I Dagbladet Magasinet 6. februar filosoferer Erling Dokk Holm over noe jeg skrev for tre måneder siden. Han får min bruk av eksemplet politipatruljering på Karl Johan i debatten om datalagringsdirektivet (DLD) til å bli «begynnelsen på slutten av det liberale demokratiet». Angivelig fordi jeg ikke ser forskjellen på det offentlige og private rom.

DLD-DEBATTEN preges ikke av mangel på store ord, noe Dokk Holms kommentar illustrerer. Redeligheten er det litt verre med. Han kunne med fordel ha nevnt bakgrunnen for min eksempelbruk i november, nemlig gjentatte påstander om at en implementering av DLD betyr rettsstatens slutt.

Dette fordi man angivelig opphever prinsippet om uskyld til det motsatte er bevist. Jeg pekte på at en pålagt og noe forlenget registrering av trafikkdata slik sett ikke er vesensforskjellig fra en rekke lovlige aktiviteter og tiltak der uskyldige blir overvåket i tilfelle noen skulle gjøre noe galt. Samtidig som det virker preventivt.

Politi på gata er ett eksempel. Fotobokser langs veiene et annet. De færreste mener at Norge av den grunn ikke lenger er en rettsstat.

Skillet mellom det offentlige og private rom er en annen debatt. Romavlytting er vel det alvorligste eksemplet på storsamfunnets invadering av privatsfæren.

JEG MINNER OM at det var Arbeiderpartiet som i 2005 fikk hindret den omfattende utvidelsen av adgang til slik avlytting som justisminister Odd Einar Dørum foreslo med eksplisitt støtte fra Venstres landsmøte.

I Dagbladet 9. februar omtaler Jan Omdahl to forskningsprosjekter i EU-regi som til sammenligning gjør DLD til «bare blåbær». Ut fra det jeg leser, har han åpenbart et poeng.

DLD-motstandere kaster seg allerede på og antyder at et ja til DLD baner veien for at disse prosjektene blir politiske realiteter. Jeg vil snu på det.

Når det ropes opp om Stasi-samfunn, rettsstatens død og slutten på det liberale demokratiet når vi diskuterer DLD, hvor blir kraften i argumentene av når vi virkelig trenger dem?