FILM: Puh. Det er fremdeles mulig å skape overbevisende kjærlighetshistorier på film. Etter en årrekke der Hollywood har dyttet på oss den ene anemiske romantiske komedien etter den andre kommer endelig en romanse som er mulig å kjøpe, der de amorøse to har utstråling hver for seg og enda mer sammen.

De er tegnet, og de er frosker. Og idet de danser sin første, keitete dans i måneskinnet, er vanskelig å holde tilbake et tilfreds sukk.

Vri på eventyret

«Prinsessen og frosken» er en tegnefilm slik tegnefilmer pleide å være, todimensjonal, håndtegnet, produsert av Disney og befolket av en helt og en heltinne og et assortert utvalg syngende dyr.

Det har vært mye ståhei rundt filmen på forhånd fordi hovedpersonen Tiana er Disneys første afroamerikanske heltinne. Dog ikke særlig lenge: Tiana må kysse en frosk som er en forhekset prins, nærmere bestemt prins Naveen fra det ubestemmelig orientalske landet Maldonia — men i stedet for at frosken blir en prins, blir Tiana en frosk.

Det hele er en del av den intrigespillet til den diabolske voodoo-mesteren Dr Facilier og hans svært selvstendige skygge, en av disse driftige Disney-skurkene som får det til å se veldig gøy ut å være ond.

Svingende sørstatslyd

Forvandlingen og forvirringen foregår i 20-tallets New Orleans, og Disneys film er en kjærlighetserklæring til den druknede byen. Jaga jazzrytmer pulserer gjennom «Prinsessen og frosken», og komponist Randy Newman spiller på sørstatenes musikalske arv gjennom et gospelsyngende kor av flamingoer og en ildfluesverm med sans for bluegrass.

Restaurantene og klubbene lever og gløder gjennom tåka, ildfluer skinner i den blågrønne sumpen, trikker med lysende øyne smyger seg som forvokste kålormer gjennom tussmørket. Men Tiana tar ikke del i moroa. Hun skal tjene penger og starte restaurant, sette sin egen drøm ut i livet og hylle sin falne far, som også var kokk.

Fusentasten prins Naveen er en glad laks og levemann som må finne seg en rik brud etter at foreldrene hans har smekket igjen skattkisten, og som har kastet sitt blikk på Tianas meget blonde barndomsvenninne Charlotte. Han står for alt vår kvinne forakter. Inntil videre.

Modent for barn

Midt i alt halloien med mardi gras-parader og magiske amuletter og trompetspillende alligatorer er «Prinsessen og frosken» en moden film. Selv om rasemotsetningene som ville ha martret den virkelige Tianas liv er tonet kraftig ned, bryter livets realiteter inn i historien på en annen måte enn vi er vant til fra Disney.

Tiana innser at faren hun forgudet var utslitt av arbeid og fattigdom og aldri fikk gjort det han egentlig ville. Naveen kommer frem til at han må gifte seg av kjærlighet, for så å skjønne at også dét kan ha en høy pris. Det settes endog spørsmålstegn ved den vedtatte Disney-sannheten om at du får alt du vil ha om du ønsker deg det av en stjerne. For en stakket stund, i det minste.

Halvmotivert

Her og der er det slinger i jazzen. Den siste tredjedelen av filmen er for heseblesende; det ene halvmotiverte actionopptrinnet avløser det andre og litt for mange knuter skal gå opp samtidig. Men et og annet surt kvekk til tross: Denne frosken er verd å kysse.