrykk) og spatiale evner (rom-retningssans). Denne type vansker kalles «nonverbale lærevansker». Hovedtrekk for elever med dette synes å være vansker med å oppfatte og organisere den situasjonen en ser (romretning), tilpasse seg nye situasjoner, og forstå ikke-verbale tegn (gester, kroppsspråk). Dette kan føre til mange misforståelser, og det kan bli vanskelig for andre å sette seg inn i disse elevenes oppfattelse av verden.»

- Den rapporten ga meg mange svar. Blant annet fordi jeg alltid har følt at jeg ikke passer inn noe sted. Egentlig burde det ikke hete nonverbale lærevansker. Det burde hete livsvansker, sier Jo-Henrik.

Papirene som ligger spredt utover bordet foran ham bekrefter historien han forteller. Faglig sett er karakterboka absolutt til å være stolt av - til og med 8. klasse. Deretter går det nedover i alle fag, i tillegg til at lærernes utenomfaglige kommentarer blir flere. Mobbing og sosiale problemer forsterkes av Jo-Henriks frustrasjon og aggressive reaksjonsmønster - og omvendt.

- Fra jeg var 15 til jeg var tjue drakk jeg uhorvelige mengder med alkohol. Jeg havna stadig i konflikter og slåsskamper. I ettertid ser jeg at det alltid var min skyld, men jeg tror kanskje at rusproblemene kunne vært unngått hvis det hadde blitt jobbet med nettverket mitt. Jeg burde rett og slett blitt flyttet fra bygda der vi bodde. I stedet ble jeg plassert sammen med annen atferdsforstyrra ungdom.

Nå sitter Jo-Henrik på hybelen i Tromsø og lurer på hva framtida vil bringe. Siden han hoppet av skolen som 18-åring har han hatt seks jobber. Han har brukt 40 000 kroner på å ta førerkort, men fortsatt ikke fått det. Sist han strøk på oppkjøringa var det fordi han kjørte for fort og lå for nær en traktor. Sensor sa at han hadde problemer med oppfatning og bearbeiding av synsinntrykk. Jo-Henrik har noen drømmer, men tør ikke helt tro på dem:

- Å gå 10. klasse om igjen hadde vært fint. Og hvis NAV kunne hjelpe meg å få lappen, så kunne jeg kanskje få meg en budbiljobb? Kanskje jeg kunne kjøre aviser i innlandet om natta, når det ikke er så mye trafikk?

Han reiser seg, går bort til kjøleskapet og henter ut ei flaske Pepsi Max.

- Jeg venter på attføring, men regner med at det går mot uføretrygd.

- Disse ungene har selvfølgelig alltid eksistert. I gamle dager ble de sett på som dumme, bråkmakere eller i beste fall bare litt rare. Dessverre mottar vi mange henvendelser fra ungdom og unge voksne som fortsatt opplever dette og forteller om triste liv. Funksjonsproblemene gir spin-offs som depresjon, angst og aggresjon. Vi hører stadig om dem som er feildiagnostisert med ADHD, forteller nestleder i NLD-foreningen, Gøsta Thommesen. Leder Sónia Gjesdal nikker. Sammen med ei gruppe foreldre startet hun foreningen i 2007. Målet er å spre informasjon og gjøre NLD mer kjent, i tillegg til å være et fellesskap for foresatte og de som selv har syndromet.

- Bare det å finne et fellesskap hvor du kan lette på trykket og folk skjønner hva du strever med, har terapeutisk effekt. Det er ikke noe poeng å innta en offerrolle, men det er ingen tvil om at det er en lei og seig kamp å nå fram i systemet. Fordi betegnelsen er så ny og fagpersoner ikke har lært seg å oppdage barna ennå, må vi ofte selv forklare fagfolk i PPT, BUP og lærere hva det dreier seg om. Det kan være tøft, sier Thommesen, som i likhet med Gjesdal er forelder til et NLD-barn i skolealder.

- Dessverre inngår ordet «lærevansker» i betegnelsen. Det er et skrekkelig begrep som får deg til å tro at NLD skjer på det pedagogiske plan, mens denne funksjonsnedsettelsen er livsgjennomgripende, sier Thommesen, som mener navnet er med på å gjøre det vanskelig å få hjelp.

- Jeg har opplevd lærere si at «jeg har ett mandat, og det er å lære dem fag», legger Gjesdal til.

- Skolen og PPT er innrettet på at fag er deres fokus, men sammen med familien er faktisk skolen et barns viktigste sosiale arena. Greit nok at skole er læring, men i honnørordene om norsk skole heter det også at alle barn skal ha sosial tilhørighet, påpeker Thommesen.

