Lørdag gikk jeg mitt første skirenn på førti år, under mottoet: Det viktigste er ikke å vinne, men å unngå å pisse i buksa, skriver KJETIL ROLNESS i denne kommentaren.
Send tips til Dagbladet.no MMS/SMS: 2400 Tlf: 2400 0000 e-post: 2400@db.no
JEG HAR BLITT LURT. Lurt til å melde meg på Birkebeinerrennet, som jeg hittil har holdt meg unna for ikke å bli forvekslet med næringslivsledere plaget av førtiårskrise, konkurransemani, dødsangst og generell mangel på livsmening.
Men kanskje tilhørte jeg allerede i målgruppa. Jeg liker å løpe. Langt. Ofte. Uten grunn. I fjor fikk jeg også lyst til prøve motbakkeløp, en sportsgren for de virkelig spesielt interesserte, der du betaler flere hundre kroner for gjøre noe som ellers er gratis. Til gjengjeld har du det vondt underveis og slipper utsikten. Vel framme, med melkesyre tytende ut av øra, får du en stygg T-skjorte og en banan i premie.
Grefsenkollen Opp starter ved naturperlen Sinsenkrysset. Jeg utfordret en venn til å bli med. Han svarte med det selvfornøyde smilet som bare gamle juniorskiløpere fra Oslo vest kan oppdrive: Greit, hvis du stiller i Birken! Avtale, svarte jeg uanfektet. Også av elementær matematikk. 4,5 km til fots mot 54 km på ski, med 3,5 kilos sekk? Sannsynligvis den dårligste dealen jeg har gjort uten promille. Men på et visst nivå av entusiasme er det nettopp det mosjon handler om: Å svette seg inn i en tankeløs tilstand av lykke.
FUCKING HAKADAL. Så der befant jeg meg, sist lørdag, grytidlig om morgenen, på et gudsforlatt jorde nord for Nittedal. Det var femten minusgrader, ingen steder å varme seg, pusten sto som røykskyen fra et sykehusvaskeri. En seiglivet forkjølelse surklet illevarslende i brystet, og jeg hadde på meg den tynneste, trangeste og teiteste drakten jeg noensinne har båret utenfor showbiz.
Men også dette showet must go on. Det er nemlig ikke bare å debutere i Birken. Du må sørge for lavest mulig nummer på brystet. Eller rettere sagt: unngå å havne i bakleksa allerede før start, henvist til vanskelige føreforhold (særlig om sola står på), løyper maltraktert av ti tusen løpere, og uendelige sporbytter, siden det ikke nytter å rope «Løype!» til deltakere fra Eritrea eller det lokale husmorlag. Har du litt form og ferdigheter, må du gå seedingrenn. For eksempel Holmennkollen Skimaraton, før kjent som Holmenkollmarsjen. Og - pang! Der gikk starten på mitt første skirenn på førti år.
KNAUSGÅRD (som jeg er veldig glad for å kunne nevne i denne sammenhengen) kunne ha skrevet ganske mange sider om min forrige skitur med tidtagning. På forhånd var jeg ikke bare spent og nervøs, men også alvorlig pissetrengt. Deltakerne skulle stå på rekke og vente. Jeg turde ikke forlate plassen av frykt for å komme for sent til start. Like før det var min tur, greide jeg ikke å holde meg lenger. Varmen sildret langs benet, skammen veltet opp i ansiktet. Ingen merket noe, men jeg gikk som besatt av ren fortvilelse. For å få det overstått. Det ble seier i min klasse. (Vi snakker om et ekstremt lokalt barneskirenn.) Oppskriften kunne jo friste til gjentakelse, men jeg stolte ikke helt på urinens stimulerende virkning over 41 kilometer i sprengkulde.
Men mye kan gå galt under forberedelse til utrolig viktige turrenn. Min venninne, en nyfrelst supermosjonist i moden alder, hadde husket alt før start i Hakadal. Å feste en koffeeintabelett til pulsklokka. Å tape en liten tube energy gel med tape til hver av underarmene. Men plutselig sto hun i startområdet med et ukjent par ski. Full fart tilbake til bussen for å bytte. Heldigvis unngikk hun å møte eieren, men googlet siden navnet på skiposen. Vedkommende var aktuell med en radiodokumentar om desperate 40-åringer som begynner å trene. Ironiens løyper er uransakelige.
EN STOLT HÆR av høymotiverte mislukere glir på geledd, langs åtte maskinpreparerte spor, over slake bakker, i åpent landskap badet i morgensol. Et vakkert syn på årets flotteste vinterdag! Kroppen føltes bra, utstyret var i orden. Jeg hadde storhandlet på en av hovedstadens tre seriøse skisjapper, de som får kundene til å betale for å bære butikkens navn på lua. Jeg hadde klær med mer avansert teknikk og bedre pusteegenskaper enn meg selv. Jeg hadde sokker med polstringssoner og klimaregulering. Progressive racinghansker med formsydd grep og silkonprint. Lettvekts superundertøy med flate sømmer, slett fiberstruktur og unik kanalstrikk. Hyperelastisk, halvfuturistisk konkurransedress i to deler. Ingen heldrakt. Jeg innbilte meg dermed å unngå stigmaet kondomdress.
