• Se første episode av Hjernevask her

• Bare en ting å gjøre: - Kjør debatt (anmeldelse av Andreas Wiese)

DEN AMERIKANSKE FORSKEREN Edward Wilson ga i 1975 ut boka «Sociobiology: The New Synthesis». Det handlet om dyreatferd, populasjonsgenetikk, maur og slimsopp.

Bare ett av de 27 kapitlene handlet om mennesket.

I dette kapittelet på magre 29 sider skrev maurforskeren at man kunne vurdere mennesker i den samme rammen som han vurderte maur og andre dyr.

Han ga faget navnet sosiobiologi. En av de største debattene i vitenskapen det århundret var i gang. Fortsatt er ekspertene uenige om i hvilken grad arv kan forklare det som foregår i menneskets sinn, som aggressivitet, seksualitet, språk og persepsjon.

WILSON ER MED I KULISSENE når Harald Eia fra i dag utforsker arv og miljø på NRK i programmet «Hjernevask.»

Forhåndsomtalen viser at Eia er inspirert av Wilsons tanker. Eia er opptatt av å forklare menneskelig atferd ut fra prehistorisk nytteverdi og medfødte tendenser. Han har blant annet sagt at «den genetiske komponenten forklarer mye mer enn det sosialisering gjør».

I fjor høst førte produksjonen til trusler om å trekke seg fra sosiolog Willy Pedersen, og en langtrukken debatt i avisspaltene.

- I dag ses Wilson på som en pioner som hadde rett i mye, men overdrev og var litt uheldig med noen formuleringer. Grunnsynet, at man skal se på menneskets evolusjonære forhistorie når man skal prøve å forstå menneskets atferd, er akseptert i dag, sier biolog Hanno Sandvik som i siste Samtiden oppsummerte høstens debatt i artikkelen Misforståelsens høye kunst (forkortet utgave på PDF).

- Biologene er splittet. Fagfeltet er på ingen måte dødt. Wilson er en råtass, ekstrem. Han har noen voldsomme uttaler om intelligens og rase. Jeg er ikke sikker på hvor glad de såkalt moderne sosiobiologene er i ham. Han gjorde en kjempejobb ellers, sosiobiologi er et fantastisk fag for å studere maur, bier, termitter, kanskje også fugl, sier Inger Nordal, biolog og uttalt kritiker av sosiobiologien.

WILSON HADDE I MANGE ÅR studert evolusjon av maur. Det virket åpenbart for ham å utvide teorien til mennesker.

Tanken er at dyrs sofistikerte oppførsel handler om instinkt, ikke innsikt eller forstand, men medfødte anlegg som er blitt til gjennom tilpasninger.

På samme vis hevdet Wilson at menneskets sosiale atferd ikke bare er et produkt av tradisjoner, ideologier, historiske tilfeldigheter eller manipulering av herskende klasser, men av genetiske anlegg og atferdsmønstre fremkommet gjennom biologisk evolusjon.

Wilson var enig i at folk har fri vilje, men han mente genene har en tendens til å gi oss visse trekk. Han skrev at det som kalles menneskets natur, altså tilbøyeligheten til å erverve atferd og sosiale strukturer, er definert av trekk som dette: Arbeidsdeling mellom kjønnene, binding mellom foreldre og barn, økt grad av altruisme mot slektninger, unngåelse av incest, etisk atferd av andre former, mistenksomhet overfor fremmede, stammetilhørighet, dominansorden innen grupper, total mannlig dominans og territoriell aggresjon over begrensede ressurser.
 
Han innrømmet selv i ettertid at kapittelet om mennesket ble spekulativt.

- Jeg kunne imidlertid ikke skrive en generell bok om sosiobiologi som omfattet atferd uten å ta med vår egen art, sa Wilson i et intervju i Samtiden i 1996.

- Han forsket lite på mennesket selv. Det var mest spekulasjoner om at det man vet om andre arter kan brukes på menneskesinnet, sier Sandvik.

RASIST, IMPERIALIST, kvinnediskriminerende, klassebevarende og autoritær var noen av karakteristikkene av Wilson.

Den sterkeste kritikken var politisk motivert. Den amerikanske antropologiforeningen foreslo å sensurere sosiobiologi, den venstreradikale gruppen «Science for the people» mente Wilsons bok var farlig. Marxistisk orienterte biologer, blant annet Stephen Jay Gould og R.C Lewontin, mente sosiobiologien innebar «biologisk determinisme», nemlig at menneskelig atferd var fullstendig forutbestemt, og at synet kunne misbrukes til å argumentere for status quo.

Sinte feminister angrep Wilson med isvann. Ifølge Wilsons selvbiografi skal dette være en av de få episodene i nyere amerikansk historie hvor vitenskapsfolk er blitt fysisk angrepet for sine ideer.

Motstandere sa Wilsons betraktninger var de samme som lå til grunn for eugenikken og folkemordet til nazistene. Wilson avviste noen politisk agenda. Han ville fremheve sannheten, politisk ukorrekt eller ikke.

