—Altså, Moheyldeen gjør ikke en flue fortred. Han bare prater. Jeg vet om et par andre som er mer ekstreme.Jeg pratet med en norsk muslim som hadde kontakter i mange miljøer. Nå ble jeg overraska: Mer ekstreme enn Moheyldeen Mohammad, mannen som hadde omtalt demokratiet i Norge som «Satans demokrati»? Jeg ble bekymra.
—Tror du de kan finne på noe tull, spurte jeg.
—Nei, er du dum? De er to stykker. Hva skal to stykker få til mot Norges befolkning på 5 millioner? Og hvordan skal de få til noe når de ikke har støtte i en eneste moské eller hos en eneste muslimsk leder i Norge?

Dette bildet av de muslimske radikalerne har jeg møtt hos mange av muslimene jeg har pratet med. Så langt er det ikke utført noen forskning på muslimsk radikalisme i Norge. Men i de muslimske miljøene er bildet entydig: Radikalerne finnes. Men de er ikke mange. Og de har ikke støtte i noe organisert miljø.

Vi kan tenke oss det slik: Det sitter en ung mann i en by på Østlandet. Når han går inn på en nettdebatt ser han hundrevis av innlegg som kritiserer islam og som hevder at muslimene er en trussel mot Norge. Han tenker: Nordmenn aksepterer ikke oss muslimer. Samtidig leser han om krigen i Afghanistan, og tenker at NATO og Norge kriger mot muslimer. Så ser han en forside i en tabloidavis som fremstiller hans elskede profet som en gris. Han blir fortvilet. Han går til sin lokale moské og lufter sin frustrasjon. Noe må gjøres! Men hva skjer? Imamen ber ham om å være tålmodig.

—Det beste vi kan gjøre er å være tålmodige. Vi skal gjøre godt, og vise nordmenn at vi ikke truer Norge. Vis tålmodighet, bror, og Gud vil belønne deg.

Den unge mannen blir frustrert. Forstår ikke moskeen at det nå er på tide å forsvare islam? Så han går inn nettet, på facebook eller andre sider. Der treffer han andre unge, i andre deler av Norge. De er også frustrert. De ønsker også å forsvare islam. Og de føler det samme: Moskeene gjør ikke nok. De er de ensomme radikalerne.

Etter demonstrasjonen mot karikaturene fredag 12.02 har «radikal islam» igjen fått oppmerksomhet i Norge. Moheyldeen Mohammad sto på Universitetsplassen foran 3000 mennesker og advarte mot at det kan komme et terrorangrep i Norge. Det har skapt debatt og frykt, og fått noen til å tro at dette var en styrkedemonstrasjon for «radikal islam» i Norge. Politisk redaktør i Aftenposten Harald Stanghelle hevder blant annet i en kommentar (15.02) at arrangørene «hadde til hensikt å utdype motsetninger, og definere muslimer som evig fremmede i de land man selv har valgt».

Men her tar Stanghelle feil. Det kunne Stanghelle forstått hvis han fulgt utviklingen i Facebook-gruppa som ledet opp mot demonstrasjonen (men som ble slettet av Facebook). Gruppa ble grunnlagt av Moheyldeen Mohammad. Profilbildet han brukte var av et brennende norsk flagg. Mange ønsket å vise avsky mot karikaturene, og gruppa økte i størrelse. Men noe var påfallende: De som meldte seg inn ønsket ikke å se et brennende flagg. Nesten alle som meldte seg inn oppfordret ham til å fjerne bildet. «Jeg er muslim og glad i profeten, men jeg er også norsk og glad i landet mitt», var gjennomgangstonen. Til slutt ble presset på Mohammad så stort at profilbildet ble endret.

Så kom dagen for demonstrasjonen. Dagen før leste arrangørene gjennom forslagene til appeller. Jeg vet fra mine kilder at de andre arrangørene resolutt hadde bedt Mohammad om å fjerne «advarselen» om terror. Men han sa det likevel. Den siste appellanten prøvde å minimere skaden: «Vi sier til media: Budskapet vårt er på plakatene. Ikke fokusér på enkeltpersoner eller på løsrevne ord som har blitt sagt her oppe». På plakatene sto det blant annet «islam er fred».

I etterkant har dette druknet i støyen. Men én ting er sikkert: Hadde denne demonstrasjonen vært til støtte for Bin Laden eller mot demokratiet i Norge, ville det dukket opp maksimalt 15 personer. Og sannsynligvis færre enn det.

Men hvem skal vi definere som muslimske radikalere? Jeg vil foreslå en enkel definisjon: En radikaler er en som mener at politiske motsetninger ikke kan eller bør løses innenfor demokratiet i Norge. En muslim som er motstander av Norges krigføring i Afghanistan er ingen radikaler dersom han uttrykker det ved å demonstrere eller skrive leserinnlegg. Men en muslim som vurderer å bruke terror for å få Norge ut av Afghanistan er en radikaler.

PST har nylig laget en ny trusselvurdering for Norge. Der hevder de det motsatte av det jeg sier her: Nemlig at det finnes radikale islamistiske miljøer i Norge. Men når man leser rapporten nøye ser man at gruppene de omtaler er av en helt annen type enn radikalerne jeg skriver om her. Gruppene er «etnisk homogene», og de støtter «aktører i utlandet som har en lokal eller regional agenda». Det vil i praksis si at det er grupper av somaliere som støtter al-Shabaab og lignende, på samme måte som mange norske tamiler har støttet de Tamilske tigrene. For disse gruppene er det ikke Norge som er fienden, men regionale grupper i andre deler av verden.

Men Moheyldeen Mohammad har med uttalelsene om et mulig terrorangrep i det minste leflet med vold som politisk virkemiddel, i Norge. Og senere har han omtalt demokratiet her som «Satans demokrati». Slik sett kan det gi mening å omtale ham som en radikal muslim, selv om han ikke har oppfordret til bruk av vold. Men i debatten etterpå har han ikke fått støtte fra en eneste muslimsk leder eller moské. Støttespillerne sine har han funnet blant andre unge muslimer på Facebook. Og mange av dem som der gir ham sin støtte understreker at de er uenige i meningene hans, men at de reagerer på uthengningen i media.

Derfor er det en misforståelse å tro at konflikten står mellom «norske verdier» og radikal islam. De etablerte muslimske miljøene og moskeene i Norge er relativt tradisjonelle og konservative. Noen av dem fronter verdier og meninger som mange i Norge reagerer negativt på — blant annet når det gjelder forholdet mellom kjønnene. Men alle har akseptert at uenighet skal løses innenfor demokratiet, og alle er mot å bruke vold for å oppnå politiske mål. Radikalerne er og forblir ensomme.

—Tror du det blir flere eller færre radikalere i tiden som kommer, spurte jeg min informant.
Han tenkte.
—Jeg vet ikke. Men jeg vet i hvert fall at den beste måten å lede dem på rett vei er å la moskeene fange dem opp.