- Jeg var på russeball i går - alene! Og jeg hadde det gøy. Jeg danset til og med!

Klokka er bare ti dagen derpå, men fra sofaen stråler Maria Gerstad (18) opplagt. Fra den andre siden av salongbordet smiler mamma Freya enda bredere enn datteren. Hun er stolt. Hun vet hvor mye det kostet Maria å komme seg av gårde kvelden før. Hun er lettet. Ikke over at Mia kom edru hjem allerede klokka 23, men over at hun i tillegg til å takle den sosiale sammenkomsten faktisk har hatt det gøy!

Siden tidlig på ungdomsskolen har Maria fortalt at hun har følt seg ikke-eksisterende, usynlig, ja, som en død, blant sine jevnaldrende.

- I forkant av festen tenkte jeg jo på alt fra hvor jeg skulle gå inn, hvor jeg skulle henge jakka mi, hvor jeg skulle sitte... Det letteste hadde vært å bli hjemme, samtidig vet jeg at det hadde vært som å gå tjue skritt tilbake.

Maria har et godt ordforråd, er flink til å snakke for seg og ta konkrete beskjeder, men når det kommer til å tolke de visuelle sidene ved tilværelsen - som sosiale koder, rom og retning og beskjeder i overført betydning - får hun problemer.

Når mamma Freya Gerstad skal beskrive Marias sterke sider, framhever hun hennes sterke empati, sans for humor og godt utviklede forståelse for sarkasme.

- Vel, sier Mia med et smil når moren er ferdig.

- Av og til skjønner jeg sarkasmen, men ikke alltid.

Maria har halvlangt hår, perlekjede over tettsittende lyseblå genser og olabukser. Hun er usedvanlig veltalende, alderen tatt i betraktning. Ellers framstår hun som ei vanlig tenåringsjente. Det vil hun også aller helst være, men siden barneskolen har hun visst at hun ikke er det. Da fortalte foreldrene henne at hun hadde NLD - Nonverbale lærevansker.

- Da skjønte jeg at det var noe spesielt med meg. Ikke nødvendigvis noe negativt, men noe som gjorde meg annerledes. Noe som gjorde at mens alle andre kunne klatre i trær og hoppe strikk, måtte jeg bruke masse energi bare på å finne ut når jeg skulle hoppe. Noe som forklarte hvorfor jeg satt og gråt over enkel matte som pluss og minus, flere år etter at de andre var ferdig med det. Tenk at jeg klarte å bestå praktisk matte på videregående til slutt!

Til våren er Maria russ.

- Jeg innrømmer at jeg ser fram til å bli ferdig nå. Jeg begynner å bli sliten. Jeg er så lei av drøfting og analyse, det er noe herk! Jeg er flink til å pugge og gjenfortelle, men at alt skal drøftes og analyseres betyr at jeg alltid må ha to tanker i hodet på en gang. Da oppnår jeg aldri bedre enn karakteren tre. Min styrke er å skrive fortellinger. Da får jeg ofte fem. Men på videregående skal man visst ikke bruke fantasi. Det går jo bare i analyse. Greit nok for dem som har analytiske hjerner, men ikke for oss andre. I tillegg er det så mye annet på skolen som tar energi og gjør meg stresset eller forvirret. For eksempel hvis en lærer gir meg en uklar beskjed om hva jeg skal gjøre.

- Å spille, spiller , har spilt...

Det er tirsdag morgen. I et bolighus utenfor sentrum av Haugesund har Solmøy Saltveit (36) brettet den rosa duken til side og plassert stearinlyset slik at to ringpermer og en datamaskin får plass på spisebordet. Nå noterer hun for harde livet, mens sønnen Adrian (12) bøyer verb. Etter å ha kjempet for at Adrian skal få tilrettelagt undervisning i vanlig skole helt siden han startet i første klasse, tok hun i høst selv over undervisningen av sønnen. Siden 27. oktober har sjetteklassingen gått på en skole som får plass i et skap i skjenken hjemme i stua.

- Jeg merker allerede stor forskjell på ham. Han smiler mye, og fungerer stadig bedre sosialt.

