For Leonardo DiCaprios kollegaer i Hollywood må det nesten være irriterende hvordan han aldri tråkker feil. Ikke en eneste gang har han falt for fristelsen til å spille inn en hjernedød romantisk komedie. Ikke en eneste gang virker det ut som han har gjort noe som ikke betyr noe for ham.

Det kan ha noe å gjøre med alvorspraten han hadde med Robert De Niro som 17-åring, da de to spilte mot hverandre i Leonardos debutfilm «This Boy's Life».

— Jeg var en villbass som ikke visste hvordan jeg skulle oppføre meg på et filmsett og som ikke fulgte noen av reglene, sier DiCaprio til FREDAG i New York.

- Smerte er midlertidig

— Da vi skulle gjøre en seriøs scene, sa Robert De Niro til meg: «Jeg vet at dette suger akkurat nå og at du ikke har så lyst til å gjøre det her, men smerte er midlertidig — film er for alltid».

Siden har DiCaprio tenkt på mantraet til motspilleren og det han sa om at «alt du gjør nå blir brent inn på celluloid for all evig tid, og for tusenvis av år framover» hver gang han spiller inn en scene. Det er like tydelig som alltid i norgesaktuelle «Shutter Island», hans fjerde samarbeid med stjerneregissør Martin Scorsese, der DiCaprio spiller en etterforsker som drar til et sinnssykehus for kriminelle for å finne ut av en forsvinningssak.

Karakteren hans, Teddy Daniels, får etter hvert får mistanke om at den forblåste, avsidesliggende øya Shutter Island, der sykehuset er plassert, har mange hemmeligheter, samtidig som etterforskeren sliter med sine egne psykologiske traumer. Summa summarum blir det en ny skuespillerprestasjon som DiCaprio kommer til å få mye skryt for. Så kostet det også litt, selv for ham.

— Dette er definitivt en av de mest utfordrende og vanskelige rollene jeg har spilt, sier Leonardo.

Komplekst puslespill

— Den komplekse karakteren, som gjennom å ville finne ut av mysteriene på Shutter Island finner ut sannheten om seg selv, og alle de forskjellige lagene det gir historien, ga meg en ordentlig utfordring. Det var ikke før jeg sto på settet og spilte ut disse scenene at jeg skjønte hvor dypt jeg måtte gå med denne karakteren for å gjøre historien troverdig. Det overrasket meg veldig. Vi gikk dypere og dypere, og det brakte oss til steder vi ikke hadde planlagt. Før enkelte scener sa jeg til Martin: «Hvis vi ikke gjør dette scenen riktig, faller historien sammen, gjør den ikke?». «Jo», svarte Martin. «Så kom deg inn og gjør det riktig».

Resultatet, mener Leonardo selv, er at han sammen med Scorsese har malt et portrett av en mann som er et «komplekst puslespill» og en «følelsesmessig lag-på-lag-kake». Og at det var «interessant og fascinerende læringsprosess», og egentlig mest gøy likevel. Han fikk i alle fall verken hodepiner eller mareritt, som karakteren i filmen sliter med.

— Jeg vet ikke hva dette sier om meg fra et psykologisk ståsted, men jeg husker aldri drømmene mine. Det er mange år siden jeg kunne gjengi en drøm. Det eneste marerittet jeg husker er da jeg skulle slutte å røyke og sov med nikotinplaster. Da drømte jeg om massemord og måtte stå opp midt for natta for å rive det av.