INNLEGG:

Hei. Jeg er ei jente (kvinne) på 25 år som jevnlig leser spalten din i Dagbladet, og har i lang tid surret med tanken på å stille deg noen spørsmål. Jeg har "mannet" meg opp, og har innsett at jeg trenger råd. For å gjøre en lang historie kort, så har jeg et meget krevende og anstrengt forhold til min mor på 62.
 
Kort om meg så er jeg en velfungerende jente med god utdannelse, en super jobb, gode og støttende venner, driver med konkurranseidrett, kort og greit så har jeg det meget bra på alle fronter, bortsett fra dette forholdet til min mor. Jeg vet egentlig ikke helt hvor jeg skal starte, for situasjonen har vært sånn i flere år, men siden i fjor sommer har den tårnet seg opp.

Jeg føler at min mor skal styre meg og mitt liv på alle tenkelige måter, hun er veldig overbeskyttende og har en tendens til å mase veldig mye, som hun selv poengterer "det er jo godt ment, jeg gjør det bare fordi jeg bryr meg". Ja, jeg er med på tanken, men det begrenser seg hvor mange telefoner og tekstmeldinger hun trenger å sende i løpet av en dag! I 9 av 10 tilfeller handler det alltid om praktiske og viktige gjøremål som hun skal "minne meg på", alt fra å betale husleie til å levere skattekort på jobben!

For meg virker det som om hun går i sin egen lille boble og er bekymret for at jeg ikke skal huske slike ting hvis hun ikke minner meg på det. Som jeg forklarer her har det alltid vært siden jeg var liten, gjennom ungdomsåra, og mens jeg bodde 4 år i en annen del av landet under studier. Enda jeg hadde samboer i 3.5 år ringte hun titt og ofte, noe som er veldig frustrerende, jeg er tross alt voksen & trenger ingen til å passe på meg!

Mamma er en veldig krevende person, hun sier akkurat hva hun mener og tenker til meg, min bror og far, og har den oppfatningen at i hennes hus må hun kunne få si hva hun vil, og det virker som om hun ikke har noe filter for hva som er akseptabelt å si. Hun er enormt krevende å være rundt, når hun av natur er veldig negativ&bekymret, det er lite støtte å få, og hun er sta og mener at hennes mening/siste ord i en sak er den riktige.
Hun har vanskelig for å se saken fra en annen synsvinkel, og prøver man å ta opp dette med henne ender det alltid i en krangel hvor hun kjefter og smeller og prøver å legge skylden på oss, og det hender ofte at hun klager over at hun får magesår fordi vi ikke følger hennes råd etc.!

Jeg har selv hatt pedagogikk i 3 år på lærerstudiet og har prøvd utallige ganger å ha en samtale med henne hvor vi lufter tanker og synspunkt, men dette fungerer overhodet ikke. Når hun får konstruktiv kritikk responderer hun alltid med å ta dette til seg på en svært negativ måte som overrasker meg. Det virker som om hun ikke ser noe annet enn sin egen boble, og hun har fått for seg at vi er "ute å ta henne". Dette er jo overhodet ikke riktig, jeg vil bare få henne til å innse at hun ikke trenger å overvåke meg, mitt liv, mine avgjørelser og mine valg! Samtidig ønsker jeg at hun innser hvordan hun behandler de nærmeste rundt seg med måten hun oppfører seg på og snakker til oss, for meg er ikke dette normalt i en familie, og ikke akseptabelt.

Det vondeste er når hun dagen etter et slikt enormt utbrudd hvor hun kjefter og klager på hvor udugelige og egoistiske jævler vi er, sender en sms og tror at alt er ok! I min verden fungerer det ikke slikt! Det minste jeg kan be om er en unnskyldning, men når jeg har tatt dette opp med hun, blir hun sur og mener at dette er da ingenting å sutre over, du må tåle såpass og ikke henge deg opp i bagateller. For i hennes hus/verden kan hun mene og si akkurat hva hun vil, uansett om det sårer den andre. Når situasjonen er så krevende som den er, orker jeg ikke å besøke mine foreldre mer, og dette reagerer hun på. Jeg har prøvd å forklare hvorfor jeg ikke kommer, men jeg når ikke inn. Jeg er så lei og tom for energi, at jeg kunne flyttet til Kina, og hvordan det hadde gått med henne, hadde jeg kanskje ikke brydd meg så mye om.