- Rett etter at boka kom ut ble debatten svært betent. Mange ikke-biologer tok avstand, men også en krets med amerikanske biologer som var marxister. De fleste andre biologer hadde ingen problemer med boka, heller ikke marxistiske biologer i England. Jeg tror datidens tidsånd i USA forklarer den veldige oppmerksomheten, sier Sandvik.

SOSIOBIOLOGIEN hadde flere svakheter. Det ble snart fremsatt eksempler på at kvinner var passive og underdanige i evolusjonssammenheng. Andre hevdet at noen mennesker var biologisk bestemt til å tilhøre arbeiderklassen, eller at kvinner hører hjemme i hjemmet.

Motstanderne hevdet at man ikke kan bruke evolusjonsteorien på menneskesinnet, og hevder fortsatt at mennesket gjennom sosialisering, læringsevne og rasjonalitet har frigjort tankene fra biologien. Vi er blant annet empatiske og solidariske og ikke styrt av egoistiske gener som skal spres videre, lyder kritikken.

Fra biologikolleger får Wilson kritikk for at teorien ikke holdt mål vitenskapelig.

- Mitt standardeksempel handler om seksualitet. Sosiobiologene hevder at kvinner har en genetisk tilbøyelighet til å være monogame, mens menn er polygame. Men se hva som har foregått i løpet av få generasjoner, en enorm utvikling av kvinnelig seksuell atferd. Noe som kan endre seg så dramatisk i løpet av fire — fem generasjoner kan ikke ha spesielt sterk genetisk basis, sier Nordal.

REPRESENTANTER for evolusjonssiden anklager fortsatt samfunnsforskere for å la seg styre av politiske ønsker og feie menneskenaturen under teppet. Den karikerte motstanderen er en kjønnsforsker som mener kjønn er en sosial konstruksjon og at mennesket er født som et blankt ark.

Tanken om at arv som viktig har virket lite innbydende for 68-ernes opposisisjonsvitenskaper, kjønnsforskning, pedagogikk og kriminolog. Her har det fremherskende synet vært at menneskelig atferd er bestemt av miljøet, og dermed svært fleksibel. Rasisme, aggresjon og diskriminering kan fjernes ved å endre miljøbetingelsene. Om genene derimot predikerer alt, er det ingenting å endre. Både kvinnefrigjøring, radikal pedagogikk og kriminalomsorg blir nytteløst.

- Er kritikken fortsatt politisk?

- Jeg kan godt medgi at det er lettere for meg å finne kritiske argumenter mot human sosiobiologi, og færre argumenter mot mitt eget syn. Forskning er ikke verdifri, spesielt når vi forsker på mennesket, sier Nordal.

Hun avviser ikke at arv spiller en rolle, men mener det er umulig med naturvitenskapelig metode å trekke grensene mellom hva som ligger i genene og tidlig miljøpåvirkning.

- Alle er enige i at vi fødes med en uferdig hjerne. Det skapes nye synapser hvert sekund i et spedbarnshode, mens vi påvirkes. Det er klart miljøet betyr mye for hvordan hjernen utformes, sier Nordal.

PERSONLIG VAR Harvard-forskeren Wilson, ifølge seg selv, en liberaler, politisk korrekt, ifølge denne artikkelen av Tom Wolfe. Han ble knyttet til høyresiden av kritikerne, men benektet at han hørte til her. Hans aktivisme tyder heller ikke på at det dreier seg om en konservativ hauk. Miljøvern er det som har opptatt ham mest de siste tiårene.

Wilson har selv medgitt at han var politisk naiv i 1975. Han hadde ikke forutsett de sinte reaksjonene og visste lite om marxistisk tankegods.

Wilson leste seg opp, og kom fram til at maur var de perfekte marxistene. Han dro spøken «Karl Marx hadde rett. Sosialisme fungerer, det er bare det at han hadde feil art.»

Forskeren studerte nemlig maur og så at de levde i sentraliserte samfunn hvor enkeltindivider ofret seg for fellesskapet. Biologien tvinger dem til det, mente han. Kolonien er nødvendig for artenes reproduksjon. Mennesker trenger imidlertid ingen dronning for å få avkom.

INNEBÆRER FOKUS på arv konservativ tenkning, mens miljø-vektlegging er en progressiv tilnærming?

Sosiobiologene på 1970-tallet var nok ikke høyresympatisører i større grad enn andre forskere, og det er de ei heller i dag, viser undersøkelser fra USA. Riktignok ble reaksjonære krefter som National Front i England begeistret for sosiobiologien på 1980-tallet, men forskerne som sto bak var i større grad venstreorienterte, viser sosiobiologen Iver Mysterud i sin bok «Mennesket og moderne evolusjonsteori».

Sosiobiologene og deres arvtakere forsvarer seg i dag med at faget er deskriptivt, ikke normativt, med andre ord, de vil forstå menneskelig atferd uten å trekke konklusjoner om hva slags atferd eller samfunnsorden som er etisk eller politisk riktig.

Mens de aller fleste forskere i dag er enige om at både arv og miljø former menneskene, er det forskjell på i hvor stor grad forskerne ser på begge perspektivene i praksis i sin forskning. I kjønnsforskermiljøet finnes det fortsatt som sier de ikke ser på biologi i særlig grad.

