PETTER NORTHUG er definitivt typen som overlever en feil i den norske smørebua, selv om det ikke akkurat så slik ut i noen triste minutter i går. Da oppførte Petter seg plutselig som en klisje av den urgamle, slagne norske langrennsløperen; han som løp rett til skogs etter nederlaget og holdt seg unna folk til sinnet sånn nogenlunde var blåst bort.

Sinna er Petter sikkert fortsatt, men resten av de tåplige ritualene kler ham dårlig. For gutten som mer enn noen andre har modernisert nasjonalsporten vår, forbindes sjelden med dårlig stil.

SÅ var det heller ikke Petter som omsider kom tilbake etter fiaskoen og klaget på dårlige ski. Det var ikke nødvendig. Skyldfordelingen var forlengst avgjort. En av de beste smørerne hadde visst blitt litt for ivrig i forsøket på å toppe egen suksess med skiprepareringen til Marit Bjørgens gode løp noen timer før og testet noe han ikke skulle teste. Alle de førolympiske smurningsprosjektene i alvorlig vitenskapelig innpakning ble med ett redusert til en enkel menneskelig feil.

Manuell bearbeiding av strukturen etter den siste glideren er ellers noe ganske nytt i skivitenskapen, og denne gangen altså litt for nytt. Noen riller for mye og så var Petter Northug egentlig sjanseløs i årets hittil viktigste renn. Eller?

NORSK skismurningshistorie fortelles som regel i et enkelt språk illustrert med svart/hvitt bilder. I hvert fall i nedgangstider. Selv utstyrt med dokumentasjon fra denne lille sportens største fagmiljø, er det grunn til å være litt mer enn vanlig skeptisk til slik etterpå-informasjon. I hvert fall for Petter og de andre norske løperne som fort skal ut å konkurrere med de samme skiene igjen.

Det er forskjell på å skaffe seg nødvendig kunnskap gjennom systematisk etterarbeid og det å bruke denne kunnskapen om utstyr til å forklare resultatene i en sport som alltid avhenger av utøverne selv.

Det gjør at norsk langrenn ikke skal gå i svart over denne fiaskoen eller klamre seg til rekken av triste nasjonale smurningshistoriene. Det funker ikke. La oss heller høre fortellingen om glade vinnere enn om dårlige ski.

DA er det en ok tilfeldighet at den norske skitabben kom samtidig med at en amerikaneren Seth Wescott vant OL-gull i snowboard cross iført fritidsskjorte og vid olabukse.

Sammen med landsmannen Nate Holland har Seth frontet fordelen med en avslappet klesstil i bakken framfor å tjene hundredeler på trange, moderne toppidrettsdrakter. I brettmiljøet gir slik kulturell markering mer troverdighet enn den fartsfordelen draktene byr på.

- Mange leter etter en unnskyldning for å konkurrere med trangere klær, men jeg er er en snowboarder tvers igjennom, forklarte Nate Holland denne saken rett før finalen i natt.

Troverdighet framfor medaljer altså; selv om det ikke-perfekte utstyret holdt til gull for amerikanerne likevel.

DET gjør det kanskje for Petter Northug også når skiene er tilbake på vanlig nivå og kroppen er enda bedre i neste konkurranse. Men først skal Helene Olafsen prøve seg som amerikanerne i den samme kule snowboard løypa i kveld.

Den konkurransen må du få med deg. En av vinter-OLs nyeste grener er fortsatt herlig idrett uten tilgjort romteknologi uten glid og nederlag som bare kan bearbeides alene til skogs.

Når buksa bare blir vid nok, er det visst plass til litt mer av det som fortsatt gjør toppidrett  verdt å se på.