Tre døtre, ni barnebarn og et oldebarn. Lill-Babs (71) er singel og klar for kjærligheten igjen.
Send tips til Dagbladet.no MMS/SMS: 2400 Tlf: 2400 0000 e-post: 2400@db.no
Nytt show: — Jeg er så takknemlig for at jeg får holde på med dette. Så lenge publikum vil ha meg, stiller jeg opp. Målet er å slutte før de går lei av meg.
LILL-BABS I 1962. Foto: Kary Lasch/Scanpix
LILL-BABS
Navn: Barbro Svensson, best kjent som Lill-Babs (71)
Aktuell: Premiere 3 mars på hennes nye show på Chat Noir i Oslo.
Familie: Skilt. Tre døtre. Ni barnebarn. Et oldebarn.
Kjører: En Mercedes Jeep. Den er vår turnebil.
Favorittdings: Vaskemiddel. Jeg elsker å vaske. Det gjør meg rolig.
Siste kulturopplevelse: Leif Justers jubileumsforestilling på Edderkoppen. Fantastiske artiste
Aktuell: Premiere 3 mars på hennes nye show på Chat Noir i Oslo.
Familie: Skilt. Tre døtre. Ni barnebarn. Et oldebarn.
Kjører: En Mercedes Jeep. Den er vår turnebil.
Favorittdings: Vaskemiddel. Jeg elsker å vaske. Det gjør meg rolig.
Siste kulturopplevelse: Leif Justers jubileumsforestilling på Edderkoppen. Fantastiske artiste
- Jeg blir borte i to måneder.
Det var det siste femten år gamle Barbro Svensson sa til læreren sin før hun droppet hun ut av skolen. Hvordan skulle hun vite at hun to måneder senere allerede var blitt Lill-Babs? At bordet fanger og at publikum noen ganger er en umettelig størrelse?
- Jeg tenker fremdeles at det bare er et tidsspørsmål før jeg er tilbake på skolebenken, sier hun strålende.
Hun har vært våken siden klokken fire i dag tidlig. Først var det God Morgen, Norge. Så var det radio. Og nå er hun her, plutselig iført høye hæler.
- Nei, faen. Jeg sparker dem av. Fotografen får ta meg som jeg er.
Det knitrer i en blitzlampe. Lyden av hjemme.
- Jeg trodde du skulle gi deg som artist?
- Hvorfor det?
- Fordi du sa at du la ut på din siste turne høsten 2009?
- Jeg angret. Showet gikk så bra, at vi tok en turne til. Og nå er jeg her i Norge med showet.
- Kan du ikke slutte?
- Så lenge jeg får være frisk og ha det så bra som jeg har det, ser jeg ingen grunn til å gi meg. Jeg elsker dette livet.
- Er du avhengig av applausen?
- Jeg kan slutte hvis jeg må. Men mine barn er store. Jeg er singel og lever alene, så hvorfor ikke?
Hele Sveriges Lill-Babs. Når svenskene sier det, mener de det faktisk helt bokstavelig. Tusenvis på tusenvis fulgte gjennombruddet. Løftet henne opp. Trakk henne ned. Elsket henne igjen og fulgte skilsmissene. Triumfene. Konkursene. Fødslene. Hun er deres. For alltid. All tid.
- Ordet "folkekjær" er mye brukt om deg?
- Ja, sier hun og legger hånden over hjertet.
- Finnes det noe finere enn å være elsket av folket?
- Jeg intervjuet en svensk skuespiller som fremfor alt fryktet å bli folkekjær?
- Hva? Nei, ikke si hvem det var. Jeg kan ikke fatte hvorfor man ikke vil være likt?
- Fordi det alle liker har lavere status?
- Nei, vet du... Den slags snobberi vil jeg ikke ha noe med å gjøre. Det er bare middelmådighetene som ikke kjenner ydmykhet og takknemlighet. Jeg har kjent mange av de største. Ella Fitzgerald og Sammy Davis jr. Quincy Jones er en av mine nærmeste venner. Og felles for dem alle er at de har hjerter av gull og er noen av de vakreste menneskene som finnes.
- Hvordan har det vært å leve så offentlig?
- Jeg kjenner ikke til noe annet.
- En journalist skrev at du er en levende dokusåpe?
- Det klinger så negativt for meg. Nå ser jeg lite dokusåpe selv, fordi jeg arbeider hele tiden. Men det jeg kan si er dette: mitt liv er fantastisk. Bare se på alt jeg har fått oppleve siden 50-tallet. Alle burde misunne meg mitt liv og min jobb.