Og selvsagt var skiene preppa av proffene. Full pakke med cerapulver og fiks ferdig festesmurning. Som å få kokken til å mate deg på restaurant! Og med pris deretter. Men likevel - innover Nordmarka greide jeg ikke påføre whiplash på noen løper foran meg. Muligens var glien litt bedre enn gjennomsnittet, men ikke mer. Derimot var det ingen som slo meg i å fnyse snørr og harke opp gørr.
Å KUNNE SKYLDE PÅ SYKDOM er trøstende når man forbigås av kortvokste kvinner, tilårskomne menn, feite fyrer i våtdrakt (eller noe som ligner), slitere med sært løpesett og raringer med oppbrettede bare armer, gul anorakk og skoovertrekk. Den siste mentale knekken kom ved matstasjonen på Kikut. Lang kø fram til bordet. Der står fire gutter og fniser fordi de har gått fri for vann til saften. Forbanna hiver jeg meg på tvers av kjøreretningen over til motstående bord. Kø der også. Da jeg endelig får min sportsdrikk, glipper begeret ut av hånda og jeg må vente på nytt. Men det var en fin dag i marka.
Jeg gav etterhvert faen. Som Northug på femtenkilometer?n. Bare snakk om å komme i mål med verdighet. Men det ville ikke arrangøren ha noe av. Etter fiskebeinstråkking uten feste fra Tryvann til Frognerseteren kom en idiotisk utforbakke som endte i en krapp høyresving, trolig for å sende flest mulig løpere til den siste hvile i en grop av løssnø. Og på toppen, etter en ny bratt motbakke i håpløs sukkersnø, ventet selvfølgelig en fotograf. Det skulle tas offisielle bilder av samtlige deltakere i det de så ut som døende dansker. Da jeg scannet fotoene på nettet, skjønte jeg omsider at kjerringa med lavt tyngdepunkt faktisk var meg selv i ferd med å fullføre et skirenn. En halv time etter kompisen med gliset.
Seedingen ble lite å skryte av. Dermed bærer det til Lillehammer og nytt forsøk på «Søre Ål-runden», et arrangement som i mine øre har samme klang som Brokelandsheia-dagene eller Bygdemusikkfestivalen i Krødsherad. Men slik er livet som vordende Birkebeiner. Det er ikke bare et renn. Det er en flere måneders pakketur med stadig nye prøvelser, også for ens familie. Kanskje går det bra til slutt. Det eneste man ikke må gjøre, er å stoppe og spørre «Hvorfor?»
Men kanskje tilhørte jeg allerede i målgruppa. Jeg liker å løpe. Langt. Ofte. Uten grunn. I fjor fikk jeg også lyst til prøve motbakkeløp, en sportsgren for de virkelig spesielt interesserte, der du betaler flere hundre kroner for gjøre noe som ellers er gratis. Til gjengjeld har du det vondt underveis og slipper utsikten. Vel framme, med melkesyre tytende ut av øra, får du en stygg T-skjorte og en banan i premie.
Grefsenkollen Opp starter ved naturperlen Sinsenkrysset. Jeg utfordret en venn til å bli med. Han svarte med det selvfornøyde smilet som bare gamle juniorskiløpere fra Oslo vest kan oppdrive: Greit, hvis du stiller i Birken! Avtale, svarte jeg uanfektet. Også av elementær matematikk. 4,5 km til fots mot 54 km på ski, med 3,5 kilos sekk? Sannsynligvis den dårligste dealen jeg har gjort uten promille. Men på et visst nivå av entusiasme er det nettopp det mosjon handler om: Å svette seg inn i en tankeløs tilstand av lykke.
FUCKING HAKADAL. Så der befant jeg meg, sist lørdag, grytidlig om morgenen, på et gudsforlatt jorde nord for Nittedal. Det var femten minusgrader, ingen steder å varme seg, pusten sto som røykskyen fra et sykehusvaskeri. En seiglivet forkjølelse surklet illevarslende i brystet, og jeg hadde på meg den tynneste, trangeste og teiteste drakten jeg noensinne har båret utenfor showbiz.
Men også dette showet must go on. Det er nemlig ikke bare å debutere i Birken. Du må sørge for lavest mulig nummer på brystet. Eller rettere sagt: unngå å havne i bakleksa allerede før start, henvist til vanskelige føreforhold (særlig om sola står på), løyper maltraktert av ti tusen løpere, og uendelige sporbytter, siden det ikke nytter å rope «Løype!» til deltakere fra Eritrea eller det lokale husmorlag. Har du litt form og ferdigheter, må du gå seedingrenn. For eksempel Holmennkollen Skimaraton, før kjent som Holmenkollmarsjen. Og - pang! Der gikk starten på mitt første skirenn på førti år.