Også biolog Inger Nordal oppgir at hun er usikker på hvor mye biologien egentlig kan si om menneskesinnet.

OG KRANGELEN FORTSETTER. Humane atferdsøkologer er de som målbærer evolusjonsperspektivet i dag. Evolusjonsinteressen har også spredt seg til andre fag, som evolusjonspsykologi. Her leter forskerne etter evolusjonære forklaringer på for eksempel sjalusi og edderkoppskrekk.

Kritikken handler fortsatt om at forskningen anvendes normativt og at den dermed er med på å sementere kjønnsroller. Det hevdes også at funnene ikke kan belegges. Spranget fra steinalderen fram til i dag er langt, og det er vanskelig å verifisere eller falsifisere når man ikke kan kontrollere mot alle andre faktorer som kan ha virket inn fra steinalderen og til nå. Dermed dreier det seg om ikke-verifiserbare teorier, man finner empiri som passer, hevdes det.

- Ingen vitenskap kan leve opp til slike idealer. Skal man følge dette må man legge ned all vitenskap. Man vil aldri kunne redegjøre for hver enkelt endring i hele utviklingen vår fra steinalderen til nå. Man kan forstå mye uten at alle detaljer er på plass. Denne kritikken handler ikke om human sosiobiologi, men hva man kan forvente av vitenskap generelt, sier Sandvik.

- Jo nærmere du kommer følsomme tema, som rase, kjønnsroller, menneskelig atferd, jo strengere syns jeg man skal være. I sosiobiologien tolkes alt i lys av evnen til å få flest mulig gener over til neste generasjon. Passer det de finner med synet er det greit, om ikke påstås det at dette viser at mennesker er fleksible. Teorien kan ikke falsifiseres. Alt jeg har lest av dette er spekulativt, man må sette harde krav til slik forskning, sier Nordal.

WILSON SELV trakk seg tilbake fra debatten på 1980-tallet. Han skiftet ikke syn, men begynte å arbeide for å redde det biologiske mangfoldet.

Det er oppstått en viktig forskjell mellom Wilson-skolen og nyere sosiobiologiskoler, forteller Sandvik. Wilson antok at forskjeller mellom to kulturer skyldes gener. I dag mener forskerne at den genetiske utrustningen kan være ganske lik, men at genene kan ha forskjellig effekt i ulike miljøer.

- Evolusjonspsykologien ser mer på motivasjon, mens sosiobiologien så på atferd. Det er liten forskjell når det gjelder dyr, man antar de gjør hva de er mest motivert til. Men hos mennesket er det mange mekanismer som styrer hva vi gjør, normer, verdier, drifter også videre. Det er feil å sette likhetstegn mellom motivasjon og atferd. Man kan for eksempel la være å gjøre noe man har lyst til fordi det ikke er sosialt akseptert, sier Sandvik.

Norddal er ikke helt enig.

- Sosiobiologene hevder selv at faget er forandret nå, og at jeg kritiserer forrige generasjon sosiobiologi. Men jeg har klippet fra helt moderne publikasjoner som jeg ikke oppfatter som vesentlig annerledes enn Wilson, sier Nordal.

ET PROBLEM I arv og miljø-debatten ser fortsatt ut til å være stråmannsargumentasjon fra begge sider. I virkeligheten er det få som står steilt sosiobiologsiden og få som er rendyrkede tabula-rasa-forskere.

Hanno Sandvik mener årsaken til «biofobien» er rent semantisk. Biologer og samfunnsvitere snakker forbi hverandre, blant annet kan biologers utsagn i mediene bli tolket som normative selv om de ikke er det.

- Det er frustrerende å se at på noen punkt har vi ikke kommet videre siden 1975. Man ser de samme argumentene på trykk som de første ukene etter at boka til Wilson kom. Det er slitsomt å måtte si igjen og igjen at ingen noen gang har ment det slik. Delvis har også folk sett seg tjent med å opprettholde et visst konfliktnivå for å få mer oppmerksomhet, sier Sandvik.

- Jeg tør ikke si at jeg kan påvise at det ikke ligger noe i en genetisk komponent, men forskningen som eventuelt skal bevise det er svak. Jeg mener det ikke er naturvitenskap de holder på med. De kan ikke teste hypotesene sine, sier Nordal.

Og fortsatt kan man ane et sammenfall med hva enkelte debattantene ønsker politisk og hva de tror er sant i vitenskapen. Biologene og kulturforskerne krangler om hvem som har mest innflytelse, og beskyldningene om reaksjonære syn og ideologisk forblindet forskning finnes fortsatt.

Kilder: Iver Mysterud: Mennesket og moderne evolusjonsteori, (2003), Finn juksepaven, Pål Johan Karstensen i Aftenposten, Apollon: Sosiobiologi, hvordan forstå menneskedyret. Den vanskelege evolusjonen, Astrid Dypvik, Dag og Tid. Kjønnsforskning møter biologi, Forskning.no, Avviser sosiobiologien, Håkon Kolmannskog, Klassekampen.