Hun knuget sovetablettene i hånden. Barbro var seksten. Og denne kvelden var planen altså å sette seg på bryggekanten, spise så mange hun klarte av pillene og bare la seg selv og det ufødte barnet tippe over kanten. Å være ugift og smelt på tjukken virket helt umulig. Men så kjente hun det sparket der inne.
- Og da tenkte jeg at den lille får bare være med, sier hun.
Historien er som en av sangene hennes. Smerten i den er glemt. Nå er den blitt en del av mosaikken. Det samme er historien om hvordan hun ble hovedforsørger i en alder av tjue. Ikke bare for seg selv og sin datter, men også for sin mor og sine tre yngre brødre.
- Nei, det var ikke noe spesielt med det. Mamma var syk, hadde fjernet en halv lunge. Hun jobbet som vaskedame på et hotell og bodde så trangt at det ikke var plass til alle sammen. Brødrene mine var spredd på ulike adresser, og min datter bodde hos min tante. Ingen orker å se sin mor ha det vondt og at barna ikke vokser opp sammen.
- Så hva gjorde du?
- Jeg sa til min manager at jeg trengte en leilighet. Da fikk jeg tre rom og kjøkken midt i Stockholm. Fjerde etasje uten heis. Kaldt vann. Men vi var lykkelige. Det var fantastisk.
Monsterhiten "Är du kär i mej ännu -Klas Göran" ga henne råd til et rekkehus. Siden er det blitt villa. Og en leilighet. To barn til. Reiser. Suksess. Et godt liv.
- Så bortsett fra dette med menn, har alt gått bra?
- Hva mener du? Alt med menn har vel gått kjempebra?
- Men ingen av forholdene dine har holdt?
- Det har vel gått kjempebra selv om jeg har skilt meg? Jeg har utrolig god kontakt med alle barnas fedre.
- Så ekteskapene var gøy helt frem til skilsmissen?
- En skilsmisse er aldri morsom. Men man går videre, og blir venner igjen. Jeg tror man må glemme det som gikk galt og huske at man engang elsket hverandre. Det hjelper ikke å bruke energi på det.
- Er du så vanskelig å leve med?
- Jeg tror ikke det. Men å være sammen med meg krever at du byr på deg selv, og tåler å stå litt i bakgrunnen. Du må tåle å se din kjære ha suksess.
- Ikke alle menn takler det like bra?
- Ikke alle kvinner heller. Sånt er vanskelig for menneskene.
Årene har vært gode mot henne. Det finnes femtiåringer som skulle ønske de kunne se ut som Barbro på syttien. Men kroppen hennes sliten. Begge tomlene er operert. Hun sier det er fordi hun har knipset så mye.
- Og så har jeg et kne som gjør veldig vondt så lenge jeg ikke får en sprøyte i det. Jeg må operere, men problemet er at jeg har jo ikke tid. Jeg arbeider hele tiden.
- Har du operert andre steder også?
- Jeg tok øynene for tredve år siden, fordi jeg hadde betennelse. Men du tenker på sånn ... hva heter det? Botox? Aldri.
Hun kjente ikke alderen, tenkte ikke på den i det hele tatt, før hun fylte 68. Da våknet hun opp en morgen å tenkte:
- Faen.
- Hva skjedde?
- Jeg forstod at det bare var tolv år til jeg fylte åtti. Tiden går så fryktelig fort. Og da bestemte jeg meg for jeg ikke skal slenge bort et eneste sekund av mitt liv. Jeg skal, som jeg synger i sangen, leve til jeg dør. Hvert sekund!
Hun var aller lykkeligst da hun holdt sine nyfødte barn. Så dem vokse opp. Hørte dem fortelle om dagen sin. Ofte på telefonlinje fra hotellrommet etter kveldens forestilling.
- Så er det sånn at jeg ofte har kjent på at jeg ikke har var der nok for dem da de vokste opp. Men de synes jeg har vært der, og det er jo hovedsaken.
- Er det noe du angrer på?
- Nei. Det har skjedd dumme ting i mitt liv. Ting som har gjort vondt. Men de har også lært meg veldig mye.
Et fly venter. Så et kamerateam. Og så er det kvelden. Hun har fremdeles ikke sovet mer enn kanskje seks timer.
- Härligt!
- Hvor lenge kan du fortsette?
- Så lenge jeg får lov. Alt avhenger av hvor lenge publikum vil se meg.