Adrian følger samme pensum som sjetteklassinger i den offentlige skolen, men undervisningen er tilpasset hans måte å lære på. De to ringpermene som ligger oppslått på bordet inneholder henholdsvis mammas læreplan og -materiell - og Adrians oppgaver og diplomer for godt utført arbeid. Noe av det han er mest stolt av, er å ha lært seg alle Norges fylker og fylkesvåpen utenat. Men akkurat nå er det altså bøying av verb som er utfordringen. Først verb som forteller hva Adrian liker å gjøre, nå er det tid for et par som forteller hva han ikke liker:

- Nå går jeg på kjøkkenet og henter et glass isvann, så kan du skrive «skrive» så lenge, sier Adrian. På vei ut av stua ramser han opp hva mamma har å gjøre mens han er borte:

- Å skrive, skriver, skrev, har skrevet, hadde skrevet, skal skrive.

- Adrian bruker uforholdsmessig mye energi på å skrive fordi blyantgrepet ikke er naturlig for ham, forklarer Solmøy.

- Store bokstaver går greit, men løkkeskrift blir for smått og knudrete, både å skrive og lese.

Den første tida som sønnens lærer brukte hun på å kartlegge hva han hadde lært i løpet av fem år i offentlig skole. Det viste seg at han hadde store kunnskapshull.

- Jeg måtte starte med alfabetet. Adrian trenger dessuten «tolk» i situasjoner som er helt vanlige for oss andre. Hittil har skolen krevd så mye at han har hatt lite overskudd til sosialt liv, men etter at vi begynte med hjemmeskole er han jevnlig sammen med jevnaldrende, så nå går det også mye bedre, smiler hun.

Solmøy Saltveit oppdaget at det var «noe» med hennes yngste sønn allerede da han var seks måneder. Han var vár for inntrykk, trakk seg unna andre mennesker og snakket seint. Fire år gammel ble han utredet av BUP og fikk diagnosen «uspesifisert gjennomgripende utviklingsforstyrrelse». For tre år siden fikk han diagnosen barneautisme/Aspergers syndrom. Psykologspesialisten som utredet ham, slo fast at han hadde nedsatte rom-retningfunksjoner, dårlig finmotorikk, vanskeligheter med sosial kontakt og kommunikasjon, med organisering og oversikt og med matematikk. I fjor kom Saltveit over boka til Eckhoff og Urnes om nonverbale lærevansker. Da følte hun endelig at brikkene falt på plass:

- Jeg kjente ham så godt igjen. Adrian har normalt evnenivå, men forstår ikke mellommenneskelige signaler. Han er avhengig av forutsigbarhet, oversikt og trygghet for å lære og ha gode dager. Egentlig er det enkelt: Gi ham en dagsplan, for eksempel gjennom å opplyse klart og tydelig hva dagen skal inneholde, sørg for at rommene hvor elevene skal være er ledige og forsøk å unngå vikarbruk og andre overraskelser. Og la ham få litt fred når han blir stresset!

Hun sukker.

- Jeg skulle ønske at begrepet nonverbale lærevansker hadde vært mer kjent. Når et problem får et navn, må det tas til etterretning. Hvis skolen hadde brukt begrepet NLD, så hadde de kunnet ta fram kofferten med den riktige bruksanvisningen og hjulpet Adrian - og mange flere.

Det finnes ennå ingen undersøkelser som viser hvordan NLD-ere klarer seg som voksne og i yrkeslivet. Psykolog Anne-Grethe Urnes mener det er fullt mulig å legge til rette for et godt arbeidsliv, dersom den enkelte og omgivelsene er bevisst betydningen av struktur og støtte. Samtidig sier hun at kontorlandskaper og vår tids krav om fleksibilitet og omstillingsevne ikke er ideelt for mennesker med NLD.

- Slike omgivelser vil lettere gi stressreaksjoner og føre til fortvilelse, sier hun.

18 år gamle Maria kjenner begge disse følelsene. Likevel smiler hun bredt når hun får spørsmål om hvordan hun ser på framtida:

- Lyst. Fordi så mange voksne har sagt til meg at det kommer til å bli lettere, og det tror jeg er riktig. Voksne snakker ikke i koder, sånn som særlig jenter gjør. På videregående har de fleste heldigvis kommet over det stadiet, så jeg har det bedre. Når jeg er ferdig med skolen kan jeg dessuten velge selv hvem jeg vil være sammen med. Jeg kan velge andre som har samme interesser som meg.

Marias plan er å reise et år på folkehøyskole, før hun drar til England for å studere manusforfatterskap for film og TV.

- Jeg er ganske god til å skrive, skjønner du!

- Men er det ikke skummelt for deg å reise ut alene, uten å vite noe om hva som venter?

- Jeg blir litt nervøs av å tenke på det. Men hva slags liv får jeg hvis jeg sitter her til jeg er 35? Da skjer det i hvert fall ingen ting! Noen ganger må jeg bare gi meg selv et spark i rumpa. •

rja@dagbladet.no