Interessant, men ujevnt forsøk på å rehabilitere Gil Scott-Heron.
Send tips til Dagbladet.no MMS/SMS: 2400 Tlf: 2400 0000 e-post: 2400@db.no
«I'm New Here»
- Artist: Gil Scott-Heron
- Plateselskap: XL/Playground
ALBUM: Svart-hvitt omslagsbilde, kredible coverlåter - jepp, det er den velkjente Rick Rubin-metoden i aksjon igjen, enda en rehabilitering av en sliten helt.
Kan man så gjøre «protorapperen» Gil Scott-Heron relevant igjen, gjenopprette kontakt med fortida samtidig som man inntar samtida?
Albumet oppleves som konstruert og ganske stivbeint i sitt ivrige forsøk på å gi Heron en slags moderne, oppkuttet grime-innramming.
Det er et låtfattig album, dens fragmenterte framtoning egner seg først og fremst til å framheve de få virkelig gode sangene her.
Nydelige øyeblikk oppstår, som den nakne, streite kassegitarversjonen av tittelsporet (en Smog-låt) og den bredformaterte blues/soul/jazz-øvelsen «I'll Take Care Of You».
Noen av bluesrapinnslagene har også en brumlende, skakkjørt skjønnhet som gir assosiasjoner til Tom Waits og åpningssekvensen i «The Wire» — legger man Scott-Herons mangeårige rusmisbruk og elendighetshistorie til i regnestykket, har han vært noe av en Bubbles-figur på sine eldre dager.
Men for det meste blir det «fascinerende» og «interessant», og produsentenes gode idé er litt for forelsket i seg selv til at dette kan bli et viktig og karrieregjenopprettende mesterverk.
Kan man så gjøre «protorapperen» Gil Scott-Heron relevant igjen, gjenopprette kontakt med fortida samtidig som man inntar samtida?
Albumet oppleves som konstruert og ganske stivbeint i sitt ivrige forsøk på å gi Heron en slags moderne, oppkuttet grime-innramming.
Det er et låtfattig album, dens fragmenterte framtoning egner seg først og fremst til å framheve de få virkelig gode sangene her.
Nydelige øyeblikk oppstår, som den nakne, streite kassegitarversjonen av tittelsporet (en Smog-låt) og den bredformaterte blues/soul/jazz-øvelsen «I'll Take Care Of You».
Noen av bluesrapinnslagene har også en brumlende, skakkjørt skjønnhet som gir assosiasjoner til Tom Waits og åpningssekvensen i «The Wire» — legger man Scott-Herons mangeårige rusmisbruk og elendighetshistorie til i regnestykket, har han vært noe av en Bubbles-figur på sine eldre dager.
Men for det meste blir det «fascinerende» og «interessant», og produsentenes gode idé er litt for forelsket i seg selv til at dette kan bli et viktig og karrieregjenopprettende mesterverk.
Anbefal artikkelen via e-post
Anbefal artikkelen via mobil
Skriv ut artikkelen