- Men det vil de jo?
- Jeg tar ikke det for gitt. Jeg er takknemlig for hver eneste jobb.
Publikum er som kjærligheten. De kan være fulle av svik. Men enn så lenge blir de. Enn så lenge elsker de trofast.
- Håper du å treffe kjærligheten en gang til?
- Ja, det håper jeg. Kjærlighet har alle godt av. Men det avhenger av hvem det er.
- Skal han være superkjekk?
- Det spiller ingen rolle. Så lenge han er snill og fresh. Han være morsom, sier hun og griper etter vesken, og et ekstra antrekk som henger på en henger.
- Og så må han spille golf.
Følg Ingvild Tennfjord på Twitter: http://twitter.com/tennfjord
Det var det siste femten år gamle Barbro Svensson sa til læreren sin før hun droppet hun ut av skolen. Hvordan skulle hun vite at hun to måneder senere allerede var blitt Lill-Babs? At bordet fanger og at publikum noen ganger er en umettelig størrelse?
- Jeg tenker fremdeles at det bare er et tidsspørsmål før jeg er tilbake på skolebenken, sier hun strålende.
Hun har vært våken siden klokken fire i dag tidlig. Først var det God Morgen, Norge. Så var det radio. Og nå er hun her, plutselig iført høye hæler.
- Nei, faen. Jeg sparker dem av. Fotografen får ta meg som jeg er.
Det knitrer i en blitzlampe. Lyden av hjemme.
- Jeg trodde du skulle gi deg som artist?
- Hvorfor det?
- Fordi du sa at du la ut på din siste turne høsten 2009?
- Jeg angret. Showet gikk så bra, at vi tok en turne til. Og nå er jeg her i Norge med showet.
- Kan du ikke slutte?
- Så lenge jeg får være frisk og ha det så bra som jeg har det, ser jeg ingen grunn til å gi meg. Jeg elsker dette livet.
- Er du avhengig av applausen?
- Jeg kan slutte hvis jeg må. Men mine barn er store. Jeg er singel og lever alene, så hvorfor ikke?
Hele Sveriges Lill-Babs. Når svenskene sier det, mener de det faktisk helt bokstavelig. Tusenvis på tusenvis fulgte gjennombruddet. Løftet henne opp. Trakk henne ned. Elsket henne igjen og fulgte skilsmissene. Triumfene. Konkursene. Fødslene. Hun er deres. For alltid. All tid.
- Ordet "folkekjær" er mye brukt om deg?
- Ja, sier hun og legger hånden over hjertet.
- Finnes det noe finere enn å være elsket av folket?
- Jeg intervjuet en svensk skuespiller som fremfor alt fryktet å bli folkekjær?
- Hva? Nei, ikke si hvem det var. Jeg kan ikke fatte hvorfor man ikke vil være likt?
- Fordi det alle liker har lavere status?
- Nei, vet du... Den slags snobberi vil jeg ikke ha noe med å gjøre. Det er bare middelmådighetene som ikke kjenner ydmykhet og takknemlighet. Jeg har kjent mange av de største. Ella Fitzgerald og Sammy Davis jr. Quincy Jones er en av mine nærmeste venner. Og felles for dem alle er at de har hjerter av gull og er noen av de vakreste menneskene som finnes.
- Hvordan har det vært å leve så offentlig?
- Jeg kjenner ikke til noe annet.
- En journalist skrev at du er en levende dokusåpe?
- Det klinger så negativt for meg. Nå ser jeg lite dokusåpe selv, fordi jeg arbeider hele tiden. Men det jeg kan si er dette: mitt liv er fantastisk. Bare se på alt jeg har fått oppleve siden 50-tallet. Alle burde misunne meg mitt liv og min jobb.
Hun knuget sovetablettene i hånden. Barbro var seksten. Og denne kvelden var planen altså å sette seg på bryggekanten, spise så mange hun klarte av pillene og bare la seg selv og det ufødte barnet tippe over kanten. Å være ugift og smelt på tjukken virket helt umulig. Men så kjente hun det sparket der inne.
- Og da tenkte jeg at den lille får bare være med, sier hun.
Historien er som en av sangene hennes. Smerten i den er glemt. Nå er den blitt en del av mosaikken. Det samme er historien om hvordan hun ble hovedforsørger i en alder av tjue. Ikke bare for seg selv og sin datter, men også for sin mor og sine tre yngre brødre.
