Det er i et intervju i tidsskriftet Samtiden, som kom i butikkene i går, at Karl Ove Knausgård kommer med innrømmelsen.

Den omstridte forfatteren har høstet både hyllest og knallhard kritikk for den selvutleverende romanen «Min kamp». Etter utgivelsen av første bind, som i hovedsak omhandler Knausgårds problematiske forhold til faren, omtalte 14 sinte familiemedlemmer romanen som «judaslitteratur», og truet med rettssak.

Nå innrømmer Knausgård at han krysset en moralsk grense med romanen.

— Umoralsk

I intervjuet snakker han om de negative reaksjonene fra familiemedlemmene, og deres trusler om søksmål.

— Her går den moralske grensen. Det er klart jeg har rett til å skrive om meg selv. Men har jeg rett til å skrive om min far? Han inngår jo i andre relasjoner enn i den til meg. Han er bror, sønn, onkel — har jeg rett til å skrive om han slik jeg ser på ham?, sier Knausgård, og fortsetter:

— Jeg mener det, men jeg sier ikke at jeg har noen moralsk rett, for det har jeg ikke, så lenge ei bok krenker andre mennesker, er den på sett og vis umoralsk, sier Knausgård i Samtiden.

Står på sin rett

Men til tross for innrømmelsene tviholder Knausgård på sin rett til å skrive om faren slik han selv opplevde ham.

Knausgård sier at han heller ikke skjønner hvorfor det akkurat i litteraturen skal være problematisk å navngi virkelige personer, og viser til at det skjer i aviser hver eneste dag.

Intervjuet av kompisen

Intervjuet er en utvidet og bearbeidet versjon av Tore Renbergs intervju med Knausgård på Litteraturhuset i Oslo, 8. desember.

De to har vært gode venner siden de møttes første gang i 1992. I intervjuet siterer Renberg gamle brev som Knausgård har sendt ham.

— Jeg brukte først brevene som overraskelsesmoment under Litteratursymposiet i Odda i høst. Han ante ingenting, og ble veldig satt ut. Jeg gjorde det for å bevise at tankegodset til «Min kamp» har eksistert lenge, sier han.

Knausgård har også bedt Renberg lese bind én, to og fire før de ble sendt til forlaget. Bind fire kommer i bokhandlene til uka.

- Den er like nådeløs som de foregående, men dette er en ung og desperat roman. Det er kanskje det jeg liker aller best, at bindene er blitt så ulike, sier Renberg.