Det er synd på Norge, resonnerer Wall Street Journal (WSJ) i en artikkel med tittelen «Mysteriet Norge». Idrettslig stordåd ser ikke ut til å vinne noen respekt.

- Innen OL er over, vil nordmennene ha utrettet det som kan være en av de fineste prestasjoner i idrettens nyere historie. Det eneste problemet er at ingen utenfor Norge ser ut til å ta dem på alvor, skriver avisen.

17 medaljer, tredjeplass på medaljestatistikken og bare ett gull mindre enn lederen er fasit så langt i Vancouver-OL.

Og ikke nok med det: Norge topper alle tiders medaljestatistikk i vinterlekene.

- Forrige uke ble de det første land med 100 gullmedaljer, og tirsdag passerte de 300 medaljer totalt. Det som gjør prestasjonene vanskelig å fatte er at Norge bare har 4,7 millioner mennesker å velge blant. Det er som om USA skulle bli nummer tre i Vancouver etter bare å ha tatt ut folk som bor i bykjernen i Detroit, skriver WSJ.

- For å finne et mindre land enn Norge på medaljestatistikken, må vi reise helt ned til Latvia. De er på 18.-plass med to medaljer.

Snøfonn

Avisen mener at folk flest møter Norges vinterprestasjoner med et skuldertrekk.

- Folk flest er ikke klar over Norges dominans i vinterlekene. De som er det, avfeier det ofte med stereotyper. Nordmenn er født med ski på beina, kan de si, fordi hele landet er en eneste snøfonn.

Norsk beskjedenhet bidrar også til mangelen på oppmerksomhet om prestasjonene.

- Det hjelper ikke at nordmenn ikke liker å skryte. I stedet bråker de tusener som har reist til Vancouver så mye med kubjellene sine at ingen hører det når speaker forteller at Norge har tatt enda en medalje, skriver WSJ.

Avisen gir eksempler på de enorme forventningene som stilles i Norge, og som fører til at et renn uten medalje kan betraktes som en fiasko.

Bukket

- Folk tror at man bare kan reise til OL og hente medaljer, men det er litt vanskeligere enn det, sier Aksel Lund Svindal til avisen.

Men medaljer blir det, i bøtter og spann. Tre til tirsdag, påpeker WSJ.

- Men ikke at de skryter av det. Da Kjetil Jansrud kom i mål, slo han seg ikke på brystet eller hyttet med neven eller gjorde seg til for TV-kameraene. I stedet bukket han dypt for sine applauderende landsmenn.

(NTB)