Leif & The Future (melankolsk synthrock, Internasjonalen)

 
Her er et band som viser hvordan Bylarms funksjon nå ikke først og fremst er som trampoline for nye band, men som et rent trappetrinn.

Leif & co. kommer til Bylarm med Urørt-finaleplass bak seg og en fin single i «Let You Go», og bruker disse dagene til å gni det inn.

Og de gjør det bra ­— veldig bra.

Bandet viser langt større bredde enn den for så vidt representative radiolåta tilsier.

Det er synthdominert gitarrock med pophjertet utenpå jakkeslaget, men melankolien er av den lette, luftige sorten, det er som om de langt på vei har forkastet mye av det svartsinnet som preger postpunktradisjonen de gresser på.

Så når de avslutter med noe som kunne passert som en Big Star-ballade covret av Jesus & Mary Chain, understreket de bare sin egen gode smak og at de har evne til å sikte dypere og høyere enn opplagte og tidsriktige sjangerklisjeer.

Anmeldt av Sven Ove Bakke 

Karin Wright (rocka honky tonk, Herr Nilsen)

Hun nærmer seg 50 og er blant de eldste Bylarm-artistene, men også en av de tøffeste og råeste.

At hun etter to gode plater fortsatt er nesten ubeskrevet, er en skam med tanke på hvor mye krutt og levd liv som bor i dama — og hvor ubesværet hun når toppen i et imponerende stemmeregister.

Wright er sjøl en god låtskriver, men treffer også godt på coverfronten — som en «Wasted Time» mer sjelfull enn jeg kan huske å ha hørt på denne siden av Eagles.

Slipp denne skjulte skatten inn i varmen!

Anmeldt av Øyvind Rønning

Social Suicide (punk, Sub Scene)

Det ferske hardcore-foretaket Social Suicide har fått mange verbale klapp på skuldrene den siste tiden.

Ungguttene viser allerede nå et godt håndlag med låtskriverfaget.

Materialet fremstår både dynamisk, skarpskårent og ikke minst energisk.

Det er mer eller mindre full tenning fra første spadetak, noe som kan fremstå litt ufokusert til tider.

Men når bandet finner ut hvor man skal legge seg i løypa og hvilke partier det lønner seg å sette gasspedalen i bunn, kan det virkelig bli fintfolk av Social Suicide.

Anmeldt av Torgrim Øyre

Skjelvekommode (støycountry på norsk, Bylarmteltet)

Skjelvekommode er kanskje et fikst bandnavn, men prosjektet til den «moderne bygdeoriginalen» Frank Tønnesen fra Sokndal og rockeren Frode Strømstad er ikke helt forløst.

Strømstad gjør mer av seg i bandet I Was A King og Tønnesen er bedre som sitt alter ego Tønes.

Det virker som om motivet for sideporosjektet er at Tønnesen har lyst til å bråke og være litt Jason & The Scorchers, men de underfundige og rare tekstene kommer mer til sin rett i en enkel setting der ordene er viktigere enn formen.

Anmeldt av Øyvind Rønning

Manheads (stoner rock, Tilt)

Den grovkornede og seige riffrocken til bergenskollektivet Manheads har absolutt noe for seg.

Bandet har et godt grep om Kyuss-arven og skriver låter som både røsker godt i nakkemuskulaturen og fenger øregangene, der de bukter seg frem mellom velkalibrerte gitarharmonier og gyngende riff.

Selv om det er lite å si på fremføring, spiller få av de eksterne faktorene på lag.

Lyden er grøtete og spiss og lokalet nesten tomt. Manheads kommer garantert sterkt tilbake under bedre forhold. Det fortjener de.

Anmeldt av Torgrim Øyre