- Nei, det var ikke noe spesielt med det. Mamma var syk, hadde fjernet en halv lunge. Hun jobbet som vaskedame på et hotell og bodde så trangt at det ikke var plass til alle sammen. Brødrene mine var spredd på ulike adresser, og min datter bodde hos min tante. Ingen orker å se sin mor ha det vondt og at barna ikke vokser opp sammen.
- Så hva gjorde du?
- Jeg sa til min manager at jeg trengte en leilighet. Da fikk jeg tre rom og kjøkken midt i Stockholm. Fjerde etasje uten heis. Kaldt vann. Men vi var lykkelige. Det var fantastisk.
Monsterhiten "Är du kär i mej ännu -Klas Göran" ga henne råd til et rekkehus. Siden er det blitt villa. Og en leilighet. To barn til. Reiser. Suksess. Et godt liv.
- Så bortsett fra dette med menn, har alt gått bra?
- Hva mener du? Alt med menn har vel gått kjempebra?
- Men ingen av forholdene dine har holdt?
- Det har vel gått kjempebra selv om jeg har skilt meg? Jeg har utrolig god kontakt med alle barnas fedre.
- Så ekteskapene var gøy helt frem til skilsmissen?
- En skilsmisse er aldri morsom. Men man går videre, og blir venner igjen. Jeg tror man må glemme det som gikk galt og huske at man engang elsket hverandre. Det hjelper ikke å bruke energi på det.
- Er du så vanskelig å leve med?
- Jeg tror ikke det. Men å være sammen med meg krever at du byr på deg selv, og tåler å stå litt i bakgrunnen. Du må tåle å se din kjære ha suksess.
- Ikke alle menn takler det like bra?
- Ikke alle kvinner heller. Sånt er vanskelig for menneskene.
Årene har vært gode mot henne. Det finnes femtiåringer som skulle ønske de kunne se ut som Barbro på syttien. Men kroppen hennes sliten. Begge tomlene er operert. Hun sier det er fordi hun har knipset så mye.
- Og så har jeg et kne som gjør veldig vondt så lenge jeg ikke får en sprøyte i det. Jeg må operere, men problemet er at jeg har jo ikke tid. Jeg arbeider hele tiden.
- Har du operert andre steder også?
- Jeg tok øynene for tredve år siden, fordi jeg hadde betennelse. Men du tenker på sånn ... hva heter det? Botox? Aldri.
Hun kjente ikke alderen, tenkte ikke på den i det hele tatt, før hun fylte 68. Da våknet hun opp en morgen å tenkte:
- Faen.
- Hva skjedde?
- Jeg forstod at det bare var tolv år til jeg fylte åtti. Tiden går så fryktelig fort. Og da bestemte jeg meg for jeg ikke skal slenge bort et eneste sekund av mitt liv. Jeg skal, som jeg synger i sangen, leve til jeg dør. Hvert sekund!
Hun var aller lykkeligst da hun holdt sine nyfødte barn. Så dem vokse opp. Hørte dem fortelle om dagen sin. Ofte på telefonlinje fra hotellrommet etter kveldens forestilling.
- Så er det sånn at jeg ofte har kjent på at jeg ikke har var der nok for dem da de vokste opp. Men de synes jeg har vært der, og det er jo hovedsaken.
- Er det noe du angrer på?
- Nei. Det har skjedd dumme ting i mitt liv. Ting som har gjort vondt. Men de har også lært meg veldig mye.
Et fly venter. Så et kamerateam. Og så er det kvelden. Hun har fremdeles ikke sovet mer enn kanskje seks timer.
- Härligt!
- Hvor lenge kan du fortsette?
- Så lenge jeg får lov. Alt avhenger av hvor lenge publikum vil se meg.
- Men det vil de jo?
- Jeg tar ikke det for gitt. Jeg er takknemlig for hver eneste jobb.
Publikum er som kjærligheten. De kan være fulle av svik. Men enn så lenge blir de. Enn så lenge elsker de trofast.
- Håper du å treffe kjærligheten en gang til?
- Ja, det håper jeg. Kjærlighet har alle godt av. Men det avhenger av hvem det er.
- Skal han være superkjekk?
- Det spiller ingen rolle. Så lenge han er snill og fresh. Han være morsom, sier hun og griper etter vesken, og et ekstra antrekk som henger på en henger.
- Og så må han spille golf.
Følg Ingvild Tennfjord på Twitter: http://twitter.com/tennfjord
Anbefal artikkelen via e-post
Anbefal artikkelen via mobil
Skriv ut artikkelen