KNAUSGÅRD (som jeg er veldig glad for å kunne nevne i denne sammenhengen) kunne ha skrevet ganske mange sider om min forrige skitur med tidtagning. På forhånd var jeg ikke bare spent og nervøs, men også alvorlig pissetrengt. Deltakerne skulle stå på rekke og vente. Jeg turde ikke forlate plassen av frykt for å komme for sent til start. Like før det var min tur, greide jeg ikke å holde meg lenger. Varmen sildret langs benet, skammen veltet opp i ansiktet. Ingen merket noe, men jeg gikk som besatt av ren fortvilelse. For å få det overstått. Det ble seier i min klasse. (Vi snakker om et ekstremt lokalt barneskirenn.) Oppskriften kunne jo friste til gjentakelse, men jeg stolte ikke helt på urinens stimulerende virkning over 41 kilometer i sprengkulde.
Men mye kan gå galt under forberedelse til utrolig viktige turrenn. Min venninne, en nyfrelst supermosjonist i moden alder, hadde husket alt før start i Hakadal. Å feste en koffeeintabelett til pulsklokka. Å tape en liten tube energy gel med tape til hver av underarmene. Men plutselig sto hun i startområdet med et ukjent par ski. Full fart tilbake til bussen for å bytte. Heldigvis unngikk hun å møte eieren, men googlet siden navnet på skiposen. Vedkommende var aktuell med en radiodokumentar om desperate 40-åringer som begynner å trene. Ironiens løyper er uransakelige.
EN STOLT HÆR av høymotiverte mislukere glir på geledd, langs åtte maskinpreparerte spor, over slake bakker, i åpent landskap badet i morgensol. Et vakkert syn på årets flotteste vinterdag! Kroppen føltes bra, utstyret var i orden. Jeg hadde storhandlet på en av hovedstadens tre seriøse skisjapper, de som får kundene til å betale for å bære butikkens navn på lua. Jeg hadde klær med mer avansert teknikk og bedre pusteegenskaper enn meg selv. Jeg hadde sokker med polstringssoner og klimaregulering. Progressive racinghansker med formsydd grep og silkonprint. Lettvekts superundertøy med flate sømmer, slett fiberstruktur og unik kanalstrikk. Hyperelastisk, halvfuturistisk konkurransedress i to deler. Ingen heldrakt. Jeg innbilte meg dermed å unngå stigmaet kondomdress.
Og selvsagt var skiene preppa av proffene. Full pakke med cerapulver og fiks ferdig festesmurning. Som å få kokken til å mate deg på restaurant! Og med pris deretter. Men likevel - innover Nordmarka greide jeg ikke påføre whiplash på noen løper foran meg. Muligens var glien litt bedre enn gjennomsnittet, men ikke mer. Derimot var det ingen som slo meg i å fnyse snørr og harke opp gørr.
Å KUNNE SKYLDE PÅ SYKDOM er trøstende når man forbigås av kortvokste kvinner, tilårskomne menn, feite fyrer i våtdrakt (eller noe som ligner), slitere med sært løpesett og raringer med oppbrettede bare armer, gul anorakk og skoovertrekk. Den siste mentale knekken kom ved matstasjonen på Kikut. Lang kø fram til bordet. Der står fire gutter og fniser fordi de har gått fri for vann til saften. Forbanna hiver jeg meg på tvers av kjøreretningen over til motstående bord. Kø der også. Da jeg endelig får min sportsdrikk, glipper begeret ut av hånda og jeg må vente på nytt. Men det var en fin dag i marka.
Jeg gav etterhvert faen. Som Northug på femtenkilometer?n. Bare snakk om å komme i mål med verdighet. Men det ville ikke arrangøren ha noe av. Etter fiskebeinstråkking uten feste fra Tryvann til Frognerseteren kom en idiotisk utforbakke som endte i en krapp høyresving, trolig for å sende flest mulig løpere til den siste hvile i en grop av løssnø. Og på toppen, etter en ny bratt motbakke i håpløs sukkersnø, ventet selvfølgelig en fotograf. Det skulle tas offisielle bilder av samtlige deltakere i det de så ut som døende dansker. Da jeg scannet fotoene på nettet, skjønte jeg omsider at kjerringa med lavt tyngdepunkt faktisk var meg selv i ferd med å fullføre et skirenn. En halv time etter kompisen med gliset.
Seedingen ble lite å skryte av. Dermed bærer det til Lillehammer og nytt forsøk på «Søre Ål-runden», et arrangement som i mine øre har samme klang som Brokelandsheia-dagene eller Bygdemusikkfestivalen i Krødsherad. Men slik er livet som vordende Birkebeiner. Det er ikke bare et renn. Det er en flere måneders pakketur med stadig nye prøvelser, også for ens familie. Kanskje går det bra til slutt. Det eneste man ikke må gjøre, er å stoppe og spørre «Hvorfor?»
Anbefal artikkelen via e-post
Anbefal artikkelen via mobil
Skriv ut artikkelen