Jeg har snakket med min bror og far om dette flere ganger, og vi ser situasjonen likt. Jeg har vært hos en terapeut tidligere, og det hjalp veldig, men jeg føler at for å endre forholdet til min mor må vi begge to ha en samtale med en terapeut, for dette er så inngrodd og krevende at vi to kommer ikke til en løsning ... Har du noen gode råd å gi til en oppgitt og lei jente..?

JESPER JUUL SVARER:

Det ser ut som om du har lest mitt svar 6. februar, og at din situasjon minner en del om den saken - en samarbeidsvillig, overfleksibel og delvis selvutslettende datter mot og en selvopptatt usensitiv og ensom mor uten evne eller vilje til å se innover i seg selv. Din mor er ikke født slik, men har utviklet sin atferd i samspillet med sine foreldre og din far fram til i dag, og der hun nå er en pest og en plage for sine omgivelser. Ditt ønske om å kunne påvirke henne ved å gi henne motstand har vist seg å være uten effekt, og din drøm om konsultasjon hos terapeut vil kunne hjelpe (også på hennes atferd), er antakelig like håpløs, men skal selvfølgelig prøves.

Mitt forslag er at du tar initiativet, men overlater til din mor å bestemme om og når dere skal gjøre det og at dere deler på regninga.

I vår kultur har vi sterke morsmyter, og lang tradisjon i å mene at det bør være et nært og harmonisk forhold mellom foreldre og deres voksne barn. Dette er kulturens moralske fordring som statistisk er langt fra virkelighetens verden. I virkeligheten opplever vi masse konflikter lik din families, mange forhold som bare fungerer på den formelle overflaten, og enda flere der det samme forutsigbare skuespill oppføres hver gang partene møtes eller prater sammen. I noen av disse mange familier er det tradisjoner for at alle parter klager på den andre parten - enten direkte eller til en tredjepart - og ingen tror egentlig at det burde eller kunne vært annerledes, eller gjøre noe aktivt for at det skal bli slik.

Du er annerledes, kanskje fordi du har smakt på friheten og har mot til å ta smerten inn over deg - derfor må du gjøre noe. vi kan beskrive for eksempel din og din mors atferd og personlighet, men i realiteten er vår atferd alltid farget av den relasjon vi nettopp nå er en del av. Det eneste håp ligger derfor i å endre relasjonens karakter eller melde seg ut av den.

Hvis vi skal frigjøre oss fra en kjærlighetsrelasjon, kreves det en gjennomtenkt avskjedsprosess, vi blir ikke fri av å bare si farvel og slutt.

Med eller uten hjelp fra terapeut vil jeg derfor foreslå at du begynner med å beskrive dine egne opplevelser av deg sett i relasjon til din mor. Skriv så lite som mulig om hva hun gjør eller ikke gjør, og så mye som mulig som hvordan det på godt og vondt er, og har vært, å være deg sammen med henne. Det skal ikke være et anklageskrift, men en siste mulighet for din mor til å ta stilling til den datter hun faktisk har. Uansett om du bare skriver dette og aldri sender det til henne, eller leser det for henne, vil selve skriveprosessen endre din del av forholdet deres. Ethvert forsøk på å forandre din mor er håpløst. Ikke nødvendigvis fordi din mor er håpløs, men fordi ingen av oss forandrer seg bare fordi andre synes vi skal.

Deretter er det opp til deg å ta ansvar for din egen livskvalitet. Nettopp dette er jo ironien og kompleksiteten i vårt forhold til våre foreldre; vi lærer om oss selv i kraft av det vi får fra foreldre, og samtidig av det vi ikke får. Det vi ikke fikk må vi skaffe oss sjøl. Der hvor de var dårlige forbilder må vi prøve å finne andre. Et liv i offerrollen er et dårlig liv, som du kan melde deg ut av. Det har sin pris, men det har det meste. Det er mye mer verdighet i å betale en pris man selv har valgt enn å underkaste seg en mors, fars, partners, venninnes eller barns tyranni. Tyranner eksisterer bare så lenge det er noen som lar seg tyrannisere.

Jeg håper din historie blir lest av mange unge foreldre, og at den får dem til å slappe av på kontroll og overflødig service og omsorg som de påtvinger sine barn. I stedet bør de begynne å vurdere hvilken relasjon de gjerne vil ha når barna blir voksne. Det ville vært spesielt fint om fedre blir oppmerksomme på hvilke konsekvenser deres åndelige dovenskap kan få for barna på lang sikt.